Jeg er så forbanna feig (laaaaaang)

[Anonym bruker]

Utblåsning!!!!!!!!!!!!

 

Startet med en krangel med gubben på morningen i dag.I løpet av 15 år er det ikke ofte vi virkelig krangler,Det skjedde i dag,mens barna var hjemme.Lei meg for det.Minste skjønte nok ikke stort,men h*n på 7 fikk nok med seg en del.

 

Men greia er at gubben ropte og skrek noe veldig,noe ikke jeg har opplevd før.Jeg tok med meg barna ned,han fulgte etter,

Jeg griner når jeg blir sint og det gjør meg frustrert.Får liksom ikke frem noe lurt,mens han er verdensmester i å "prate"

 

Så nå har jeg i hans øyne furta i hele dag.Jeg har unngått han.

Grunnen til det er jo at jeg er så lei meg.Jeg har vært redd for å "ta opp tråden igjen" siden jeg garantert hadde begynnt å tute igjen.

 

Nå gikk han å la seg.

 

Her er mitt feige meg.Hva gjør jeg.Jo jeg har nå skrevet en lang mail til hans jobbepc.Der fikk jeg virkelig ut hva jeg mener om hans roping foran barna,osv.

Feig eller??? Uff.

 

15 år har vi hold sammen så vi overlever dette også,men jeg hater meg selv siden jeg er så kylling og sippete OG furtete OG følsom!!!!!!!!!!!!

 

Hvordan er dere når dere krangler med gubben/kjerringa? Like feig som meg?? RÅD TAKK...

 

Legg gjerne ut på skravle.

[Gjest]

Noen er flinkere å formulere ordene sine på et ark, mens andre verbalt.

 

Selv pleide jeg å slå stekepanna i hode, men nå har jeg ingen å slå den etter så har begynt med boksing=)

[Lille Ollebolle]

Jeg er ganske lik deg når det gjelder krangling.. Jeg begynner ikke gråte, men får ikke frem noe hvis jeg er sint, bare stotrer og stammer.... Utrolig frustrerende!

Det hjelper å gå ut en tur, lufte hodet, unngå hverandre en liten stund..

Men jeg syns det er bedre å ta tak i tråden igjen etter barna har lagt seg å vi begge har fått saken litt på avstand.Diskutere i rolige vendinger..

 

Skjønner godt at du velger å skrive. Det er slik jeg best får formulert det jeg har på hjertet også. Så lenge dere diskuterer saken etter at han har lest dine synspunkter er det ikke noe feigt i dette, men hvis du anser deg som ferdig med saken nå, så tror jeg ikke det er så sunt for forholdet..

[Anonym bruker]

Uff da ! føler med deg. har det på akkurat samme måte. Mannen min er også verdens beste å snakke hvis vi har kranglet, mens jeg bare griner fordi jeg er såra, skuffet, lei meg osv..

 

Vi krangla igår, filleting bare. Men med den hormonbomba som jeg er fortiden så endte det jo med at jeg unngikk han resten av kvelden i går, han la seg tidlig - og idag har vi ikke pratet mer sammen en høyst nødvendig. Jeg er laaaangsur. Hater det, og prøver å jobbe med saken.

 

Mannen min skulle på kurs denne uka, og jeg skulle kjøre han til flyplassen. Så før vi sku gå låste jeg meg inne på do og skrev ett 3 siders langt brev til ham om hvordan jeg har det, hva jeg synes om div ting og tang, og hvorfor jeg reagerte som jeg gjør. Og at jeg elsker ham høyest av alt. Brevet ga jeg til ham når han gikk ut av bilen på flyplassen.

 

Og nettopp nå fikk jeg mld om at det var et fint brev som han satte pris på, og at vi skulle snakke sammen skikkelig når han kom hjem, samt masse kliss;o)

 

så det er flere som deg;o) lykke til!!