Flasking og amming osv...

[selfangerkjerringa]

Jeg vil bare komme med min lille historie i dette.

 

Eldstejenta ble ammet til hun var 13mnd, da måtte jeg slutte pga antibiotika-kur. Men pappa'n ga flaske i snitt 1-2 ganger om dagen fra hun var 5mnd, fordi jeg gikk ut i fulltidsstudier og han var hjemme med jenta.

 

Minstejenta ble fullammet enda lenger, begynte sent med fast føde, nattammet 2-3 ganger pr natt til hun var 9mnd, og følte mye mer kos med amminga enn med eldsta. Det var riktignok et element av "tvang" i det hele siden hun hadde full flaskenekt til hun var 8 1/2mnd, men det gikk veldig fint. Hun sovnet imiidlertid aldri ved brystet, det var primært mat for hennes del, kosen var mest for meg tror jeg.

 

Anyways - da hun var 10mnd ble hun mindre og mindre interessert, og til slutt ga jeg opp. Nå er hun 11mnd, og de siste 4 ukene har hun kun fått pupp på senga før vi står opp.

 

Poenget mitt kommer her: joda, det er kos å gi flaske. Minimais ligger faktisk roligere ved flaska enn ved brystet, og det er flott å se at pappa'n og storesøstra kan gi flaske og føle nærheten til baby. Men for MEG er det sårt. Dette er den siste gangen jeg har baby, jeg hadde tenkt å gi alt av meg selv, inkludert melk, til hun var rundt 1 1/2 år i hvert fall. Å måtte gi opp amminga pga omstendigheter jeg ikke kunne kontrollere var rett og slett en enorm skuffelse. Jeg føler jeg har mistet noe veldig intimt og nært med mitt barn.

 

Poenget mitt er vel egentlig at det for meg handler litt om forventninger, erfaringer og personlige følelser. For meg var det en skuffelse å måtte gå over til flaske etter 10mnd, selv om jeg vet at mange slutter frivillig å amme før dette. Jeg har likevel INGEN problemer med å forstå at mange syns flasking gir like store muligheter for nærhet til barnet som amming!

 

Er litt lei av at det skal bygges opp til to leire som skal stå steilt mot hverandre. Enten er man tilhenger av flaske og syns ammere er overhysteriske, eller man står på andre siden og syns det motsatte. Er det virkelig nødvendig å spille hverandre opp på denne måten? Jeg vet jeg kanskje er naiv nå, men hvor blir det av "søsterånden" oppi alt dette?

 

Her er min oppfordring til dere alle: gå litt i dere selv og tenk på hvordan DERE ville ønsket å få respons på spørsmål eller synspunkter i forhold til dette noe betente temaet. Støtt hverandre, back hvernadre opp istedet for å rakke ned på hverandre. Amming/flasking kommer aldri til å bli noe annet enn et sårt tema for mange, prøv å respekter det heller enn å tvinge på hverandre svart/hvitt-meninger.

[Marolla]

Jenta mi er også blitt så vanskelig ved puppen. Tar den sjeldent med midre jeg legger meg ned med henne. Litt vondt og ufattelig upraktisk!

Hun er 5 1/2 mnd

[Gjest]

"Å måtte gi opp amminga pga omstendigheter jeg ikke kunne kontrollere var rett og slett en enorm skuffelse. Jeg føler jeg har mistet noe veldig intimt og nært med mitt barn."

 

Er så utrolig enig!

Jeg tror det går for det samme når den ufrivillige ammeslutten kommer, det er trist uansett. Man får ikke gitt det man vil gi og det kan være sårt!

 

Jeg er så enig med deg, det burde gå for det samme hvordan man mater, man er ikke en dårligere/bedre mor verken med den ene eller den andre måten. Alle må velge det de føler er riktig for dem uten å få kritikk, og de som må gjøre noe annet enn de vil må møtes med forståelse for at det er sårt å gi opp, uansett hvor i løypa man befant seg!