Holde ut til over jul ??

[Anonym bruker]

Hei !

Sliter med hva jeg skal gjøre. Ble raskt gravid med ny kjæreste ( planlagt), men da jeg var i uke 15 snudde han, har flyttet sammen men han er plutselig ikke interesert i hverken meg eller barn lengre. All tid går til jobb og hobby, ingen hjelp hjemme ( ei heller da jeg lå med blødninger noen uker), insisterer på at han skal klare seg sjøl men hva med forholdet/ oss ? Kjenner jeg trenger litt støtte oppi det hele, men da blir han bare sint. For tiden drar han tidlig på jobb ( ca 6) og er hjemme i 22-01 tia, sier aldri når han kommer eller går, ringer jeg får jeg kjeft for å mase og ikke respektere ham nok ! Borte hele dagen lørdag og søndag, hjemmom i ca 5 timer for å sove. Orker egentlig ikke tanken på å bli alene med baby, men ser vel at det er den veien det går. Har noen noen overlevelsestips for å leve under samme tak som en som hverken sier hei eller hadet når han drar ? Vil jo gjerne få det her til men ser at det neppe går, pga familie etc ønsker jeg imidlertid helst å klare å la være å kaste ham ut før over jul - tror imidlertid han bør være ute før babyen kommer i februar pga juridiske rettigheter etc. Aner rett og slett ikke hva han finner på, kjenner ikke igjen den omtenksome kjærlige fyren jeg planla barn sammen med.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, hvis du orker noen uker til for å holde fasaden så er det jo greit nok det. Men så lenge det ikke er noen barn inne i bildet (enda) kan jeg ikke helt se poenget. Høres utrolig slitsomt ut å sitte der og leke glad og lykkelig når sannheten er en helt annen. Det er han som oppfører seg som en idiot her, så du har ingenting å skamme deg over! Slik jeg ser det blir du alene med baby uansett om du blir i forholdet eller ikke. Tror du har alt å vinne på å satse på et liv for deg og barnet, der han ikke står i veien for dine planer og drømmer. Du drar hele lasset alene her, og alt han bidrar med er stress og irritasjon. Du fortjener ikke å bruke all tid og energi på en som helt klart ikke respekterer deg!

[Anonym bruker]

Vel, har barn fra tildligere forhold som jeg helst vil at skal slippe samlivsbrudd på ny rett før jul, vet jo heller ikke hvor lang tid han ev vil bruke på å flytte ut om jeg ber ham om det. Har jo ikke lyst til å bryte ut av forholdet men ønsker å få det til å fungere på en eller annen måte igjen men klarer ikke helt å se hvordan jeg skal få til det så lenge vi ikke kan bruke noe tid sammen. Han blir sint om jeg ringer for å høre når han kommer hjem ( hadde ikke hørt noe og var engstelig da han ikke var hjemme da klokka var over 24 en kveld, han jobber vanlig kontorjobb).

Merker jeg blir sjalu på hobbyer og venner og ikke klarer helt å stole på ham, aner ærlig talt ikke om det er noen andre inne i bildet eller ikke, ønsker bare å vite hva jeg har å forholde meg til , meg med ungene alene fremover eller et forhold som det kan forsøkes jobbet med. Er egentlig innstillt på å strekke meg langt for å få det til men sliter med uvissheten. Sover dårlig og klarer hverken jobb eller vanlig fungering i hverdagslivet slik det er nå. Hva kan jeg gjøre når noen bare låser seg og nekter å snakke ? Driver å går på veggen slik situasjonen er nå.

[Anonym bruker]

En annen ting er jo at jeg lurer på meg selv etter hvert- hvar er hormoner og hva er fakta ? har vært mye dårlig i svangerskapet som har medført at han startet med å si aldri mer før foholdet begynnte rakne, bør jeg vente til barnet er født for å se hvordan ting blir da ? ( mars), noen med erfaring med vanslelige menn i svangerskapet som kan gi noe håp ?

[Tigerlilly]

kjenner meg igjen i din situasjonen.

 

Jeg har vært alenemor i 3 år før. Traff så min nåværende samboer. Ble gravid etter 2 mnd.. planlagt..Nå har vi kjøpt kjempe dyr leilighet som er ferdig i feb.. har termin i mars. Han gleder seg over barnet.. men han gjør ingenting for forholdet. Han har gjort det slutt en del ganger..Viser ingen følelser eller tar på meg..sier at det kommer når vi får flyttet i feb. Men eg trenger han nå.. sliter med bekkenet, stress, kynnere. Er villig til å strekke meg langt for å få forholdet til å funke. Med tanke på å gi sønnen min på 3 år og vår ufødte barn familie og stabilitet og trygghet.

Jeg vurderer likevel å bryte ut av forholdet. Tenker at jo før jeg bryter ut av forholdet jo bedre.. Men jeg tør ikke!!!

[Anonym bruker]

Da skjønner jeg at situasjonen blir litt anderledes, for da er det jo barn som blir berørt av bruddet. Da vil jeg nok helle mer mot å vente og se til over jul, hvis du klarer å legge problemene på is en liten stund og kose deg med barna dine i julen, uansett om samboeren din oppfører seg som han gjør.

