Slik taklet broren min "konflikt" med sin 4årige gamle datter..

[Anonym bruker]

Han har nettopp skilt seg fra moren til barnet, og funnet en ny. Alt har skjedd altfor fort (Det har nok vært overlapp der, ja) Uavhengig av dette sliter foreldrene med å få deres noe sjenerte datter til å si "takk" i forskjellige anledninger (Takk for gavene, takk for maten...). Hun oppfører seg ikke slik fordi hun vil være frekk, hun er tvertimot svært beskjeden og liker av en eller annen grunn ikke å få den oppmerksomheten det innebærer ifm. å måtte takke folk for ting etc. hun har mottatt.

 

Sier seg selv at hun er ekstra sårbar om dagne, ift skilsmissen. Hun har så vidt rukket å bli kjent med farens nye dame. Vel, forleden, da vi var i bursdagsselskap oppsto det samme problemet. Min bror ble så irritert, sa at "skal du være vanskelig igjen " osv. Tydeligvis med god støtte fra denne nye damen(Som for øvrig har en 6 år gml. jente selv)

Tonen han tar og måten han takler dette på, særlig nå som 4åringen er ekstra sårbar, opprører meg. Vel, så sier han plutselig(som om han skal forklare at han har gjort "alt" for å oppdra den lille...)"Her forleden, da hun feriet bursdag i barnehagen, og ikke ville takke for gavene, da kastet(!) jeg henne opp i sofaen og sa at hun kunne sitte der til hun ville si takk.

 

Ble helt paff og er helt sår i sjelen nå. Prøver hele tiden å tenke at han brukte ordet "kastet", uten at han virkelig har gjort det. Han har aldri vært noen psykolog, og jeg synes han er nokså lite pedagogisk generelt.

 

Jeg ymtet frempå at hun kanskje var ekstra sårbar nå om dagen, men fikk ikke noe svar. redd for å bry meg også, det betyr vel "krig".

 

Synspunkter?

 

(P.S: Synes for meg ganske klart at hun vil bli enda mer introvert hvis dette skal fortsette...)

[Loglady]

Feil tilnærming, ja. Helt klart. Jeg synes du skal prøve å ta det opp med ham på en mild og diplomatisk måte. For barnets skyld.

[Gjest]

Jeg syns også du skal ta det opp, på forsiktigste vis. Dere er jo tross alt så nære slektinger som går an omtrent, og det må være rom for å ta opp sånt. Dessuten, barnet først! Om du ser hun har det fælt, så slipper du iallfall dårlig samvittighet for at du ikke grep inn da du hadde muligheten.

 

Og du er helt sikkert en super tante for jenta, det er viktig det også. At hun vet at du er der for henne.

[Anonym bruker]

Problemet er bare at jeg knapt har kontakt med min broder. Dvs inntil han fikk barn så vi hverandre en gang i året(jul), nettopp fordi vi er så ulike. Jeg synes han er brå, brummete, firkantet, kommuniserer særdeles dårlig, og har dessuten behandlet meg mindre pent (Lang historie, forskjell i banreoppdragelse fra vi var små, derfor sjalusi etc.)Han tåler ikke at jeg sier ett ord. Gjør jeg det, risikerer jeg å aldri se min niese igjen mer. Eller han vil markere, ved å "ta igjen" ift mitt barn(bebi), og bry seg med barneoppdragelse når vår gutt blir større. Er dessverre i en sjanseløs situasjon. Håpet den nye damen hans skulle forstå, men hun sa bare at det var viktig at hun lille lærte seg å si takk..(brødhue)...

 

 

[Anonym bruker]

Huff så fælt... stakkars lille jenta. Kan du snakke med noen andre om saken som kan ta det opp med han? Moren deres f.eks? Evt. den nye kjæresten?