Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #1 Skrevet 27. november 2007 Jeg gledet meg til å se Jane Eyre på tven i går. Men hva tenker jeg når Jane redder helten fra å brenne ihjel på soverommet hans? Kom deg ut fra soverommet, han er forelsket i deg og kan voldta deg! Selv var jeg engang alene med en kollega som dyttet meg opp til veggen og kysset meg. Jeg ble vel mer sjokkert enn redd, men jeg ser nå at episoden har satt sine spor. I etterkant tenkte jeg mye på om jeg hadde sendt ut feil signaler, og at jeg ikke måtte komme i en slik situasjon igjen. Jeg savner den tiden jeg var romantisk og naiv, og ikke hadde slike negative tanker!
Gjest Skrevet 27. november 2007 #2 Skrevet 27. november 2007 Jane Eyre er tidenes største kjerring. Den eneste det er liv i der i gården er Berta på loftet.
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #3 Skrevet 27. november 2007 Jane Eyre er en fantastisk historie. Du køddær ikke med henne fru lut!
Gjest Skrevet 27. november 2007 #4 Skrevet 27. november 2007 Jane Eyre er ei grå mus som går snusfornuftig og offerberedt gjennom verden slik en god kvinne skal, som avfinner seg med en kødd av en mann for han er jo mann, må vite.
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #5 Skrevet 27. november 2007 Jane er en heltinne som var langt forut for sin tid. Jane vokser som menneske igjennom romanen, og redder helten isteden for omvendt!
Gjest Skrevet 27. november 2007 #6 Skrevet 27. november 2007 Boka burde selges som kristen oppbyggelighetslitteratur, og tittelen endres til Plain Jane's Progress.
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #7 Skrevet 27. november 2007 Jane Eyre er en sterk kvinne som til tross for all dritten hun blir utsatt for gjennom barndommen likevel er full av selvrespekt, og ikke går på tross av den selvrespekten for å oppnå noe. Men ikke minst er hun et produkt av en kvinnes fantasi i et helt annet århundre, og som først og fremst speiler (og kritiserer) den tidens syn på kvinner og forhold. Og for oss som elsker engelsk periodedrama er det fantastisk god underholdning :-)
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #8 Skrevet 27. november 2007 Det var kanskje vanskelig å skrive en bok på den tiden uten å ta med Gud. Bare se på muslimer og kristne (f.eks. president Bush) i dag. De kan omtrent ikke si en setning uten å nevne Allah og Gud.
Lektor Doppler med tillegg Skrevet 27. november 2007 #9 Skrevet 27. november 2007 Men er naiviteten noe savn? Jeg synes ikke det. Jeg trives faktisk bedre som kyniker og med noen kilo livserfaring i bagasjen. Ville ikke gått tilbake til det blåøyde meg for alt i verden.
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #10 Skrevet 27. november 2007 Det er tryggere å være meg nå, men det var morsommere før. Da kunne jeg og min venninne dra på nachspiel med fremmede menn, for de ville jo ikke voldta oss fordi vi var to stykker. Bunnsolid logikk altså!
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #11 Skrevet 27. november 2007 Jeg er i grunn veldig glad jeg ikke er like naiv som da jeg var 19. Jeg mener fortsatt det er min soleklare rett til å gå hvor jeg vil når jeg vil, men har skjønt at en del menn ikke er av samme oppfatning så da forholder jeg meg til det. For min egen skyld.
overkill Skrevet 27. november 2007 #12 Skrevet 27. november 2007 Skulle heller ønske eg kunne ha opplevd ungdomstida med dagen vett, forstand og kynisme. Då skulle eg hatt mykje moro.
Gjest Skrevet 27. november 2007 #13 Skrevet 27. november 2007 Jeg må si at det hadde vært stort å ha noe av naiviteten i behold, egentlig, men det er prisen man betaler for resten.
Anonym bruker Skrevet 27. november 2007 #14 Skrevet 27. november 2007 Har i grunn fortsatt en del naivitet i behold, samtidig som jeg har opparbeidet en god porsjon kynisme. En uheldig kombinasjon som stadig får meg opp i trøbbel.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå