Hvorfor er gutten min sånn, er han bare sinnsykt sta?

[Anonym bruker]

Gutten vår på 2 år og 3 måneder har bestandig vært ganske bestemt og har villet gjørd ting på sin måte. Han er rask motorisk, men snakker veldig lite. Han kan vel ca 15 ord, men han forstår det meste vi sier til han.

Men det siste halvåret har det egenlig blitt værre og værre her.

Han vil ikke legge seg, uansett om han er stuptrøtt. Han hater å gå på badet for å skifte bleie og kle på seg. Noen ganger hvis vi har det travelt så må vi bære han hylende inn på badet.

Han har begynt å slå, det gjør han hver gang han blir sinna. Og han vil ikke gi seg.

Han spiser veldig lite, maks 1 brødskive til brødmåltid og kansje litt kjøtt, pasta eller ris til middagen. Dette har vi snakket med helsestasjonen om, og de sa at vi måtte prøve å ikke mase på han. For det kunne gjøre at han ville bruke maten som et maktmiddel mot oss.

Han er helt avhengig av tutekopp, selv om han kan drikke av vanlig glass. Og vi prøver å venne han av med den, men det er vanskelig. Det første han gjør om morgenen er å spørre etter koppen og det er hyling og sutring hele morgenen om han ikke får den. Og resten av dagen også når han spør etter den og han ikke får den.

Han kan godt spørre om mat igjen 1/2 time etter et måtid, og da er det kjeks eller litt frokostblanding eller annet godt han vil ha. Og det får han aldri, ihvertfall ikke når han ber om det. Vi pleier å ha litt godt en dag her og der, men da er det på våre premisser. Og da er det hyling og skriking igjen. Han går ofte og peker på skapet vi pleier å ha godteri og chips i, eller drar i skuffa der vi har kjeks. Mange, mange ganger hver dag. Og vi sier nei, og nei, og nei.

Han er vanskelig å få snakka med. Jeg setter med ned med han og har hans fulle oppmerksomhet. Prøver å forklare han noe, men med en gang så peker han hit og dit og spretter avgårde. Det er helt umulig.

Jeg syns vi gjør en god jobb som foreldre. Vi gir altid en begrunnelse for hvorfor vi sier nei til ting, men han hyler som vanlig. Snakker rolig med han når vi skal våre strenge, f. eks. når han slår. At det er stygt å slå, at det gjør vondt, at mamma blir lei seg. Han får ikke viljen sin ved å skrike etter ting, det er vi veldig bestemte på. Han får jo ting han vil ha, men hvis vi har sagt nei så betyr det nei.

Han har en lillebror på 8 måneder, og noen gang så må jeg be han om å vente litt hvis jeg holder på å stelle lillebror for eksempel. Men det tåler han heller ikke. Kaster seg i gulvet og hiver ting og skriker. Det begynner å bli ganske tungt, føles som om det ikke er en ende på dette.

Er det bare jeg som innbiller meg at han er vanskelig? Er dette normal trass?

Er det noen som har tips og råd å komme med?

[Nøtteliten_venter_gutt_5.jul:)]

min datter er også blitt svært så sta og slår endel...jeg også forklarer for henne hvorfor hun ikke skal gjøre det...

er vanskelig å si hva som kan funke..er lurt som dere gjør og står på krava å sier nei, og gi etter vil bare føre vondt verre med seg...da blir krava større...jeg prøver på det samme..noe av det viktigste man gjør med barn er at vi voksne må følge opp det vi sier, for hvis ikke kjønner barnet at det er tomme ord som kommer fra oss.

kan være en fase, kan være sønnen deres er sjalu på lillebroren. vet at det kan være veldig vanlig..

Jeg tror min datter kanskje oppfører seg litt trass for å få oppmersksomhet...var hjemme med henne i ett og et halvt år, og nå er jeg fullstudent og det tar jo endel av min tid. Men dette er noe jeg har tatt til meg og nå passer jeg på å ha endel kvalitetstid med henne, bare vi to...

[Anonym bruker]

Datteren vår var også veldig flink motorisk, men litt seinere ute med språket. Hun kunne mange ord, og forstod stort sett hva man sa til henne men kunne ikke forklare seg eller uttrykke seg nok. Dette skapte ofte frustrasjoner hos begge partene, både henne og oss. Hun har et voldsomt temperament, og når hun ikke klarte å gi uttrykk for hva hun ville ble det gjerne til at hun tippet over kanten og ble rasende. Fikk raseri utbrudd, der hun reagerte fysisk med å dunke hodet mot dørene o.l.

 

Det virker som sønnen deres også tar igjen den manglende måten å uttrykke seg på, ved å være fysisk og slå når han blir sint. Her er det eneste rådet jeg har å komme med, prøv å avverge situasjonen før den går så langt at han ender opp med å bli sint. Avlede oppmerksomheten bort i fra utbruddet hans.

 

Dette med tutekopp kan dere kanskje prøve å snakke om, fortelle at han begynner å bli så stor gutt nå at han kanskje kan få være med å kjøpe et glass med motiv han liker - slik at han får kjenne på følelsen av at dette er et glass for store gutter ? Datteren min kan drikke av både tutekopp og glass, men søler som regel. Løsningen ble å la henne få en drikkeflaske som mange av de store jentene i barnehagen har, og det fungerer veldig fint. Ikke blir det søl heller. Det er jo kanskje verdt å prøve, bare for å rive bort dette med tutekoppen, en mindre overgang ?

