Adventskalender og hormoner....

[phantomet]

Det er nok ingen tvil om at phantomet er både sliten og hormonell...

i kombinasjon med en ekte Elvis, som er trøtt, slapp, hormonell og noe bortskjemt er det duket for action...

Heldigvis har de største konfrontasjonene enda ikke dukket opp, men jeg merker godt at toleransegrensen min er lavere enn normalt...

 

Her i phantom-hulen er adventstiden ventetid, og ikke en daglig smak av julekvelden. Det betyr at ungene her får en liten gave/ oppmerksomhet om morgenen når de står opp, som skal være med på både å markere ventetiden og om mulig korte den litt ned...

 

Junior får noen puslebiter hver dag, som etterhvert skal bli et helt bilde, innimellom er det planlagt andre aktiviteter, og da blir dette lagt i kalenderen for den gjeldende dagen. (onsdag er det teaterbilletter f.eks)

 

Eldstegutten samler på fotball kort. Så han får noen få kort hver morgen (ikke en hel pakke) og han er fra seg av begeistring, om han har kortene fra før eller ikke spiller visst ingen trille.

 

Eldste jenta har vi brukt mye tid på å fundere ut hva hun skal finne i sin kalender. Hun er ifølge seg selv en ihuget Harry Potter fan, og ønsker seg alt mulig som har med disse bøkene, filmene og magi å gjøre..

Etter mye om og men, endte vi med å bestille ymse ting som har med Harry Potter å gjøre fra USA. Og i kalenderen har vi lagt 5 Harry Potter eksklusive 3d samlerkort hver dag.. Og begeistringen var stor første dagen, sånn passe andre dagen....

Om kvelden snakker eldstejenta med pappaen sin. Hun sier at hun synes det er kjedelig med kortene, og lurer på om hun ikke bare kan få alle til jul, og heller får andre ting i kalenderen. Når phantom-mannen forteller meg dette etter at ungene er i seng, vrir han stemmen sin til den samme furtestemmen som hun bruker når hun prøver å manipulere sin far...og jeg kjenner at jeg blir skikkelig irritert. Faktisk blir jeg såret fordi jenta ikke synes opplegget er spennende nok, når vi har virkelig gjort det vi kunne for at hun skulle bli fornøyd.

 

Nå går jeg rundt og vurderer å ta en samtale med jenta. Selvfølgelig kunne pappaen gjort det, men det er jo jeg som står bak alt som har med adventsmarkering og opplegg. Jeg lurer på om jeg bør fortelle henne min tanke bak adventstiden, fortelle hvilken innsats det har vært å skaffe disse kortene til henne, og si at hun er fri til å bruke lommepengene sine til å kjøpe seg en sjokoladekalender eller likn. om hun er misfornøyd, men at vi ikke kommer til å endre planen på annet vis enn at vi kan la være å gi henne kortene. Det går ikke automatikk i at hun da vil få kortene til jul.

 

Nå skal det sies at det kan hende at kortene har større suksess idag etter at hun tok dem med på skolen for å vise dem frem. Hennes beste venninne er nemlig en ordentlig entuisiast, og ville gjort hva som helst for å få kloa i slike...

 

Jeg vet at dette er detaljer og bagateller, men like fullt føler jeg på dette. Jeg opplever at barna våre kommer veldig lett til det meste, og at vi kanskje gjør dem en bjørnetjeneste...

[Gjest]

Hei på deg Phantomet! Håper hormonene og irritasjonen har roet seg litt.

 

Jeg synes kanskje at faren til frøkenen bør ta en prat med henne først jeg da. Dersom han er enig med deg... Det høres jo ut som han er enig, iom at han vrir om stemmen sin på den måten også.

 

Kanskje la det ligge et par dager først i såfall, slik at du ikke er irritert akkurat der og da. Kan jo hende at jenta finner ut at det var stas likevel når hun hører vennindens begeistring.

 

Det er lett å være utakknemlig i adventstiden og julen, fordi presset blandt vennner og familie er stort. - Jeg ser det godt her i huset hvor vi har 50 - 50, der jeg stadig vekk får pes med: "men det får jeg hos mamma" - kommentaren når vi bare lager kalendergaver på de dagene jenta er hos oss. Irriterende og du får nesten lyst til å slenge tilbake at "Vær glad du får kalender her overhodet"! Men det er jo ikke sant..

