Han har ikke lyst å bli med på fødselen.

[Anonym bruker]

Det er ikke lenge ogjen til termin, og jeg begynte å snakke med samboeren min om fødselen i går.

Da viser det seg at han slettes ikke hadde bestemt seg for å bli med. Jeg hadde jo tatt dette som en selvfølge, så vi har ikke tatt opp dette temaet før. Han argumenterte at han hadde sett det før!!

Jeg prøvde å fortelle han hvor viktig det var for meg at han var med sist, og at jeg vil vi skal oppleve det sammen.

Da sa han at jeg kunne jo ha med noen andre, moren min feks.

Jeg kommer aldri til å ha med meg noen andre enn han, da føder jeg aleine. Det er jo ikke det at jeg ikke klarer å føde uten han, men jeg føler at han svikter både barnet og meg. Jeg er så lei meg.

Dette ble rotete skrive, men det er sånn jeg har det i hodet mitt nå.... gråt meg i søvn i går kveld.

Jeg trodde at svangerskapet gjør at vi kommer nærmere hverandre, det gjorde det sist. Men nå føler jeg vi glir mer og mer fra hverandre...

[Lille`mor & lillebøll]

Har du tatt han med på samtale med jordmor??

Kanskje det hjelper.

Det har i hvertfall hjulpet masse på min mann og det at vi var på svangerskapskurs så hvet han hvor viktig det er at han stiller opp.

 

Var jeg deg ville jeg bestilt time hos jordmor med typen din for og få råd.

 

Lykke til videre.

[kokosyklus]

Har dere snakket om hva han gikk gjennom under forrige fødsel? Kanskje han synes det var så jævlig at han ikke orker å gjennomgå det en gang til?

Nå kjenner ikke jeg din mann da, men menn er rare og forteller ofte bare halvparten eller en helt annen versjon av hva de egentlig mener...

 

Synes dere skal sette dere ned å snakke skikkelig om dette. Det er jo veldig rart av han å si at han har sett det før. Det er jo ikke noe show, det er barnet deres somkommer til verden...'

Nei, jeg tror kanskje det ligger noe annet bak.

 

Skjønner deg godt, jeg hadde blitt utrolig lei meg selv.

[Anonym bruker]

Snakk med han og vær sikker på at du vet hvorfor han ikke har lyst til å være.

 

Når jeg ventet min første ville heller ikke min mann være med, og det er vel rett og si at jeg omtrent presset han til å være med (iallefall følte han seg presset). I etterkant har jeg angret veldig. Han opplevde fødselen som forferdelig, og resultatet ble at han mistet på å ha sex med meg totalt. Det er nå 7 år siden - og ja det hender at vi har sex - men det er ekstremt sjelden.

 

Hadde jeg visst det da - hadde jeg heller valgt å være alene under fødselen.

 

Lykke til

[Fruktis¤Adele 2 år¤]

Hei,hei:)

Jeg trodde også mennene hadde ett ansvar når det gjelder svangerskapet,når du har gått i 9 mnd med denne kulen skulle det bare mangle at han stilte opp for deg(og i grunn seg selv) denne dagen.

Når det er sagt så:

 

Som sagt over her,kanskje ta han med på ett besøk til jordmor og snakke litt der,kan hende han har ett lite "angst" problem,husker i begynnelsen av mitt svangerskap var jeg veldig opptatt av å innvolvere samboeren min i det hele,følte liksom litt på at om jeg ikke gjorde det ble han satt utenfor og da var det ikke såå lett å få han innenfor igjen.

 

Spør han om hvorfor,tror ikke det er hele grunnen det at han har vært med på det før,må jo være kjempe spennende å kunne være med igjen,er jo hans barn også.

 

Ønsker deg lykke til med fødsel og alt annet!

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg må snakke skikkelig om det, men jeg ble satt helt ut i går, og er veldig følsom for tiden, så det endte med at jeg skreik til han og gikk og la meg.

Så sa jeg til han i morges at jeg var skuffa, og at det betyr mer enn han kanskje forstår at han er med. Så dro han på jobb, uten å si noe spesielt om det. Får snakke med han i kveld. Måtte bare få dette litt ut av systemet.

 

HI

[Afrodite´71]

Slik jeg ser det, så velger mannen å ta del i svangerskap og fødsel det øyeblikk han velger å gjøre deg gravid. Det ene henger sammen med det andre, og han kan ikke velge bort det som er litt ubehagelig. Du kan jo ikke det! Da jeg fikk datteren min, var faren hennes i et annet land og prioriterte jobb over fødsel. Men mamma var med og var min helt og klippe.

