han var utro - trenger meninger...

[Pimmini]

Jeg har egentlig en veldig snill kjæreste. Vi ble sammen da jeg var 17 og han 18. Vi hadde det veldig bra og jeg ble uventet gravid da jeg var 21 og han 22 år. Det kom som et sjokk på han og vi fikk vår første tøffe tid i vårt forhold. Han begynte å feste mye med kompiser osv.

 

Da barnet vårt ble født forandret han seg veldig og alt ble supert! Barnet vårt har nå blitt 3,5 år og vi har fått en liten en til etter det... Vi har hatt det så bra etter at vårt første barn ble født, frem til nå...han begynte å gråte og fortalte meg at han dessverre hadde hatt sex med en jente mens jeg var gravid med vårt første barn. Alt gikk visst veldig fort! Han hadde angret med en gang de staret, så han dro seg ut og avsluttet etter maks 30 sekunder (i følge han selv)...

 

Jeg kastet han ut da jeg fikk høre det. Det var så sinnsykt sårende! Kvelden etter kom han til meg for å prate. Da svimte han av når han skulle fortelle om det...

 

Jeg vet han angrer! Ser han sliter ordentlig nå! Men vet ikke om jeg klarer å tilgi han dette? Jeg er så utrolig såret. Han lover meg at det aldri vil skje igjen og at det kun har vært denne ene gangen...men jeg føler likevel at all tillitt nå er borte!

 

Så tenker jeg på våre to barn og alt det fine vi har delt sammen! Det er jo så klart tragisk om noen sekunders nytelse(?) for han har ødelagt våre barns mulighet til å vokse opp med sin pappa! Tankene mine er kaos nå...jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

 

Noen med erfaring? Eller meninger?

[Mamma'n til A&L&J! :)]

Huff, dette er jo alles store mareritt... Har ingen egne erfaringer å komme med, men vil jo si at dette er noe du og dere bør jobbe dere gjennom. Kjenn på følelsene dine, det er de som til syvende og sist kan bestemme om dere kan fortsette å være sammen! Om jeg hadde vært i din situasjon, tror jeg at jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret i kommunen. Det er flott å få inn en tredje part som ikke er involvert på noen som helst måte. De kan hjelpe dere å snakke ut, sette ord på følelsene og forhåpentligvis til å finne tilbake til hverandre.

 

Høres jo veldig ut som han angrer, og det er jo nesten 4 år siden dette skjedde. Han har sikkert ikke hatt det enkelt i disse årene, tenk å måtte gå med dette inni seg. Om det var meg, tror jeg jeg ville gitt sambo en sjanes til om vi var i akkurat denne situasjonen, men da måtte han gått med på familierådgivning. Siden det er så mange år siden, og det ikke (etter hans ord) har skjedd flere ganger, så synes jeg det virker som noe han gjorde da dere ble tidlig og uventet gravid, han fikk nok panikk...

Ikke misforstå! Jeg prøver aldeles ikke å unnskylde han på noen som helst måte, men jeg tenker at jeg ville gjort hva som helst for å beskytte familien min, jeg ser hvor tøft det kan være å være alenemor...

 

Bare noen tanker fra meg, vet ikke om det hjelper, men! Anbefaler deg å ringe familievernkontoret i dag, de kan gi dere en hastetime når du forklarer situasjonen!

Stor og god trøsteklem fra

[Patetica fåkksi]

Jeg har ikke erfaring selv, men du er absolutt ikke den eneste i en saann situasjon. Det du maa gjöre er aa höre paa deg selv, finne ut hva DU vil og trenger. Alle reagerer forskjellig i saanne sitasjoner; noen kaster ham ut med en gang og vil aldri ha noe mer med ham aa gjöre, andre godtar det og tilgir. Det er viktig at hvis du bestemmer deg for aa "tilgi", at du holder fast ved den avgjörelsen, og ikke klandrer ham for det for resten av livet.. At du ikke bruke det mot ham i hver krangel osv.

 

Jeg skjönner godt at tankene dine er kaos og at du er saara og frustrert. Kanskje dere kan gaa i terapi sammen? Husk aa snakke om det, ellers blir det bare sittende fast inne.

 

Jeg har desverre ikke noe bedre raad, men önsker deg masse lykke ti!!

[mo.80.nr 4!]

Kjære deg.

skjønner godt at du har det fælt nå..

