Noen som har blitt forlatt til fordel for en annen?

[Anonym bruker]

Ja, det har skjedd her Helt forferdelig, ufattelig trist... Jeg er i en følelsesmessing berg og dalbane. Vet ikke foran eller bak på noenting.

Jeg hater, elsker, gråter, er sint, lei meg, frustrert og alt på en gang.

Jeg har hatt utbrudd som er helt ugjenkjennelig til å være meg, men jeg er ganske "hard" også.

Jeg er ikke typen som går å hater, jeg svelger kameler så det står etter og vil at vi skal kunne samarbeide og være så gode venner som overhodet mulig.

Og oppi alt dette -så vil jeg bare ha han tilbake!! Det høres sikkert ufattelig dumt ut, men han er alt jeg vil ha. Det eneste jeg tenker på er hvordan jeg skal unngå at de får tid sammen... Han kryper jo som en valp rundt meg og hopper når jeg knipser. Han har flyttet ut, men han er her hele tiden. Sliter voldsomt med samvittigheten sin, og det er godt å se -samtidig som jeg nesten syntes synd på han.

Han har jo bare vært så sinnsykt dum og tråkket oppi salaten som er vanskelig å komme seg ut av.

Jeg tror ikke det er så veldig seriøst det han holder på med, og venner/familien skjønner ingenting heller.

 

Huff, jeg måtte bare få ut litt her...

Jeg er bare så kvalm, sliten og søvnløs. Gleder meg over hver dag på jobben og gruer meg til hver kveld og natt.

 

Noen med gode råd, eller som har erfart noe lignende?

Når skal jeg komme meg videre - og kommer han tilbake mon tro?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble forlatt til fordel for en annen.....

 

Det er det verste jeg har opplevd! Var sammen i nesten 6 år og planla en barn sammen, da jeg var i 3. måned kom det for en dag. Jeg flyttet hjem til pappaen min og den nye dama flyttet inn hos han....

 

Jeg følte vel det samme som det. Elsket og hatet, veldig intense følelser. Ville ikke ha noe mer med han å gjøre, samtidig som alt jeg ville var å være sammen med han. Jeg er heller ikke typen som går å hater, men det tok lang tid før jeg klarte å distansere meg.

 

Men nå, ett år etter bruddet og så har jeg det bedre. Kjenner nå at jeg er glad for at ting er som de er, men en sjelden gang iblandt hender det at jeg tar meg selv i å tenke tilbake med et lite savn. Kommer nok alltid til å være et sårt emne, men jeg føler også at jeg er klar til å gå videre.

 

Ønsker deg masse lykke til og håper at du med tid og stunder finner glede igjen :-) Du vil jo det, for tiden leger alle sår - helt sant :-) Det er bare spørsmål om tid.

 

Og kanskje du egentlig ikke vil ha han tilbake, når han først har tråkket i salaten....Kan du stole på han igjen, kan dere finne tilbake til det dere hadde, klarer du å føle deg elsket av han igjen om dere hadde funnet tilbake til hverandre?

 

Trøsteklemmer fra meg

[Anonym bruker]

Takk for trøsteklemmer -de er gode nå om dagen.

 

Vi har vært sammen i 8 år og har 2 barn. Hele livet mitt dreier seg om oss 4 (vi har familier som bor langt vekk). Det er sikkert derfor jeg så gjerne vil ha han tilbake.

Men, jeg vet ikke om jeg vil det hvis han plutselig sto der likevel... Alt er et følelsesmessig kaos akkurat nå.

Jeg bor igjen i huset, han har heldigvis ikke flyttet rett inn til hun andre. Det må jo ha føltes helt forferdelig for deg at de flyttet sammen med en gang inn i deres hjem!?

Han har nesten ikke tatt med seg noe ut fra hjemmet vårt, og jeg føler at alt han gjør er så halvhjertet. Han vil betale halve huslånet og han ønsker å være sammen med oss hele tiden. Men jeg orker jo ikke det! -iallefall ikke mens han har noe med hun andre å gjøre...

Huff, jeg klarer ikke tenke når jeg skriver heller...