Hva gjør dere med ettåringers raseri?

[meg og jentene]

Min er 14 mnd. Den siste tiden har hun blitt oftere sint, f.eks. når hun ikke får viljen sin. Isted f.eks., bare spurte jeg om hun ville ha grøt, og førte skjeen mot munnen hennes. Da ble hun rasende, kastet hodet bakover og hylte. Tok flere minutter før hun roet seg. Pleier ikke å reagere på akkurat det da, så kanskje litt dårlig eksempel. Men f.eks hvis vi skal skifte bleie, kan hun også bli rasende fordi hun synes det er kjedelig. Eller om hun ikke får lov å grise med maten etter hun er mett, så vi setter henne ned på gulvet. Kan rulle rundt på gulvet i raseri.

 

Hvordan takler dere når deres små blir sinte? Ignorerer dere, avleder, eller hva gjør dere?

[nickoline og supermann]

Ignorert det, og det har roet seg masse igjen.

[motherO]

Nå skulle jeg akkurat til å legge inn et lignende innlegg. Er litt fortvilet, for min søte og rolige jente på 13 mnd har blitt den illsinte dragen om dagen. Hun illskriker når vi legger henne på gulvet eller setter henne fra oss. Hun illskriker etter et par skjeer med middag eller grøt. Skyver vekk flasken og skriker etc. Stort sett skriker hvis vi prøver å ikke gå med henne på armen hele ettermiddagen etter barnehagen. Vi har tenkt på at det kan skyldes både at hun nettopp har begynt i bhg og at hun fortsatt ikke er så veldig mobil, hun er bedagelig anlagt og er ikke noe interessert i å stå på bena sine eller noe. Det er utrolig vanskelig å lese henne om dagen, vi skjønner ikke hvorfor hun plutselig er blitt så vanskelig. Er det altså noe som er definert som ettårs trassen? Har en større gutt, men kan ikke huske at han tiltet sånn som hun her gjør. Håper flere svarer og har noen gode tips. Nå er det nesten så jeg gruer meg til ettermiddagen med bare skrik og skrål.

[Gjest]

Gutten min er 19 mnd. Han begynte når han var 12 mnd.

Jeg må bare ignorere han, ellers kan han holde på i den uendelige.

Noen ganger, hvis han ikke slutter med raserianfallet sitt, kan jeg si "NEI, se DER, hva er det for noe ? " også peker jeg ut av vinduet eller noe. Da glemmer han at han er sinna.

 

Han er blitt mye roligere nå, men det går vel i bølger...hehe

[Gjest]

Haha, de kan være ganske så stae disse små, og ganske så utholdende!

 

Jeg pleier enten å prøve å ignorere henne, eller avlede henne. Det siste funker kanskje best, særlig hvis jeg er sliten etter jobb og ikke orker å høre på skriking;-) Spør "hvor er ball" eller lignende, da glemmer hun fortere at hun egentlig er kjempefornærmet!

[Mamma, mammaere, mammaest <3]

Det kommer litt an på hva hun raser for..

Er det noe hun bare vil, som egentlig hun kan få lov til, (f.eks hun vil hjelpe meg å lage middag, og så klikker hun fullstendig på gulvet, fordi jeg ikke skjønte det med EEEN gang) så setter jeg meg ned til henne å sier "ro deg ned litt, vis mamma hva du vil, vis mamma" Med rolig stemme selvsagt. Da hender det hun roer seg, og peker eller viser hva dte var hun ville. Hvis hun ikke roer seg, bare fortsetter å rase, så lar jeg henne ligge der, ignorerer henne helt. Samme hvis hun skaper seg for ting som bare er for trass, f.eks vil ikke skifte bleie, vil ikke ha på klær osv osv. Da får hun bare blir sint, og komme over det.

 

Jeg er opptatt av at datteren min skal skjønne at det faktisk er greit å bli sint/lei seg når noe går annerledes enn vi hadde tenkt oss, men hun skal samtidig lære seg, at selv om det er lov å bli lei seg, så endrer det ingenting, man får ikke viljen sin alikavel. Man må bare ta innover seg følelsene sine og komme seg over det. Og det lar jeg tuppa mi gjøre, ved at hun raser fra seg i fred

[sajam]

Enda godt og vite at jeg ikke er alene med en illsint ett åring sier nå bare jeg )

[FrøkenSprøken]

Vi har en her også!

Han er 20 mnd gammel nå, og er inne i en fase hvor det er veeeeldig viktig at INGEN låner hans ting, og at han får den leken han vil ha MED EN GANG!!!

Fatter ikke hvor det har blitt av den rolige, sindige og sjarmerende ettåringen min? Er nesten litt pinlig å dra på besøk til folk av og til :-/

 

Jeg kjefter så godt som aldri på ham, men setter meg ned og snakker rolig med ham, og forklarer han at "JO, det ER din leke, men nå LÅNER xxxxx den. Du kan få den etterpå."