Men jeg synes faktisk at ,hvis det er sant det han sier om hva som skjedde og det aldri har skjedd siden,så synes jeg du skal gi han en sjanse til. Det er hvertfall bra at han er ærlig med deg nå.Å tilgi noe sånt er ikke lett og det vil nok ta tid før du klarer det med et oppriktig hjerte. Men gå sammen i par terapi eller søk hjelp sammen på anna måte,det er verdt å prøve!!! Tillit og kjærlighet kan bygges opp igjen,sakte men sikkert:) vet om flere levende bevis på det:)

[Adriansmor med tulla]

Hadde aldri klart å tilgitt eller stol på han igjenn.. så jeg hadde avsluttet forholde ja..bedre det enn å gå å straffe han og bære nage hver dag...men viss du klarer helt å tlgi han så....

[storkenerpåvei.]

vi gjør alle feil her i livet.noen større enn andre...

noe kommer mann også styrket ut ifra..

høres ut som du egentlig har en flott mann...

mannen min har selv vert utro mot meg og jeg mot han..men dette er nå lenge siden og vi har det bedre enn vi noen gang kunne ha drømt om.vi kan snakke om alt!hvem han tenner på,hvem han ville hatt seg med osv..men nå er det kunn fantasier som vi deler med hverandre..

ingen av oss kunne drømme om å vere utro i dag..tror jeg

vi tråkker alle i salaten en dag!!

og siden dere også har barn sammen bør dere vel prøve videre selv om det er veldig vondt nå...mulig dere kommer over det...

..men forstå meg rett,jeg forsvarer han ikke..men livet suger til tider!!!

 

 

[Queen_of_the_road*2_gull]

Skjønner at dette måtte være en grusom beskjed å få..

 

Men om dette skjedde da du gikk gravid med deres første barn, altså er det over 3 år siden det skjedde, og dere har hatt det helt supert etter at barnet kom til verden., så tror jeg, jeg hadde tilgitt han dette..

Og som du skriver så begynte han å feste når dere fant ut at dere skulle ha barn.. Han ble kansje bare redd for å miste friheten sin, og at dette var et resultat av det.. Noen menn får det slik, når de hører de skal bli fedre, dessverre..

Dette er nok noe som har plaget han masse siden han faktisk sa fra om det, så lenge etterpå. (Slik jeg forstår det har han fortalt det nå nylig) Han måtte sikkert rense luften, og komme over det..

Så jeg syns du bør tilgi han. Alle kan trå feil her i livet. Det viktige er at vi lærer av feilene våre.

 

Men du må så klart gjøre det du føler er riktig, både for deg selv og barna dine.

 

Varm klem og lykke til.

[~Roskva~]

Oioioi, dette var en kinkig situasjon.

 

Jeg har heldigvis ikke helt den samme erfaringa som du - vi har hatt noen vanskelige situasjoner i forholdet, men ikke mens jeg har vært gravid...

 

Jeg har allikevel noen ord å komme med i sakens anledning.

 

Det er ikke nødvendigvis sant som noen sier "Én gang utro - alltid utro".

 

Ettersom du forteller, hadde kjæresten din en veldig vanskelig periode mens du var gravid første gang, og han begikk en fryktelig feil da. Det synes også tydelig at situasjonen er helt annerledes nå - noe som kanskje er årsaken til at denne episoden plager kjæresten din så mye at han måtte fortelle om det nå. Slik du fremstiller situasjonen virker det ikke som om han står i faresonen for å gjenta utroskapen.

 

Mener jeg dermed at du bør tilgi ham og legge dette bak deg så fort som mulig? Ikke nødvendigvis. Det er FRYKTELIG vondt å få høre at kjæresten har vært utro. Spesielt når en selv er gravid og i en veldig sårbar situasjon. Du har mistet den tilliten du hadde til forholdet, og den tilliten må bygges opp igjen hvis du skal klare å fortsette samlivet. det er ikke sikkert at det er mulig.

 

Men slik jeg ser det, skylder du både kjæresten og barna, og mest av alt deg selv (!), å finne ut av mulighetene før du bestemmer deg. Du har allerede investert mye tid og krefter i dette forholdet, og det er ikke noe man lett kaster over bord.

 

Jeg har ingen rett til å gi deg råd, og forvente at du vil følge dem. Men min erfaring fra mitt eget liv, og fra folk rundt meg, sier at du ikke bør gi opp for lett. Hvis du vil ha en anbefaling fra meg, vil den være at du forteller kjæresten din hvor såret du er (skjønt, jeg tror han har fått det med seg ;-), men gå med på å forsøke å få forholdet på fote igjen. Tilliten i forholdet må bygges opp igjen, og ansvaret for det må ligge hos kjæresten din - det er han som har revet den ned. Det kan være en god idé å gå til rådgivning, slik at dere kan få en utenforståendes hjelp til å diskutere de viktige sidene ved forholdet deres på en ryddig måte.

