BARNEFAR OG JEG ER KJÆRESTER IGJEN, MEN...

[Anonym bruker]

Vi er separert og har lyst til å prøve igjen etter 3 år...

 

Det er han jeg elsker og sammen har vi to barn, men han har hatt alkohol-problemer og vært voldelig (dette er noe han har jobbet aktivt med), så jeg er litt engstelig for å satse for fullt med én gang.

Jeg vil GJERNE tilbringe tid sammen med han og være en familie igjen og la han sove over her etterhvert. må jeg gi NAV beskjed om dette?

Mister jeg os da?

Vil jo ikke være uærlig heller, men er litt stresset på om det skulle skjære seg. Det er jo ikke bare-bare å fortsette etter 3 års separasjon??

 

Vil så gjerne bli "kjent igjen" og ta det rolig, HÅPER ikke jeg mister OS!!

 

Håper noen har erfaring å dele iallefall:-)

[Anonym bruker]

dytt-dytt, til noen som vet og kan hjelpe!

(H.I.)

[sagitarius]

KJære deg.

Det med os trenger du ikke opplyse om før dere bor sammen. at han besøker deg må ha jo få lov til

 

Så til det andre: han har alkoholproblemer og et agresjonsproblem!

du er gladi han , det forstår jeg.

Men ikke ha for store frohåpninger.

Hvor lenge har han vært uten alkohol? har han vært på en institusjon?

Vær så snill og vent og bruk tid. Hvis han har vært voldelig mot deg, har han brutt noen barriærer, som egentlig ikke skal brytes. om ikke forholdet står på respekt for seg selv, og for den andre, så kan du se langt etter et godt forhold. Det kan bli mye turbulens.

Hvorfor ble det slutt? Har barna det bra? krangler dere nå?

Det er to store varsellamper som lyser. alkohol og vold! du vet det?

 

Jeg vil ikke male fanden på veggen, men jeg vil si at du bør bruke tid, og ikke forvente for mye. ta det pent, la han vise deg over lang tid at han er til åstole på, og at han tar disse to problemene skikkelig på alvor. alle kan forbedre seg, men stort sett tar det veldig lang tid, flere år, kanskje mange år, når manhar sånne problemer. har han hatt en tøff oppvekst? hvis svaret er ja, har han kanskje ikke heller så mange redskaper til å kunne snu på livet.

 

Jeg snakker av erfaring. jeg har hatt en far som var voldelig. han hadde en veldig streng oppvekst(faren var rimelig psykopatisk). han har voldlig en periode, har gått mye i terapi og er nå mye bedre. likevel, han har sine mørke sider og vanskelig med å takle enkelte ting enda. så traff jeg en mann, som også hadde sine tendenser. han måtte jeg gi opp. jeg skulle liksom redde han, han ville jo lære, bare jeg sørget for at han opplevde godhet. en gang ei. han er inget troll, jeg sleit utrolig mye å gå fra han,fordi jeg var veldig glad i han, men jeg måtte innse at han var som han var. ingen vist i å håpe på noen forbedring. han lovet også at sånn skulle ikke han være. men det var snakk.

se på hva han gjør, ikke hva han sier, jente.

 

Jeg har vært vitne til vold, og tro meg, det ødelegger et barn. det har ikke knekt meg, faktisk, men det har gitt meg mange problemer. Tenk på barna dine først og fremst.

Jeg også ville at vi skulle være familie, men jeg vet hvor vondt det er å vokse opp i et usikkert og uforutsigbart hjem, det vil jeg ikke føre videre til mitt barn. jeg syns ikke det er noe kult at hun er frem og tilbake, men jeg tror det er bedre enn å bo med mamma og pappa som krangler og blir voldelige.

 

(og jeg har hatt tre år av min oppvekst med vold, de andre var mer greie, bare litt streng far, likevel har det satt dype spor)

 

Vær så snill jenter. ikke finn dere i vold! det ødelegger deg, og barna dine.

Du får ikke gjort noe med han likevel. ta ha ånd om ditt liv først og fremst.

 

Lykke til, jeg håper dere finnner ut av det

Klem