jEG ER TAKKNEMLIG FOR..................

[Anonym bruker]

Svar og råd!

Saken er slik: Jeg er gift med en man jeg ikke kan si jeg elsker ham. Vi krangler for det meste. Han er tøff og ordrik og ofte ender diskusjonen med at jeg gir meg og blir bbare satt ut. Vi har ikke sex, vi kysser ikke lenger. Dette var et stort problem for meg før, men nå er jeg så vant med det at jeg ikke savner å bli omfavnet av han lenger. Jeg føler sååååååååå ensom. Om kvelden sitter han foran pcen for det meste g jeg ligger i sofaen vi prater ikke sammen, haner heller ikke så intresert å høre hva jeg har å si. Han er en som tar saker og ting på en lettvint måte og han beskymrer seg aldri for noe som helst. Jeg har måttet betale store priser for ting som han avgjorde tidligere. Dette har lærte meg å være kritisk og tenke langsigtig i livet. Han beskylder meg da for å være negativ altid. Han innrømte at han overser min telefon, når jeg ringer.

Vi har barn nr. 3 snart hva skal jeg gjøre? Jeg vet at det beste for meg er å forlate dette verdigløse livet, men jeg tenker på barna mine.

Vi er ikke gode venner, ikke kjærester og vi ser heller ikke livet på samme måte. Han er svært streng på barn oppdragelsen, mens jeg er litt mere fleksibel og jeg gir litt rom for hygge stund. av og til vil barna spise noe annet enn det han anbefaler og det tar jeg hensynn til mens han er bein hard og lager retningslinjer for oss alle. Dette synes jeg er ydmykende og undergravende av min rolle som mor!

Hjelp! Er skilsmisse det ene løsning for oss i så fall hvordan klarer jeg å få rettferdig fordeling av barna og felles eiendel. Han truer meg også av og til ved å si dagen du går, har du ødelagt mitt liv at det ikke blir så mye jeg kommer til å leve for.

[Afrodite´71]

Hei

Han høres ut som en mann med klassiske psykotiske tendenser. Kontrollerende og følelsesløs. Gå fra ham! Hver gang dere krangler, går det ut over ungene. Det vet jeg, for jeg vokste selv opp med foreldre som klanglet, og hadde ingen å snakke med. Det er mye vondere for ungene å bo sammen med dere enn hver for seg.

Du burde snakke med Familierådgivningskontoret der du bor for å få råd om rettigheter m.m. Det er bare å ringe NAV, så henviser de deg videre.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men alle skylder vi oss selv og ungene våre å leve det beste livet vi kan. Og ikke minst være de beste foreldrene vi kan. Det er umulig i en slik situasjon! Noen ganger ligger den virkelige styrken i å ta de vanskelige valgene. Det er ikke lett å gå, tro meg.

Men en mann som truer med at han ikke har noe å leve for om du går, bruker følelsesmessig utpressing for å få deg til å bli. Det er ikke respekt og kjærlighet. Det er vanskelig å se om du tar de rette valgene når du står midt oppe i det, men prøv å se for deg framtiden om du blir...

Lykke til!

[Anonym bruker]

Er vell egentlig bare du som kan svare på dette spørsmålet.

Men jeg kan svare på hva jeg ville gjort.

Jeg er veldig opptatt av at den man får barn med må være den du skal leve med livet ut, men ikke for enhver pris. Man har andre man må ta hensyn til når man har barn sammen. Men barn har ikke godt av et slikt forhold mellom far og mor heller.

Jeg definerer meg som utrolig lykkelig i det forholdet jeg er nå. Vi har en god kommunikasjon, vi kysser hele tiden. og det går ikke en dag uten en klem eller ti.

Har derimot vært i et dårlig forhold, der han tok meg for gitt, og "orka" heller ikke ta telefon når jeg ringte osv osv osv. Vi krangla konstant. det var ikke bra for noen av oss, og spesielt ikke for barn hvis vi hadde det.

Jeg ville ikke vært i det forholde du er i nå.

Høres utrolig leit ut, og før det blir evetuell skilsmisse kan dere jo prøve å oppsøke prof. hjelp.

Masse lykke til, jeg føler virkelig med deg.

[Anonym bruker]

det er en stor forskjell på psykotisk og psykopat. regner med at det er psykopat -tendenser Afrodite viser til.

jeg synes han virker selvsentrert og egoistisk. dere bør få familierådigvning.

lykke til !

[Anonym bruker]

Jeg synes det virker som om du egentlig allerede har gjort et valg. Mitt sp.mål til deg blir; er dette livet verdt å leve? HAr barna det bra når de ser hvordan forhold mamma og pappa har? Og til sist; har du det bra dette forholdet? Blir det er klart nei på alle disse sp.m synes jeg du gjör både deg og barna dine en björnetjeneste av å bli i forholdet!

[Anonym bruker]

Det er umulig å si hva du skal gjøre, men jeg synes ærlig talt det høres døfødt ut å fortsette i et slikt forhold. Det kan godt tenkes at dere kunne funnet ut av problemene, men det krever at begge parter er interessert i å jobbe for forholdet, og det høres ikke akkurat slik ut på innlegget ditt.

Barna dine fortjener en glad og lykkelig mamma - ikke en trist og ensom en. Men jeg skjønner at det ikke er bare bare å gå ut av et forhold som går langt tilbake i tid.. Snakk med noen du stoler på og forsøk å få klarhet i hva du virkelig ønsker. Det som er viktig er at DERSOM du bestemmer deg for å forlate forholdet, fordi det uten tvil er det du ønsker, så vær trygg i din avgjørelse og fortell det til partneren din - og vær klar på at du har bestemt deg, og at du ikke kommer til å endre på den avgjørelsen. Dersom du lar han få én sjanse til...og så én til osv. så kommer du fort inn i en ond sirkel, hvor din "trussel " om å forlate ham til slutt blir tom og meningsløs.

Igjen; prat med noen du stoler på, og få klarhet i tankene dine

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svaret jenter jeg må nok forlate ham, men først vil jeg føde nå orker ikke jeg skilsmisses prosses. Jeg er også svært beskymret for barna mine, han er som sagt en som truer og jeg er redd jeg kommer til å miste dem. Så sykt det høres ut av og til er jeg redd at han dreper oss alle man, bare jeg går!

Jeg har også ansten å tenke på at jeg må slåss for å få barna. Han er usympatisk og vil gjørde alt for såre meg hvis jeg går.

Jeg har nå forferdelig vondt med stadig skynnere og bekkenløsning jeg skal også gjennom fødselen og vi vet hvor smertefult dette er. Dette teller ikke mer enn hans rettigheter hvis vi skulle havne i rettsak. Da er dere plutselig to like foreldre med like rettigheter. Jeg er en hønemor, og lever for barna mine. Jeg har opplevd mange skremmende episoder som skjedde hjemme hos dem. En gang ble gutten min alorlig syk mens han var hjemme hos farmor. Da fikk han paracet istedenfor legebesøk, ennå han var bare 3 år. Da han kom hjem så jeg medgang at det var noe galt. Jeg tokk ham til lege og da måtte han opereres i all hast. Da takket jeg Gud for at jeg er der for mine barn for jeg vet at de trenger meg. Det å være deltids mor skremmer derfor livet av meg!

Puh dette ble mye, men jeg er veldig glad for å kunne snakke med dere!

Tusen takk og klem til alle som sendte støttende ord til meg!