 

Gi deg selv god tid til å være såret og sint, du forplikter deg ikke til å late som om alt er i orden. Men gi avgjørelsen litt tid... Hvis det etter hvert viser seg at du ikke klarer å komme over tillitsbruddet, så får dere heller gå hver deres vei. Da har dere i allefall gjort deres beste. Det vil da være det beste for dere begge to, og for barna deres.

 

Husk at å tilgi ikke betyr å si at "Det er i orden at du var utro". Det vil aldri være i orden! Å tilgi betyr å si at "Du var utro, og det var en fryktelig ting å gjøre mot meg, men vi lærer oss å leve med det, og går videre sammen herfra".

 

Lykke til, jeg skal krysse fingrene for at du kommer styrket ut av dette - uansett hva du bestemmer deg for.

[Engel, skatt og lite frø.]

Hmmmm.....

 

Kan du leve med det? Det er det bare du som har svar på. For hvis du tilgir og velger å fortsette sammen med han, må du faktisk velge å ikke dra det opp i tide og utide. Bite i den usikkerhet og sjalusi og sette en strek over hendelsen.

 

Jeg har selv blitt bedratt, men av en tosk som jag bare hadde vært sammen med i noen mnd. Kan ikke sammeliknes.

 

Det høres ut som mannen din er en bra mann, god pappa og en angrende synder...Dette er over tre år siden... Dere elsker hverandre og har "alt" sammen.

 

Synd han ikke klarte å leve med den dårlige samvittigheten sin til han gikk i graven. Jeg mener nemlig at hvis man er utro skal man holde tyst og slite med den dårlige samvittigheten alene og ikke lette sitt hjerte med å fortelle. Det er liksom riktig straff, synes jeg...Jeg ville levd i uvisshet hvis min kjære hadde driti seg ut, angret og aldri ville gjentatt det.

 

Det høres ut som at du skal slippe å få oppleve det igjen i allefall...

 

Ønske deg lykke til!

 

 

 

[Brummeline3barnsmor]

jeg hadde tatt han tilbake...

[Nullenusken]

Jeg hadde helt klart gitt ham en sjanse til...

Men dersom han hadde prøvd seg på NOE tull igjen, så hadde det vært rett ut....

La ham få vise at han mener alvor... Han hadde jo som du sa, ikke lyst op barnet med en gang... så er sikkert derfor han gjorde det, og han kom jo hjem til deg...

[ls83]

jeg hadde gitt han er sjangse til.. dette er lenge siden, han angrer tydligvis...

[ALMA1]

Jeg hadde tatt han tilbake,javisst gjorde han en stor feil,men herregud han kom og fortalte det,etter så mange år.Da er det tydelig atdet har plaget han leeenge,og det er straffen hans.Alle gjør vi feil,noen større noen mindre...........er du storhjerta nok til å ta han tilbake,tror jeg ikke du kommer til å angre!! Har slev tilgitt,og aldri angret når jeg ser hvor godt mine små har det,og jeg har det bedre en noen gang!!

[Pimmini]

Takk for mange svar... På en måte er det litt godt å lese at flere av dere synes han fortjener en sjanse til. Det er jo ingen ting jeg heller vil enn å tilgi han (vi har jo hatt det så perfekt etter at vårt første barn kom), men jeg er bare så redd dette vil forfølge meg lenge...

 

Jeg synes absolutt ikke det finnes noen unskyldning for det han har gjort... Men jeg prøver å se det litt fra hans øyne på den tiden. Jeg vet han synes det var veldig tøft med barnet på vei og jeg forstår at det trolig var et svakt øyeblikk i fylla på fest med kompiser - i en kaotisk hverdag. Jeg er også glad han angret i det de startet og at han trakk seg fra det etter noen sekunder...selvom det jo egentlig var for sent!

 

Han har selv forklart at han var livredd for å bli pappa, livredd for og ikke klare oppgaven osv. Han sier selv han forstår det ikke finnes noen unskyldninger for det han gjorde og at han er villig til å gjøre hva som helst for å få tilbake det vi hadde. Han gråter hver gang vi prater om det (og det har vi gjort mye nå) og han er virkelig knust...! Han har nå foreslått familieterapi i et håp om at det kan hjelpe oss.

 

Jeg håper og tror kanskje at jeg kan klare å tilgi han og at det blir oss igjen. Men i så fall skal han pines godt først....og skjer det en gang til er det ingen mulighet!