De siste to månedene før fødselen gjorde jeg mange iherdige forsøk på å få ham til å forstå hvor sinnsykt galt han prioriterte, men til ingen nytte. Nå hadde vi slitt en stund, og forholdet tok slutt ganske nøyaktig ett år etter fødselen.

Denne gangen er det annerledes. Jeg er gift med en mann som ser det som en selvfølge å hjelpe til der han kan, inkl. fødselen. Selv om det er hans første og jeg vet at han er engstelig for å se meg i smerter og alt som kan gå galt.

Jeg skjønner godt at du synes det er ødeleggende for forholdet at han ikke vil delta. Han nølte sikkert ikke da dere skulle lage babyen.. Da har han heller ingen rett til å unndra seg ansvaret nå!

[GuriGuri]

Heisann;-)

 

Ikke en grei situasjon, merkelig at han først sier noe nå til deg at han ikke vil. Som en sa her nede kan den siste fødselen "tatt på" han og han ønsker ikke oppleve det igjen. Men det valget har jo dessverre ikke vi og vi MÅ jo. Da er det greit med en mann som støtter og hjelper etter beste evne og som heller kan gå ut av rommet når det stormer som værst. Feks akkurat i det beibien kommer ut, for det er ofte det menn reagere på. Blod / Gørr og en "forvrengt vagina".

 

Så kanskje dere kan komme til et kompormiss?

 

Sist fødsel preget sexlivet vårt endel lenge etterpå, og da stod han ikke rett foran og såg men han såg nok til at det satt seg i hodet. Oppdaget i ettertid også at han var enormt svak i forhold til blod etc ( det hadde han aldri sagt til meg og da hadde vi kun vært sammen vel et år).

 

Han blir med meg denne gangen også. Men vi skal nok ha en god prat sammen før det hele starter, jeg feks vil KUN ha han oppe med meg ved hodet mitt. Han skal ikke ned for å se tingenes tilstand og jeg ønsker at han selv vurderer å når han vil forlate rommet i perioder. Det er noe vi begge kan leve med. Så lenge jeg vet han er der er det fin støtte for meg.

 

Lykke til, håper dere finner ut av det

[GuriMalla - ♀♂♂]

Det spørs om han har litt traumatiske minner fra første fødsel og at han prøver å dekke over dette. Vet at for mange menn så er det traumatisk å være med på fødsel for de føler seg så hjelpesløs og det er vanskelig å se sin kjære ha så sterke smerter. Og blir det komplikasjoner så er alle opptatt av mor og barn og far blir ofte en tilskuer som ikke skjønner noe av det som skjer.

Jeg synes du skal ta en prat med han om dette. Og du kan også ta han med til jordmor slik at han får prate med henne om det. For oftest så er jo fødsel nr 2 veldig ulik nr 1. Og prøv å få fram til han hvor viktig det er for deg at han er med. Men samtidig så syns ikke jeg at fedre skal tvinges til å være med. Ei venninne av meg gjorde det og gubben fikk skrekken. Det endte med at han mistet totalt sexlysten i over 3 år. Så hun angret bittert på det.

[roannima]

Hei:-) ikke for å motsi deg . . . Men,jeg personlig syns man skal respektere det dersom mannen ikke vil bli med på fødselen. . . . . Syns det er noe han bør få velge selv jeg. Ikke sikkert han syns det er noe særlig å se deg ligge der å ha det vondt,uten å kunne gjøre noe spesielt for å forhindre smertene. Mitt råd er å bare godta det,men gjerne snakk med han hvorfor han ikke vil. Kan jo være han ble skremt på en måte sist?men ikke klarer å gi uttrykk for det? Lykke til uansett:-)

[Anonym bruker]

Han ønsker jo sannsynligvis ikke å svikte deg eller barnet, men kanskje forrige fødsel var traumatisk for ham? Selv om det er vi som gjennomgår den fysiske smerten, tror jeg ofte det kan være minst like tøft for mannen. Mannen min har sykehusskrekk, og gruet seg til første fødsel. Heldigvis ville min mor bli med, og han hadde dermed en back-up. Begge to var til stede mesteparten av fødselen, men mannen min gikk ut på slutten, da det ble litt hastverk med å få babyen ut. Jeg tror helt og fullt at den biten var verre for ham enn for meg, og han gruer seg til denne fødselen også.

 

Så jeg har vært tydelig på det denne gangen også at han "har lov" til å kaste inn håndkleet akkurat når han ønsker, og at jeg syns han var kjempeflink sist gang (var en god støtte for meg). Vil ikke tvinge ham til å være med, og vet at jeg kan få god støtte under fødselen også fra andre, så jeg føler ikke at han svikter meg på noen måte dersom han må gå ut.