 

Barn er kjempeflinke til å gjøre slik og vise ørlitt ekstra utakknemlighet når de får gaver, det være seg til jul eller kalender eller bursdag.

 

Vi har funnet ut at det er best å ta den diskusjonen resten av dagene i året, om at det er viktig å være takknemlig for det man får.

 

- Og å gå foran med ett godt eksempel.

[Maud]

Jeg kjenner meg igjen, både i følelsene sånne kommentarer skaper og i tankene rundt det. Jeg har også opplevd at storebror har furtet over sokker i kalenderen. Han fikk klar beskjed om at det ikke var akseptabelt og har lært av det. Tror jeg da... Det kom i hvert fall ikke noe mer klaging resten av førjulstiden i fjor.

 

Jeg synes du skal snakke med henne jeg. Du er jo der som morsperson halvparten av tiden og det er du som har laget i stand kalenderen. Det er kanskje ikke nødvendig å fortelle hvor mye strev dette har kostet dere, jeg selv liker ikke å spille på dårlig samvittighet. Bare fortell at dere trodde hun kom til å bli glad for dette og at det er den julekalenderen hun kan få i år. Forhåpentligvis har pipa en annen låt nå som bestevenninnen nok har fortalt hvor kult det er.

 

Barna våre kommer lett til det meste. Jeg tenker av og til at jeg skal la dem ønske seg og lengte mer, men det er ikke så lett når man har mulighet til å innfri ønskene og man selv blir så glad når de blir glade... Håper ikke de vokser opp til storforlangende bortskjemte ungdommer og voksne. Her har storebror enkelte snev av å være bortskjemt, men stort sett ser han det selv og stopper før han blir ufordragelig. Jeg tror han fortsatt kan tenke "Æsj, sokker, noe så kjedelig!", men han har lært å ikke si det høyt.

[Lykkelig 3 barnsmor]

Heisan Damer

 

Må bare si at jeg kjenner meg igjen i litt utakknemlighet fra hun eldste på 8år, jeg har en slik kombinasjonskalender med opplevelser, teater, smågaver, lage ting osv. I dag var det å velge seg et juleeventyr jeg skulle lese, fikk en litt sur kommentar om at det var en kjedelig kalendergave( hun liker egentlig godt å bli lest for), kjente jeg ble sikkelig sur, her kjøper jeg ting, organiserer pepperkakebaking med venninner osv for å gjøre det til en hyggelig førjulstid, så jeg ønsker at man skal bli litt glad og vise litt takknemlighet, lurer på hva jeg har gjort galt?? Nå tror jeg jammen jeg skal kjøpe et esel ( jf kirkens nødhjelp hvor de får en t-skjorte om at du har kjøpt et esel til noen som trenger det)...........hmrf, vil gjerne at hun skal forstå at de er heldig og at dette ikke er noen selvfølge!!!!

[Reveenka]

Kjenner godt igjen irritasjonen som kommer når ungene er utakknemlige - vi strekker oss så langt vi bare greier og enda litt til, og så blir det bare sure miner av det....

 

Jeg la tonnevis med enrgi i adventspakkekalender i fjor, med innlagte opplevelsesgaver som pepperkaker, kinotur, julemarked og slikt. Resultatet var at når det var småtterier i kalenderen, ble de sure... Skikkelig sjarmerende, må jeg si.

 

I år bestemte jeg meg for at det blir ferdig lukekalendere med sjokolade el.l i - og bank i bordet - hittil har det vært SKIKKELIG STOR STAS med kalender.

Tror nesten at jo mer vi legger i, jo mer forventer de - og så ligger skuffelse og surhet tjukt utenpå når det er smågaver i kalenderen. Samtidig er alle ungene opptatt av at man må dele på godene, at vi må hjelpe fattige barn både her hjemme og i "Amerika" (nei, det er Afrika, unger - ikke Amerika, selvom det forsåvidt bor fattige barn der også..).

 

Tror du har rett i at vi ofte lar dem komme for lett til ting - og så slår det tilbake mot oss selv når vi blir frustrerte og irriterte over at de ikke setter pris på det de får - men siden de ikke kjenner til noe annet, er det jo ikke annet å forvente.

 

Syns det høres ut om en god ide å ta en prat med henne, og forklare hva om faktisk ligger bak av jobb og omtanke i den kalenderen - kanskje det går et lys opp da?

 

c",)