Jeg vil bare skrive det ned jeg......

[juniorsen]

Dette er ikke et *jeg vil ha medlidenhet*-innlegg, bare så det er sagt :-) Men jeg kunne trengt en god klem flere ganger i løpet av de 8 mnd jeg har vært mamma :-)

 

Jeg er så heldig å være mamma til verdens herligste lille gullsnuppe!! Hun var perfekt da hun kom og vi storkoser oss!!

Så egentlig skal jeg bare være glad og ikke tenke noe mer på det som skjedde før fødselen.

Det er iallefall det inntrykket jeg har fått av leger og jordmødre.....

 

Saken er den at jeg ble lagt inn på sykehuset i uke 28 med premature rier. De var sterke og det var kort tid imellom dem. Jeg fikk lungemodingssprøyte og ble med en gang satt på riehemmende drypp. Jeg ble forberedt på å føde der og da og hadde masse besøk av nyfødtintensivsykepleiere som viste meg bilder fra avdelingen og satt meg inn i hva det ville si å føde prematurt. Alt som kunne gå galt og alt vi måtte igjennom.

 

De klarte å stoppe riene og jeg ble liggende i en uke. Ble sendt hjem med formaninger om å holde sengen i 10 uker. Det eneste jeg fikk lov til var å gå på do og å dra på kontroll på sykehuset en gang i uka.

 

I uke 34 ble jeg lagt inn igjen, med åpning denne gangen. Ble også denne gangen liggende på sykehuset i en uke. Ble sendt hjem da jeg var over i uke 35 fordi da kom de ikke lenger til å prøve å stoppe en eventuell fødsel.

 

Jeg lå rett ut i to uker til, så kom snuppa til verden. Veldig kjapt og en kjempefin opplevelse, absolutt!!!!

 

Men så redd som jeg var i nesten 10 uker, har jeg aldri vært før! Det var en helt forferdelig grusom følelse, og jeg gråt meg tørr titt og ofte!

 

Alle var jo veldig forståelsesfulle da jeg lå på sykehuset, men nå i ettertid, får jeg bare høre "det gikk jo bra"......

 

Ja, det gikk bra, og godt er det, men det var helt for jævlig å ligge der og jeg tenker ofte på det enda. Jeg orker ikke å tenke på et evt nytt barn, og sier jeg det til folk, så hører jeg bare den samme regla igjen, "det gikk jo bra"...

 

Uff, sorry......... Har ikke noe fasitsvar på hva jeg vil høre fra folk, og egentlig så skulle jeg vel snakket med noen om dette, men jeg føler litt at det bare er en "fillesak"for andre, det høres sånn ut iallefall.....

 

 

 

 

[Stor_smil]

Jeg kan godt forstå at du tenker på dette enda, og at dette har satt dype spor i tankegangen din. Selvom, som mange sier, "at det gik bra" så har du opplevd ett traume som nok trenger tid å bearbeides. Om jeg var i dine sko, så ville jeg oppsøkt en psykolog, som kan hjekpe deg å bearneide følesene du har. Du trenger en som kan hjelpe deg å sette ord på de tankene du har, og du trenger nok også å høre at slik du har det er helt normalt, men at du kan hjelpes videre. Ønsker deg lykke til, og gir deg en stor stor trøsteklem.

[Mamma til verdens beste barn]

Åååå jeg føler sånn med deg! Og kjenner meg igjen fra mitt 2 barn, litt andre omstendigheter, men mye av de samme redselene og følelsene tror jeg.

 

Jeg vil anbefale deg å snakke med helsesøster jeg, hun kan henvise videre til en psykolog e.l som kan hjelpe deg å bearbeide traumene du har gjennomgått! Hjelpen jeg fikk var helt priceless!

[Gjest]

Vet akkurat hvordan du har det, selv om det gikk bra var det tydeligvis og naturligvis helt forferdelig når det stod på.

 

Jeg har selv vært veldig mye syk, og har vært mye på sykehus og gikk igjennom en stor operasjon med mye smerter. Jeg er så og si frisk nå, men jeg kan fortsatt gråte når jeg tenker på den siste operasjonen for det var veldig vondt og jeg var til tider veldig redd.

 

Jeg tror at folk som ikke har opplevd noe slik, ikke kan forstå at selv om alt er bra nå så hjelper ikke det. Det tar ikke bort det at det en gang var pyton.

 

Dette er noe du kommer til å komme over, tro meg. Men du må ikke fortrenge det, og ikke tro at selv om alt er fint nå så har du ikke lov å "sørge" over det som var.

 

Lykke til, og her får du en klem fra en som vet hvor vanskelig det er at ingen forstår hvordan det er.

[Gjest]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i din historie.... Min historie innebærer i tillegg at jeg har mistet to barn etter halvgåtte svangerskap (uke 21 og 22) Jeg ble lagt inn på sykehus uke 21 med åpning i siste svangerskap og lå der frem til fødsel. Til tross for disse psykiske påkjenningene "forventet" alle at jeg skulle være superlykkelig i det øyeblikk jenta vår kom til verden. Selvfølgelig var jeg lykkelig over å ha fått verdens fineste baby, men alikevel sliter det på psyken å ha vært så utrolig redd så lenge. Det tok faktisk godt over et år før jeg kunne si at jeg var kommet over "depresjonen" og det som var nesten vanskeligst i denne tiden var at jeg følte alle andre hadde glemt hvor vanskelig vi hadde hatt det....

 

Uansett... Det eneste rette å gjøre for meg var å snakke mye om det (tror endel folk ble litt lei...men so what..) og ta tiden til hjelp.... I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke tenker på svangerskapet mitt med så "vanskelige" følelser lenger.... (så slipper man dårlig samvittighet for det også...hehe)

 

Lykke til, og ta tiden til hjelp )

[Øyboeren med to små <3]

jeg forstår deg så utrolig godt, har også mange av de samme tankene.. :s men litt annen historie, datter som ble født i uke 36 med underutviklet tarm, og måtte opereres tre dager gammel, og igjen nå forrige mandag (hun er 5 mnd nå) tenker hele tida på hva som kunne ha skjedd, og alle sier, som du nevner: men det gikk jo bra..

 

men det tar ikke bort redselen for at det skal skje igjen, man får jo aldri en bekreftelse på at alt går bra før det er over. men vil bare du skal vite at du ikke er alene, det syns jeg det er godt å tenke på.. og ved en eventuell annen graviditet vil man jo være forberedt og få nøye og så mange kontroller man ønsker, det har i allefall jeg blitt lovet, og det er ikke en arvelig defekt datteren min har engang, så sjansen for at det gjentar seg er ikke stor.. så vil tro at du blir fulgt nøye opp du også..

 

stooor klem til deg

[juniorsen]

Tusen takk for gode ord, jenter!!

Dere er flotte å ha )

 

Takk......