Når det er MANNEN som er klar...!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er 27 og mannen min er 34. Her er det altså han som lengter mest etter barn. Selfølgelig vil jeg gjerne ha barn også, er egentlig veldig glad i barn og mannen min er alle tiders og kommer til å bli en god og varm far, men det er nok selvtilliten min det er noe i veien med. For søte babyer er jo ikke søte babyer for alltid; de blir trassige treåringer, skolebarn, med alt det innebærer og til og med tenåringer. Jeg vet jo at alt dette kommer gradvis og at jeg bør konsentrere meg om en ting av gangen, men jeg er altså usikker på om jeg blir flink nok med det store ansvaret det er å ha et fantastisk barn.

Mannen min er fullstendig klar; han vil ha 4, så det så! )

P.g.a. kreftsykdom og behandling i 2006 (er frisk nå) så må jeg vente til 2009 med å få barn. Så jeg er ikke så redd for fødselen mer; føler at jeg har blitt ganske "herda" når det gjelder sykehus, osv! )

i 2009 vil mannen min gjerne begynne å prøve...

Dere mener vel at jeg bare er heldig, så jeg skal ikke klage mer, hehe.

Hilsen fra meg!

 

[Anonym bruker]

Skal vi bytte mann, hehe!

Neida, skjønner følelsene dine veldig godt jeg. Myyye jobb med barn, men så mye kos også. Her er det jeg som maser (om nummer 4) men mannen som vegrer seg:-)

Lykke til!

[Tøydukka]

Det er nok mange her inne som gjerne ville hatt en sånn mann som din, ja. Men likevel: Jeg skjønner jo at det er et problem, selv om det er motsatt for oss som holder til her inne. Er imponert over at du klarer å ta problemet på alvor, tenk om alle mennene som ikke føler seg helt klar hadde gjort det!

 

Jeg kan komme med noen forslag, men jeg kan ikke love at det vil hjelpe: Snakk med noen du stoler på som har barn. Hør hvilke erfaringer de har fått i løpet av barnas liv, både positive og negative. Leser du bøker? Ta deg en tur på biblioteket eller i bokhandelen og finn bøker om barneoppdragelse. Ta gjerne med deg hjem noen for alle aldre. Bla i dem, gjør deg kjent med hva det vil si å oppdra et barn. Snakk med din mann om hva han ser for seg, hvilke forventninger han har, osv. Etterhvert vil du nok føle deg tryggere på temaet, og dermed vil det bli lettere å hoppe i det etter hvert.

 

Og så er det viktig at du husker på at det å være forelder er ikke det samme som å være fabrikkarbeider. De fleste feil som gjøres er det naturlig at rettes opp etter hvert, og ingen foreldre er perfekt! Ikke engang de som tror det selv... For barna sin del er nok det viktigste at du klarer å være deg selv og innrømme at du ikke er ufeilbarlig. For det kan de lære mye av. Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd! )

[Gjest]

Selv om jeg holder til her inne nå, så har det ikke alltid vært sånn... Jeg har hatt det akkurat som deg helt til jeg ble 31 år tidligere i år og plutselig våknet opp en dag og ønsket meg barn mest av alt. Egentlig føler jeg ikke alltid at jeg er klar ennå, men tiden er likevel inne (og sambo er på vei, tror jeg)...

 

Egentlig tror jeg aldri vi kan bli helt klare på forhånd, og barn er jo et utrolig stort ansvar og en omveltning av hele livet... men for oss som er så bevisste alt dette på forhånd, og som gjerne planlegger graviditeten i tillegg, så vil vi nok være så forberedt som det går an den dagen det skjer. Og endatil da er det 9 måneder å forberede seg på før babyen kommer ut... og som du sier, resten må jo nødvendigvis gå gradvis.

 

Det er ikke lett å være forelder hele livet, men samtidig må det jo være verdt det... og nå føler jeg meg klar til å ta fatt på den spennende og utfordrende reisen. Du har jo ennå et par år å bli klar, men om du ikke er det, så synes jeg ikke du bør ha dårlig samvittighet for det... det er ikke alle som blir klare like tidlig! Men samtidig har jeg alltid tenkt at jeg skulle jo ha barn "en dag", så i likhet med hos meg vil sikkert din biologiske klokke begynne å tikke en dag... og da er det jo flott at mannen er klar allerede!