mister følelser for mannen min

[Anonym bruker]

Jeg skriver et innlegg her, håper noen svarer meg og kan gi meg råd/deres mening.

 

Jeg er i et forhold med en mann som jeg elsker. Da jeg ble gravid, noe som ikke var planlagt ble alt plutselig superseriøst og jeg fikk litt "hetta". I det siste tror jeg at jeg har mistet masse følelser for mannen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Det føles ikke bra hvis han gir meg en klem, eller tar på meg. Jeg er full av hormoner for tiden, og klarer ikke tenke klart føles det som. Skulle gjerne snakket med han om det, men han kommer til å ta dette veldig, veldig ille opp.(selvfølgelig). Ligger nok mer bak hele historien mellom oss, men jeg er bare deprimert for tiden og vil egentlig bare komme meg bort. Men om jeg gjør det, vet jeg at jeg kommer til å angre noe sinnsykt.

 

[glad i mange barn]

er nåk hormoner ja,er faktisk helt normalt å ha det slik,følelsene kommer og går,og når mye skjer i kroppen på en gang kan man absolutt få "hetta",noen har det slik i begynnelsen og det går over noen kan ha det leeeeng t.o.m etter barnet er født,då er det hormonras og ammetåke lite søvn m.m og overhode ikke noe rom for følelser for mannen, t.o.m under fødselen kan mannen avvises helt totalt,pga av som skjer i kvinnens kropp,Så Alt dette og enda mer til, er heeeeelt normalt,MEN det som er det aller beste og lureste er å snakke med gubben om det,det er faktisk helt utrolig avgjørende,for mannen har faktisk ikke litt peiling en gang om åssen "vi " damer kan ha det, og har det,det beste er å si at dette er bare i periode og ikke vedvarende,slik at mannen ikke står der og skjønner ingenting,får det gjør de faktisk ikke,de tror mest at det er noe galt med dem,"vi" damer trenger næmlig litt forståelse for hele situasjonen,og er gubben klar over det kan han gi det på tross av alt,at man respekteres at man må ha litt pusrerom innimellom pga alt som skjer i kroppen og nærhet når man trenger det,og uten at mannen nødvendigvis ikke trenger å kreve noe igjen av "oss","vi" trenger og støtte og sympati og oppmuntring når man føler seg deppa,men å stikke av er å løpe fra problemer som nødvendigvis ikke trenger være noe problem om begge er klar over hva som skjer.du kan jo si at egentlig elsker du han men du orker ikke no pga situasjonen,hormoner m.m men trøst deg med at det går faktisk over,prøv å planlegg noe sammen,gå ut,dra en plass,vær kjærester sett av tid gjør noe overraskende,selv om det høres helt banalt ut oppi alt så kan det løsne litt på spente muskler,då kan det være lettere å snakke sammen oxså,men vet det er sikkert ikke lett å snakke med han om det,men nøkkelen oppi alt er faktisk komunikasjon,fortell han hvordan du har det og fortell han hva som er normalt for en gravid og hva som skjer i kroppen ang hormoner og alt, om ikke kan du jo vise dette innlegget.uansett lykke til,du skal se at det vil nåk ordne seg,og dere kan kose dere seinere med et lite under,et nydelig nurk,dere vil ha myyyyye glede av fremover )

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for svar! Du har nok rett, er nok hormonene og alt som skjer når man er gravid:)

Skal prøve å snakke med han, ikke lett dette.

[Anonym bruker]

Det er som å lese om meg selv under den første graviditeten min !! Vi var på ferie og vi viste ikke att jeg var gravid ennå. Tålte nesten ikke synet av ham og det er jo enkelt på 1 ukes kjærlighetsferie i syden ) Var vel rimelig frustrerte begge to etter den uka ja. Gikk også med tanker om att nå flytter jeg for dette gidder jeg ikke. Fant jo etterhvert ut att jeg var gravid og ble jo da ennå mere fortvila ettersom ting var som de var. Tenkte jo ikke på att det var hormonene som spilte meg et puss.. Plutselig våknet jeg en dag og da var det igjen verdens hærligeste mann som lå i senga ved siden av meg.. Hold ut: det går nok over skal du se!