 

Så lenge du er den eneste som jobber med forholdet, tror jeg ikke problemene deres forsvinner desverre.. Skjønner veldig godt at situasjonen er ekstra vanskelig for deg nå i og med at du er gravid. Min "oppskrift" på å holde et forhold bra (har vært sammen med min mann i 12 år og vi har det supert sammen) er å investere masse i seg selv hele tiden. Høres veldig kynisk ut kanskje, men mener det ikke slik. Jeg prøver hele tiden å satse på å trives på jobb, god økonomi, trene, gode venninner osv. Legger også forholdene til rette for at han skal få det samme. Tror nemlig de fleste menn (og kvinner?) trenger den spenningen i forholdet; hvis jeg vil kan jeg lett finne en annen, men jeg velger å være sammen med deg. Litt vanskelig å forklare.. Essensen er likevel at man aldri skal la partneren ta deg for gitt, for da forsvinner fort spenningen og respekten for hverandre.

 

Samboeren din er veldig heldig som har en kjæreste som vil satse på han, og det bør han få øynene opp for. Du kan ikke bruke all din tid og energi på forholdet hvis han bare saboterer. Det vil gi utrolig dårlig avkastning for deg i lengden. Sats på deg selv og barna dine, så kommer han tidsnok til å skjønne hva han går glipp av!

[Anonym bruker]

Tror nok på oppskriften din, det var nok mye det han fallt for hos meg- jeg er en sterk velutdannet med god jobb, taklet alenemortilværelsen bra i mange år, eget hus, godt etablert, mange interesser og venner... den delen har vært på plass og kommer igjen. Jeg ble imidlertid svært dårlig tidlig i svangerskapet, ekstremt kvalm og trett, gikk ned over 6 kilo og ble tett oppfulgt av lege og jordmor, da det værste var over og jeg startet opp med jobb igjen gikk det kun få uker før jeg lå med store blødninger ( følges ekstra opp av sykehuset pga dette og andre komplikasjoner som medfører stor fare for spontanabort/prematru fødsel). Har mao ikke helt vært den samme etter at jeg ble gravid. Noe av det viste han om da jeg også tidligere har spydd meg gjennom hele svangerskap men selvfølgelig har det blitt ekstremt denne gang. Har prøvd å sørge for å ta dusjen litt før han kommer hjem og sove på forhånd slik at han ikke ser meg for utslitt samtidig som jeg har forsøkt å holde litt servicenivå etter hvar jeg har klart de enkelte dagene.

Utfordringen slik jeg ser det nå er å få han til å forstå at dette bare er en periode i en lengre sammenheng som vi bare må komme oss igjenneom. Han vil ikke mer, har vært for mye dritt som han sier... tips ??

[Anonym bruker]

Hei igjen. Det første som slår meg er at samboeren din er ganske ufølsom, når han ikke klarer å sette seg inn i din situasjon. Det er faktisk du som drar lasset her for å føde deres felles barn. Du høres ut som en oppegående og sterk (og kanskje litt for snill?) kvinne, men det du her forteller kan knekke selv den sterkeste..

 

For å formulerer meg litt tydligere: Jeg tror ikke at du kan gjøre noe fra eller til for å forandre hans følelser. Det er utenfor din kontroll. Det eneste du kan gjøre nå er å ta vare på deg selv, og håpe at han kommer til vettet før det er for sent. Synes det høres ut som du har gjort det viktigste allerede, nemlig å være åpen om dine følelser og forklare at dette er forbigående, 9 mnd er ikke så lenge.. Mener selvfølgelige ikke at man har rett til å oppføre seg akkurat som man vil fordi man er gravid, men når man er syk (som du har vært eller fortsatt er) blir man sliten og redusert. Jeg mener dermed ikke at du skal opprettholde servicenivået, det kan ikke forventes. Hvis noen skulle stå på ekstra nå, så er det han. Ta gjerne en dusj og sov mest mulig, men gjør det for DIN og barnets skyld:-)

 

Hvis jeg skal gi et helt konkret råd her, så forsikre deg om at han vet hva du føler (be gjerne om unnskyldning hvis det er ting som bør unnskyldes). Deretter ta vare på deg selv og prøv å motstå fristelsen til å mase, ringe osv. Prøv så godt du kan å mobilisere all styrke du har slik at du kan komme gjennom dette. Hvis han likevel ikke innser hvor dumt han oppfører seg, så kan du i det minste klappe deg selv på ryggen og si at du har gjort det du kan.

[Anonym bruker]

Takk ! tror du har essensen her nå.

Utfordringen min nå som jeg ikke aner hvor han er og ikke svarer på telefon eller sms er jo og klare å beholde roen og lage en bra jul for ungene og øvrig familie. Føler jo mest for å klamre fast og ringe og ringe hvilket jeg har klart å la være så langt ( er litt stolt av det, det koster virkelig hardt ! ). Må kunne stå for det jeg gjør og hvordan jeg har håndtert situasjonen den dagen det nye barnet spør, Det er imidlertid beintøft, kjenner det knaker mye nå, griner så snart jeg er alene og fikser egentlig ingen ting, vil jo ikke annet enn å få tilbake den mannen han en gang var og få litt trøst og omsorg så jeg kommer meg på beina igjen. Har tidligere alltid klart det alene når ting har stått på som værst ( eks tidligere skilsmisse, alvorlig sykdom etc) men er nok svakere nå som jeg er gravid og det snart er jul. Redd for å slite ut venninner med å ringe ti ganger om dagen i stedet til dem, dagtid er jo de på jobb og man føler seg vanvittig alene. ...Vil selvfølgelig ikke ha det sånn, skulle være glad og lykkelig gravid forbrede felles jul..