Hva gruer dere mest til ang fødselen?

[Anonym bruker]

Man blir jo opphengt i mange forksjellige ting , som man gruer seg til!

 

Jeg gruer meg til :

 

* Redd for å drite på meg.. Haha , virkelig fått skrekken for det , selv om det er helt normalt , og det skjer ofte. Og jeg tenker sannsynligvis ikke så mye over det når jeg ligger der i kampenshete...Men alikevell , så er det akkurat det jeg har hengt meg opp i !

Kan jo ha noe med at jeg ikke vil at samboern min skal se meg ligge å skjiiite meg ut..*ler*

 

* så har jeg litt alvorlig angst .. Jeg gruer meg litt til å se baby for første gang., Se hvordan hun ser ut , hvem er hun , er hun "normal" ? Er hun slik hun skal være? Og hvis ikke så er jo barnet mitt uansett , og babyen er verden vakreste .. Men det er akkurat det der første møtet jeg gruer litt til.......

 

 

 

Resten av fødselen tenker jeg ikke så mye over. Verken smerter eller revning bryr jeg meg ikke om. Vet ikke HVOR vondt det evt skal bli , så jeg kan ikke grue meg da :-)

 

Tenker jo ofte over om alt kommer til å gå bra osv... Håper jo selvsagt på det

[Anonym bruker]

Har ei lita lure i seteleie, så jeg er livredd for at noe skal gå galt!

Alle mål og alt er tatt, så alt skal være i skjønneste orden for vaginal fødsel, men alikavel så har man i bakhodet at det kan ende i keisersnitt, enten planlagt eller akutt og det er noe jeg frykter veldig mye!

Har jo veldig lyst til å være våken når jeg skal føde min første..

 

Ellers så har jeg sprøyteskrekk, så den epiduralen er ikke no jeg heller ser fram til..

Er i uke 40 nå og fikk vite i uke 38 at det var seteleie, så har hatt mange rare tanker i det siste, så jeg frykter aller mest nå at det ender i keisersnitt!

 

Tenker ikke på om jeg revner, klippes eller driter på meg så lenge alt går bra og at jeg kan føde mer eller mindre normalt!

 

[Marit82]

Det skjønner jeg ja......

[Suprise!]

Revning og at jeg skal få "problemer med å puste" meg gjennom riene denne gangen også...

[Anonym bruker]

Håper jeg ikke revner.. AUUUU

Håper jeg ikke basjer på meg.. ÆSJ

Håper alt står bra til med den lille

Håper det ikke ender med keisersnitt

Håper jeg kommer meg til sykehuset i tide

Håper jeg blir fornøyd med jormor med jormor å alle

Håper samboer er god støtte

Håper det er brøyta å fint føret(termin i januar)

Osv, osv....

 

[sikat]

Redd for at jeg rett og slett ikke skal takle d! Men vet at sambo kommer til å være en kjempegod støtte(rolig og avbalansert type), så d skal nok gå(øøøø, d MÅ vel bare gå, ikke noe vits i å prøve å 'avlyse' noe som helst hehe)

[ett ønske oppfyllt]

Jeg gruer meg egentlig ikke til noe, for jeg vet ikke hva jeg går til.

Men det er det verste for meg. Å ikke vite hva som skal skje...

[Gjest]

Gruer meg ikke, jeg.

 

Har kanskje litt "negative tanker" om overgangsfasen mellom åpningsrier og pressrier.. Husker de riene som mest intense.

 

Men alle andre ting føler jeg at jeg skal takle greit.

 

Når det gjelder ting som "kan gå galt" har jeg tenkt de tankene så mange ganger før, at jeg er litt ferdig med dem. Tar ting som de kommer, og takler dem der og da. Så kan jeg glede meg til fødsel!

[mammaen til Luca]

Jeg gruer meg til det jeg ikke vet noe om! Og, når det kommer til fødsel, så gjelder jo det det meste. I tillegg til at jeg skal gå igjennom dette alene, gjør ikke saken bedre for meg. Har mange gode familiemedlemmer som støtter meg, og som mer enn gjerne vil være med, men er ikke det samme...

[Anne gjør ting hun ikke kan]

Førstegangs her! Gruer meg jahhh.... men mest grue jeg meg til:

 

Ikke takkle smertene

At jormødrene synes jeg er teit og pinglete som ike tåler noen ting

Å revne...

At smaboeren min ikke rekker fødselen!

Ikke rekke sykehuset

 

Men prøver så godt jeg kan å ikke tenke så mye på det. Jeg hadde mer angst for fødselen da jeg var rundt 6mnd! Men snakket ut med jordmor og samboeren min om hva jeg var mest redd for. Da samboeren min sa: " ja men dette skal vi jo klare du og jeg! Jeg skal jo være ved din side hele tiden.... " Da ble alt lettere i grunn! Takk gud for at jeg har han!!!

[Gjest]

jeg gruer meg vel ikke, men tenker endel på at fødselen ikke skal ta så lang tid som sist... var så forferdelig sliten og det ødela mye for min del, fysisk og psykisk. Satse på at man er bedre forberedt nå :-)

[Staark]

Jeg er redd og gruer meg for;

* Å få en jordmor som overkjører meg, og ikke lytter til mine ønsker og behov

* At barnet får problem på vei ut, og tar skade av det

*At jeg får angstanfall av å måtte sove alene på sykehuset (litt redd for sykehus)

* Barseltårene (Vil ikke grine foran besøkende f.eks)

 

Ellers gleder jeg meg til å hilse på lillegull...

[Athina']

Jeg gruer meg egentlig ikke til noe siden jeg vet hva jeg går til. Jeg gleder meg bare til å føde og bli ferdig :-)

 

Men de pressveene og det å få ut hodet det kunne jeg ha vært foruten for den delen likte jeg så visst ikke! :-((

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Dette høres kanskje tullete ut, men jeg gruer meg egentlig mest til å bli sydd.... Vet mange (de fleste?) sier at man ikke kjenner noe særlig til syinga, men akkurat den biten der ser jeg ikke fram til.

 

Ellers så stoler jeg på at jordmor og legene hele tiden har kontroll og følger med den lilles helse, slik at jeg blir sendt til ks hvis han sitter fast, hjerterytmen faller e.l. Det går nok bra! Jeg gleder meg, jeg.

[Gjest Lenchen med jente i magen]

Jeg gru-gleder meg til fødselen. Sist grudde jeg meg ikke, men fikk sjokk og panikk pga at smertene var så ekstreme. Fødte fort og intenst uten smertelindring (det ble ikke tid til det).Klipping og revning kjente jeg ikke i det hele tatt.

Denne gangen er jeg forberedt på det skal gjøre ekstremt vondt, så jeg tror at opplevelsen bli bedre denne gangen (håper hvertfall det). Men det jeg tenker mest på er om jeg får en styrtfødsel denne gangen også, og hva om jeg ikke rekker frem til sykehuset?? Uff...Min mor rakk såvidt frem med lillesøsteren min. Hun var 10 min på sykehuset før hun var ute.

[Gjest Lenchen med jente i magen]

Grete-mor. Ang sying så skjønner jeg at du gruer deg til det. Jeg husker at alt som ble gjort etter fødselen var en pest og en plage. Nå var jeg jo endelig ferdig, og så begynner de å stikke meg med nåler, syr og ikke minst måtte jeg få kateter pga klarte ikke å tisse etter fødselen. Husker tårene spruta da, fordi jeg var så sliten og var ferdig liksom