[Gjest]

Hvis du stoler på at det han sier er sant, og at du klarer å leve med det, så synes jeg at du skal gi ham en sjanse. Men du må huske at hvis du sier at du stoler på ham, og du tilgir ham, så må du faktisk gjøre det også! Det hjelper ikke bare å ville det! For hvis du innerst inne kommer til å gå og gnage på dette så er det ikke verdt det, for da kommer du til å få det helt jævlig. En sånn ting som dette kan i prinsippet være nok til å ødelegge et forhold, men det trenger ikke det; det er mange som har kommet styrket ut av det også. Jeg tror kanskje du skal tenke litt på at han faktisk har gått og båret på dette en god stund, og det kan ikke ha vært enkelt det heller (ikke for å unnskylde ham på noen som helst mulig måte). Han har sikkert ikke hatt det greit med seg selv, og har sikkert tenkt mange ganger at det ikke var verdt det. Gå i deg selv og finn ut om det er noe tillitt igjen; tillitt er alfa & omega i et forhold, og finn ut om du innerst inne klarer å leve med det. Det er mitt råd.

[onyx]

Snart en uke siden innlegget, håper for dere`s og barna`s skyld at ting går litt mer på skinner.

Har full forståelse på dine reaksjoner, men dette er jo ganske lenge siden. Har dere hatt det bra etter barna kom til, så har du vel ikke så mye å frykte. Det er jo tydelig at dette har plaget han i alle disse årene, og du sier ..."han skal pines godt først"...Hvor lenge har du tenkt å pine han?? Da må du være klar over at jo lenger du tøyer strikken, jo lettere kan den ryke. Da har du tøyd den for langt og kanskje mister han p.g.a. hevnlyst fra din side til å plage han. Det er jo grenser for hvor lenge man kan pine andre, uten at det får konsekvenser.

 

Du vil nok ha denne episoden i tankene lenge, men om du velger å gi han en sjanse til, er det viktig å kunne tilgi (ikke godta) og så se fremover og tenke på den fine tiden dere har hatt sammen. Og at ikke dette kommer opp de gangene dere er uenige om ting. (VIKTIG) Alle kan gjøre feiltrinn (og gjør vel det en gang i livet), da er det viktig å få tilgivelse fra sine nærmeste.

Har du gjort "noe dumt" noen gang, som han har tillgitt??

 

Jeg vet av erfaring hvor viktig det er å kunne tilgi, ellers går det bare utover en selv med fysiske plager til slutt.

 

Tenk og på hva du fratar barna, om du ikke klarer å tilgi.

 

Her får du noen visdomsord på veien:

"Den som ikke vil tilgi andre, ødelegger den broen man selv en gang må gå over." FRANCIS BACON.

 

"Positive og negative følelser kan ikke oppta plass i tankene samtidig. Èn av dem må dominere. Det er ditt ansvar å sørge for at de positive følelsene får dominere påvirkningen på ditt sinn." NAPOLEON HILL.

 

"For å få et forhold til å fungere må du konsentrere deg om det du setter pris på hos din partner, ikke det du har å beklage deg over. Når du fokuserer på hans gode sider, vil du få mer av dem."

 

"Tankene og følelsene dine skaper liver ditt, slik vil det alltid være.Garantert."

LISA NICHOLS.

 

 

Ønsker deg virkelig lykke til. Tror du bør gi han en ny mulighet.

 

 

 

[tiltiderensom]

Forstår smerten du opplever nå, at du er såret og mistroisk til han. Ikke så rart om du er sint heller. Men er enig med flere her som sier du burde gi han én, men bare én sjangse til. Dere har så mye historie sammen, to barn og dere var unge da dere ble kjärester og fikk barn. Ta det med i vurderingen din. Alle kan gjöre feil. Du er ikke dum eller naiv om du tilgir han. Hvis dere önsker å väre sammen, bli gamle sammen osv. tror jeg det er viktig at dere pröver videre. Husk å snakk masse sammen, også om det som er vondt og vanskelig! Kjäresten din må akseptere dine reaksjoner, han må kanskje tåle at du blir sint og at det vil ta tid å gjenoppbygge tilliten til han. Han må tåle å väre drittsekken en periode, til du har bearbeidet fölelsene dine. Men det er også viktig at dersom du velger å tilgi, og gå videre, så må du ikke bruke hans feiltrinn mot han når dere er i motbakke en annen gang, for det kommer flere daler. Sånn er livet..

 

Dette var mine tanker. Avgjörelsen er det bare du som kan ta.

Lykke til.

[Rosalille og sjarmtrollene]

Hadde dette vært min kjæreste så hadde jeg helt klart gitt han en sjanse til. Jeg elsker kjærsten min over alt på jord og alle kan begå feil. Men jeg tror jeg ville vært litt ekstra sjalu når han skulle på byen og sånn. Og jeg ville ikke godtatt et slikt feilskjær igjen.

 

Han har sikkert hatt det helt jævlig de årene han har gått å bært på dette, og du skal være glad for at han kom til det punktet å fortelle deg det. Det krever mye. Men du må jo kjenne på om du kan klare å leve med han igjen. Det er jo pappan til barna dine også.