 

Datteren vår er også små spist, men dersom det er kjeks som frister har vi sagt i perioder hvor hun spiser lite at dersom hun er flink jente og spiser opp middagen sin kan hun få en kjeks etterpå fordi hun er så flink. Og dette fungerer som regel. Spiser hun ikke maten, kan hun f.eks. ikke få kjeks heller, da dette vil være mot sin virkning. Viktig å holde på det man sier, ellers blir det bare kaos og skape forvirrelser. Hold dere til rutiner når det gjelder å gi noe ekstra ved siden av, ellers blir det fort tatt for selvfølge og skape mer frustrasjon når han ikke får det i dag men fikk det i går. Om du skjønner hva jeg mener ?

 

Kan være at han gjør disse tingene fordi han er sjalu også, sjalusi er vondt og han har jo vært vant til å være alene med dere. Er det mulig å inkludere ham mer i stellingen av lillebror, så han føler at han ikke blir oversett ?

 

Datteren vår har hatt voldsomme raseri utbrudd, hun har vært mye syk og plaget med ørebetennelse da hun var rundt året. Den viktige tiden i livet deres, med både tanke på hørsel og tale. Derfor har hun blitt litt etter når det gjelder verbal kommunikasjon, og reagerer fysisk istedenfor eller ved å hyle/skrike i sinne/frustrasjon. Har tatt henne med til sykehus for nærmere undersøkelse hos ørespesialist for å sjekke hørsel, alt var normalt. Nå er ting endelig begynt å komme på gli, og jeg føler vi er over den verste fasen, men jeg vet godt hva du går gjennom. Det har vært veldig slitsomt og nærmest Nanny 911 tilstander når det sto på som verst. Prøv øreskylling, fortsett å være bestemt og hold på nei når det er blitt sagt nei, avlede, rose når han gjør ting riktig for å fokusere på det positive fremfor det negative, gransk dere selv; er det ting dere gjør/sier før et slikt utbrudd ?

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for et kjempefint innlegg. Det gjør så godt å vite at han ikke er unormal, blir jo litt redd innimellom for sykdommer og forskjellig.

Det som kansjke gjør det litt vanskelig er at pappaen ikke er like konsekvent som meg. Han syns vi skal være streng, men vi trenger jo ikke være det hele tiden. Og når han gir etter for han så er mange uker med jobbing kasta bort. Men ikveld så prøvde vi oss på noe nytt, mest for å se hva som ville skje. Gutten vår liker å lese bok, men har liten tålmodighet. Men vi prøvde oss da på et eventyr før leggetid. Så imens pappaen stelte han på badet, skrudde jeg ned lysene og tente to stearinlys på bordet og satte meg klar med sutten og ei bok. Og så kom de inn i stua og så leste vi faktisk ett eventyr, for første gang sammen med han. Det var helt fantastisk, han satt stille og rolig og fulgte med og innimellom kom det et "oj!" Han likte det veldig godt. Så sa vi hadet til gutten vi leste om og sa satt vi og småprata alle tre i sofaen. Det har heller aldri skjedd før. Han lå i armene til pappaen og koste seg. Og så la vi han, og det kom ikke en lyd. Så nå har vi funnet en kveldsrutine.

 

Helsestasjonen har sendt henvisning til øresjekk siden han snakker så lite, og det blir spennende. Han pleier å ta seg ofte til ørene, flere ganger om dagen så det kan jo være noe som plager han.

 

Han er veldig glad i lillebror, det har han vært fra første stund. Han koser og susser på han. Eneste er at han ikke vil dele leker med han. Jeg syns at vi deler ganske likt på oppmerksomheten til de, storebror får vel egentlig litt mer enn lillebror. Men han er jo veldig krevende.

 

 

HI

 

[alvis]

For meg høres det ut som normal trass. Gutten min er også sånn men han snakker masse da. Vi har hatt en periode på en måned nå som han har vært helt vanvittig krevende men nå har det komt seg igjen.

 

Vi er veldig konsekvente hele veien. Jeg tror også det er viktig at du og mannen din er samstemte i hva som er viktig og vilken kamper dere skal ta. Feks. vi slår hardt ned på slåing. Det er ikke lov uansett. Hvis han hyler og skriker forteller vi han at det er greit han er sint men vi ikke orker høre på det. Da går han inn på rommet sitt og kommer ut da han er "ferdig" med utbruddet. Hvis han sutrer og syter ignorerer vi ham og gir ham masse positiv opperksomhet hvis han spørr fint og snakker skikkelig.

 

Han får lov å bestemme ting som hvilken pyjamas han skal ha på seg og hvilken farge på sokkene han vil ha. I tilegg kan han bestemme hva lillebror på 9 uker skal ha på seg og det syns han er kjempestas.

 

Han spiser kjempedårlig i lange perioder men så plutseligt får han matlyst igjen. Vi maser aldri på at han må spise men han må alltid smake på maten. Det går greit for oss siden han er godt i hold så vi trenger ikke bekymre oss før at han ikke får i seg nok mat.

 

Du har en bestemt gutt. Det er bra! Han vet hva han vil i livet. Det er sunt:)

[nepomuk]

Ser du har fått masse flotte svar her allerede. Tror også dette er ganske normalt for alderen Føler oss rimelig oppgitte til tider vi også med ei jente på 2,5 år, men har fått noen tips selv som kanskje kan hjelpe.

 

Og det går på at man i stedet for å bare si "nei, ikke gjør det" skal gi forslag til hva man ønsker at barnet skal gjøre i stedet. (Positiv vinkling) Hvis f.eks barnet slår, kan man si: Nei, ikke slå mamma, da blir hun lei seg. Gjøre sånn i stedet: Stryke på kinnet, da blir mamma glad.

 

Også er det selvfølgelig veldig viktig å legge merke til de gangene han gjør disse positive tingene, og rose han. Sånn at han merker at det lønner seg å være snill (får positiv oppmerksomhet)

 

Her i huset er det i allefall merkbar forandring etter at vi begynte bevisst med dette. )