trenger svar fra dere, er langt nede nå

[Anonym bruker]

Vet ikke hvor jeg skal starte, men trenger vel egentlig å snakke med noen om dette for jeg sliter stort med dette selv.

 

Vi er et ungt par, jeg har akkuratt blitt 20 og han blir snart 22...vi har nå en datter på 1 år, og hun er det beste som har skjedd meg...

 

Det er alt som skjedde før hun kom og rett etter at hun kom som er problemet...og jeg sliter mye med dette enda.

 

Da jeg ble gravid ble jeg nærmest dyttet bort, han tok fullstendig avstand fra meg, og hans kamerater slang dritt til meg pga at jeg valgte å beholde barnet, han støttet meg ikke. Da jenta vår ble født tok han helt avstand fra meg, han oppførte seg som en drittsekk det første halve året og han rørte ikke noe av husarbeidet, alt ble lagt over på meg.

Jeg var som en alenemor.

 

Nå som vesla er et år trodde jeg ting begynte å bli bedre mellom oss, etter utallige samtaler om saken og han hjelper meg masse med gulljenta...husarbeidet tar han kun hvis han er nødt eller gidder og jeg er som regel den som rydder både før og etter jobb.

 

Han spiller mye, og vil allerhelst gjøre det han har lyst til å gjøre.

 

Jeg nekter ham ikke å gjøre det han har lyst til, men jeg ønsker en form for likestilling omkring dette.

 

Samtidig så vil han så og si aldri ha sex med meg. I starten var dette veldig sårt, han hadde alltid vært nærmest umettelig på kyss og kos og alt fra meg, mens nå er jeg heldig om vi i det hele tatt har sex.

Jobb og spilling kommer først og jeg begynner å miste troen på oss.

Jeg føler meg så utrolig stygg og ekkel...som om jeg bare forfaller mens han bare blir bedre.

 

Jeg har på mange måter taklet mer enn nok, jeg var depremert både under svangerskapet og etter fødselen, og da han "forlot" meg når jeg trengte han mest såret han meg så dypt at jeg faktisk ikke vet om jeg noensinne vil komme over det.

 

Nå i det siste har jeg kjent etter hva jeg føler, og på mange måter så føles det ut som om jeg begynner å miste følelsene mine, at jeg er likegyldig i om han er med meg eller ei for han viser meg ikke så mye kjærlighet uansett.

 

Jeg vet at jeg elsker ham, det er derfor jeg ikke går fra ham...men jeg trenger virkelig noen å snakke med, gjerne noen som kan gi meg svar.

[Anonym bruker]

Uff da.. dette var ikke noe koselig å lese.. Mitt råd er å forlate han, han er ikke voksen nok til å ta sitt ansvar.. du kommer over han, jeg er 37 år og vet at man kommer over sine kjære...har vært igjennom det mange ganger, men ikke med barn i bilde selfølgelig.. men du har så mange år foran deg, og jeg er sikker på at du finner deg en ny kjæreste en dag og at han kan bli en fantastisk og flott stefar til barnet ditt, og samtidig gjøre deg lykkelig..

 

Ønsker deg alt godt..

[Rikard si pia :)]

Trist at du har det slik og at barnefar er så lite moden Det positive er at du kan gjøre noe med det! Og slik jeg ser det, kan du få en lettere hverdag uten å ta vare på han også (siden du tar husarbeidet allerede). Slik du beskriver der så viser han ikke deg mye respekt og kjærlighet. Jeg vet av erfaring at det er tøft å ta valg som innebærer å forlate en man er glad i, men det går over! Og kanskje vil han se hva han har når han har mistet deg.

 

Ønsker deg lykke til

[Rikard si pia :)]

Du må gjerne sende et skriv til postkassen min her om du trenger å "prate"

[Anonym bruker]

Jeg vet at han ikke er moden av seg, og at han har vært en dritt.

Jeg setter pris på alle svarene, og er på alle måter glad for å få snakket om dette.

Med det sagt vil jeg påpeke at jeg har ikke noe ønske om å gå fra han, vi har en tung periode slik som mange andre. Han beklager seg jo og prøver å bli bedre, men han har ikke akkuratt fått den beste rollemodellen til å vise hvordan en far burde være.

I hans familie er det moren som gjør alt og faren bare jobber eller slapper av. Det er der det kommer fra, men han ønsker ikke å være lik sin egen far.

 

Jeg vil absolutt komme igjennom dette, jeg er altfor glad i ham til å avslutte alt det vi har sammen selv om jeg kan forstå at noen mener at det er bedre.

 

[Anonym bruker]

Velger du å beholde han må du innse at han er slik og godta det.. og orker du ikke leve med at han er slik så gå fra han.. et av to dessverre..