Så koser jeg med ham til han har roet seg. Evt lar han ligge på gulvet til han har roet seg hvis han ikke vil ha kos.

 

Jeg gir meg så godt som aldri når jeg først har sagt "nei" og jeg følger opp "trusler". (Eks. Kan du plukke opp mandarinskallet? Kom igjen, vis hvor flink du er? Plukk opp skallet? Erlend? Plukk_opp_skallet!

Må mamma hjelpe deg?) Og så "gjør jeg det" sammen med ham. (Tar han med meg bort til skallet, bøyer ham ned, plukker opp, tar han med til søppla...) ALLTID!!!

 

Kan ikke se hva jeg gjør feil?!?! Er så redd for å få en "snørrunge"!!!! Unner ikke min sønn så vondt!

 

Var godt å se at det er flere:)

[Mamma, mammaere, mammaest <3]

Neida, de blir ikke snørrunger, så lenge vi holder ut denne perioden uten å gi etter. Det som gjør at de er ekstra "grrrr" en periode, er jo gjerne at de merker at de møter motstand, ting får følger, konsekvenser. Jeg MÅ plukke opp skallet tilslutt uansett.. Men da prøver de igjen og igjen, kaaaan det være at de gir etter denne gangen? Vinner jeg denne kampen?? Slipper jeg å kaste denne gangen?? Men neida, de slipper jo ikke det, vi holder ut og til slutt går perioden over (det kommer nye da!).. Derimot er det noen som har foreldre som alltid gir etter, som kaster skallet når ungen nekter, og gir dem det de vil ha fordi de skriker.. da trenger jo ikke ungen å trasse, og det blir langt mindre hyl, skrik og gråt. ser du foskjellen?? Det kan virke enklere der og da, men det er slik man lager "snørrunger".. )

 

Våre bare prøver oss litt ekstra de, fordi vi faktisk ER konsekvente.. de leiter etter en "knekk", men de finner den ikke, gjør de vel?? hihi

[mamma tiL 1stor+2små]

Gutten miln på 12 mnd har i en del månder nå,vist en utrlig viljestyrke og prøver å få igjenom sine ting.

 

Det jeg gjør,er at jeg sier at jeg ikke vil høre den tonen og at han bare får rase i fra seg (hvor mye han forstår at det,er en annen ting,men det blir noe kjent for han når han begynner slik) og så overser jeg ham helt. Enkelte ganger roer han seg med en gang,andre ganger må han bare prøve seg,men gir seg etterhvert.

[Toffefee]

Ååååå, jeg er så glad for å se at jeg ikke er alene! Jeg lider faktisk veldig om dagen, tuppa er 19 måneder, og er helt fæl å ha med å gjøre innimellom. Jeg føler at det er meg, mamma'n hun er verst mot, og jeg føler rett og slett at hun hater meg! Jeg får mye mindre kos enn før, hun går vekk fra meg, hun er sint, hun slår meg, hun skriker sånn sinte vræl, og ser på meg med hat i blikket. Det er galt enten jeg overser henne eller setter meg ned for å leke med henne. Og kos skal hun iallefall ikke ha!!!! -Og så jeg som trodde småbarn var kosete.... Sukk.... Jeg gråter mye for tiden, føler meg så alene. Hun er ikke så ille mot mannen min! Det verste er, som noen skrev, å reise bort eller være med på aktiviteter, da skiller hun seg ut med å vræle sånn sint og sprelle vilt. Takk til alle dere andre som skrev inn, som fikk meg til å innse at jeg ikke er alene i verden... Hun blir vel ingen drittunge hvis vi setter grensene for henne? Det er bare naturlig trass...?!

[Anonym bruker]

Vi har også en trassig gutt, vel og merke til tider. Han kan være blid som en sol og verdens største sjarmør, men så skjer det noe som gjør ham til sinnataggen (likner faktisk :-)

 

Jeg prøver å si nei på en rolig måte, avlede og ignorere det hvis det f.eks. er når han vil ha sjokolade (ja, dumt å gi ham en smak, vet det..). Er det skikkelig raseri f,eks. ved bleieskift må jeg innrømme at jeg selv blir litt frustrert og det har hendt jeg selv er så sliten at tårene presser på, men prøver å foholde meg rolig, la han rase fra seg, snakke rolig og avlede...ikke enkelt det her.

[Mamma, mammaere, mammaest <3]

Dere som blir "flau" for at barnet skiller seg ut fordi det raser og blir sint. Ikke vær det, det er så naturlig. Jenta mi har en temperament som ikke ligner noen ting, joda, jeg har en kjempeutfordring i å lære henne å takle dette enorme tempramentet, meg ser alikavel på det som en positiv egenskap, stahet bringer det langt her i verden!!!