Noen som tar seg selv i å tenke:

[Anonym bruker]

orker jeg faktisk dette? Er kommet til et punkt der jeg ikke ser for meg at jeg og sambo stifter familie. Han har så mye bekymringer rundt barnet (pga hans egen sløvhet og en helt skrudd biomor) at jeg føler det blir feil å gi han flere å ""bekymre" seg for. De eneste gangene han takler å bruke tid hjemme en hel dag, er om barnet er på samvær. Og jeg detter egentlig utenfor det hele føler jeg. Bortsett fra hans forventninger om at jeg stiller opp og er superstemor når barnet er hos oss (noe som går bra).

 

Vi har et godt forhold og et godt vennskap, men det lille ekstra mangler rett og slett..

[Anonym bruker]

har aktivisert barnet hans og alle nabobarna i pepperkakebaking hele helgen.. og når feilaktig ymtet frempå at jeg fortjente en "belønning", sier han bare at jeg bør jo gjøre det fordi jeg vil, og da trenger man ikke påskjønnelse for å lage en drømmehelg for barnet..

[Anonym bruker]

Vel da hadde jeg sluttet å ville, var jeg deg. For du fortjener faktisk ros for at du gir mye av deg selv til hans barn.

 

Sånn opplevde jeg det litt også i starten. Jeg lekte masse med stebarnet, tok henne med på ting, lagde ting med henne, bakte etc. Men han la likssom ikke merke til det jeg gjorde. Han ble så vant til det etterhvert at han tok det som en selvfølge. Han påstod til og med at jeg bare gjorde det for å imponere ham, og ikke for jentas skyld. Jeg ble såret av den kommentaren, og mistet hele lysten på å gjøre slike ting. Så etter en stund dabbet ivrigheten min av...

 

Nå når fellesbarnet vårt er større, så gjør jeg slikt med henne hele tiden. Men stebarnet mitt gidder jeg ikke gjøre det for. (Legger opp til sånne ting de helgene stedatteren min ikke er hos oss).

 

Mannen min har kommentert dette også. At han synes jeg kunne gjort det når hun er her. Da har jeg bare svart han surt at jeg ikke gidder å imponere ham lenger. Da ble han paff skal jeg fortelle deg. Jeg spurte ham hvorfor han ikke gjorde slikt med henne selv. Om det var fordi han ikke hadde noen å imponere.

 

Når det gjelder fellesbarnet vårt, så er han kjempeflink. Henne lager han ting med, tar henne med på ting osv. Jeg spurte ham en gang om han gjorde det kun for å imponere meg. Hihi

 

Så jeg synes faktisk at en fortjener ros. Det er ingen selvfølge at vi skal gi alt, uten å få noe igjen for det. Det er tross alt ikke våre barn.

 

 

 

 

 

^^ Maren^^

[Travelmor]

Du har bare ett liv og det virker ikke som du ønsker å ha det slik resten av livet. Dersom du ikke ser forbedringspotensiale i din samboer, i forhold til sløvhet etc eller tror at den ekstra gnisten dukker opp, så vil du sikker ha det bedre uten ham! Kjærlighet handler om mer enn et godt vennskap, selv om det er veldig bra som basis i et forhold.

 

[Bolla og lille rosin]

Nå vet ikke jeg hvor lenge dere har kjent hverandre, men jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i hvordan vårt forhold var for en stund siden.. Min sambo hadde barnet sitt boend veldig langt unna, og levde og åndet for sønnen sin.. De periodene han var her, var det stort sett jeg som passet han, siden jeg studerte. Og når vi hadde hatt han her, ble sambo veldig deprimert og lå kun på sofaen..

Til slutt sa jeg fra at jeg ikke aksepterte dette, og at drsom dette fortsatte ville jeg nekte å passe barnet hans og evt. avslutte forholdet.. Jeg så, som du sier, ikke noe fremtid i dette..

Men min sambo skjerpet seg, jeg tror faktisk det var akkurat det han trengte.. Nå holder vi påå planlegge vår egen familie, og barnet hans, som nå bor nærmere, har vi med glede så mye vi kan!

Etter at jeg ga denne beskjeden tilsambo, virker det som om han forsto alvoret og tok seg litt sammen. Men det var på nære nippet det gikk galt.

Nå har vi et veldig godt forhold som har tålt mang en støyt ifht.hans barn, og vi har gjennom dette utviklet et veldig sterkt forhold som jeg tror vil hjelpe oss den dagen vi selv blir foreldre:)