[Anonym bruker]

Dette var trist å lese. Jeg skal ikke komme her og være noen hønemor for dere, men etter et langt samboerskap innser en til slutt at en må samarbeide. Jeg leser at dere er unge, 20 og 22 år og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at du er mye mer moden enn din samboer. Har han noen gang bodd for seg selv og tatt ansvar for sitt eget liv? Jeg tror nemlig at mange gutter i den alderen flytter rett fra mors lune arm og inn sammen med kjæresten og da tror jeg rett og slett de ikke tenker seg om! Det har ikke hatt noe ansvar hjemme, så hvorfor skal de ha det nå når kjæresten ordner alt? Jeg forsvarer han ikke, men kanskje du bør stille han et ultimatum og få til å forstå det ansvaret han har, ikke minst overfor sin datter.

 

Ønsker dere lykke til, håper at ting ordner seg for dere.

 

[Anonym bruker]

Jeg vet at han ikke har mye erfaring med noe som vil si å være selvstendig...eller voksen kan man også si.

Vi flyttet ut sammen og han var kjempeflink i starten, men det var da jeg ble gravid ting begynte å bli ille...

 

Jeg vet at han kan hvis han vil...han bare vil litt for sjeldent.

 

Den gode nyheten er at han faktisk er mye flinkere nå etter at vi pratet om det for X-gang(husker ikke hvor mange ganger vi har pratet og kranglet om det nå)..

[Anonym bruker]

Hei

På meg virker han som en umoden ung gutt. Og her kommer nok det beste rådet: Selvfølgelig Var alt bare fryd og gammen da dere flyttet ilag. Alt var så spennende og der var "voksen". Da du ble gravi fikk han panikk! Kjempe panikk, for da må han jo bli boksen på orntlig, og det vil han IKKE! Det må du bare godta kjære deg. Og for deg å la han holde på på den måten hjelper ikke deg eller han. Hvis du lar han fortsette på den måten kommer han aldri til å forandre seg og ville være der for deg. Du må nok ta et veldig drastisk valg her, og det eneste rette du kan gjøre for din og din datters skyld, er å be han flytte ut. Bare da kan du se hvor mye du betyr for han. Om han er villig til å kutte ut unkars livet og bli voksen for deres datters skyld.

Gjør du ikke det,er det bare å slutte å klage, for da har du godtatt et tragisk liv framover med mye irritasjon.

 

*opptildegogbaredeg*

[nov007 sin nappy]

kort og brutalt svar: kast ut pøbelen og finn deg en ordentlig mann.

[Anonym bruker]

prøv å freshe opp deg selv litt, få opp selvtilliten (du sa du følte deg stygg og ekkel) pynt deg for deg selv, kan hende han blir sjalu og begynner å se deg igjen..? lag avtaler så du kommer deg ut av heimen en gang i blandt du også, så kan han være hjemme og stelle huset (bare husk å si fra hva som skal gjøres før du drar..

[Line 76]

Hva skal du med han der? Finn deg en snill mann som er glad i deg. Noen ganger må man avslutte et forhold til noen selv om man er glad i dem. Rett og slett for ikke å ødelegge sitt eget liv.

[Anonym bruker]

Man kan aldri forandre andre mennesker - man kan kun forandre måten vi ser dem på. Enig med henne som sa fresh deg opp, gjør avtaler - kom deg ut, og vis at du er selvstendig. Ikke få han til å føle at du ikke klarer deg uten ham. Du klarer deg fint på egen hånd!! Masse varme klemmer og lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for råd og tips, jeg for min del spurte etter deres mening, men må si at det å gå fra ham nå er virkelig ikke det jeg vil. Jeg er ikke sikker på at vi holder sammen, men vi elsker hverandre og jeg vilheller gi forholdet en sjanse enn å stikke nå fordi det er tøft.

men folkens...gode nyheter, for meg iallefall....

Nei spillingen har ikke blitt noe bedre og heller ikke så mye hjelp til å stelle i huset, men interessen for meg er iallefall på topp.

Han er i det minste med å hjelper om jeg spør selv,og igår hadde han laget middag, helt uten noen ord fra meg:)

 

Utrolig hvor lite som skal til for å glede meg:D

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

hei. trist å lese om hvordan du har det.. har ei veninne som har opplevd noe alla det samme med x-samboeren sin. han forgudet sønnen sin men behandla henne som om hun var luft, var frekk med henne og rakka ned på henne. nå har hun fått seg ny type som er kjempeflink med sønnen hennes og som virkelig ser henne. det triste er at hun har blitt voldsomt deprimert etter alt som har skjedd og har nå fått diagnosen kronisk depresiv. dette har mye med han å gjøre.. prøver bare å si at du ikke må være for tålmodig, tenk på deg selv og det å få oppleve lykken. hverdagen skal ikke være tyngre enn nødvendig. det virker som om du har nok å ta deg av datteren din og deg selv. alle får seg en knekk men dette virker ikke bra for din egen del. du sier du ikke vil gå fra ham, men hvis han ikke viser bedring så kommer han ikke til å gjøre det lett for deg:( ønsker deg lykke til uansett hvilken vei du går! klem

[Miss Misantrop]

Et lite tips, den beste maaten aa faa en mann til aa gjore husarbeid paa er aa slutte aa gjore mere en din halvdel. Ikke mas paa han, bare si at du har gjort din del. Skaff deg en jobb du trives godt med, det er alfa omega aa bli respektert aa trengt av andre voksene.