Flere med grusom fødselsopplevelse her?

[Anonym bruker]

Jeg sitter nå 2 år etter fødsel, og tenker tilbake på fødselen som skrekkslagen. Det er det absolutt værste jeg har vært med på i hele mitt liv, og vil absolutt ikke oppleve det igjen....

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg føler det sånn, for underveis gikk det forholdsvis bra uten komplikasjoner - bare varte 30 timer...

 

Men, under oppholdet på barselavd fikk jeg ikke noen samtale med noen om selve fødselsopplevelsen. Samtalen med en jordmor ble innledet sånn: "jeg ser i papirene her at du har hatt en fin fødsel".. Jeg syntes jo ikke det, men var da så hormonell og full av hjemlengsel at jeg ikke husker noe av samtalen der i det hele tatt - ville bare ut..

 

På en måte ønsker jeg søsken til barnet mitt, ser nå at h*n virkelig trenger det, men hvordan skal jeg tørre å føde igjen? Høres sikkert dumt ut, men går det an å få samtalen med f.eks fødselspsykolog før man blir gravid? Storkoste meg som nybakt mamma, og ønsker egentlig å få oppleve den opplevelsen igjen..

 

Noen som har, eller kjenner til noen m tilsvarende opplevelse?

[Gjest]

Hei:o))

 

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det!

Tenkte akkurat det samme som deg jeg også etter min første fødte.

Etter 2 år så klarte jeg endelig å skrive ned min opplevelse av det hele og sendte det til sykehuset og helsetilsynet.

Pga en vanskelig og tøff førstefødsel med sviktende oppfølging så hadde det ødelagt veldig mye for meg og gitt meg mange våken netter.

 

Men dette gjorde meg veldig godt, endelig fikk jeg sagt det jeg altid hadde hatt lyst til å slenge i "tryne" på de i så mange år pga den dårlige behandlingen jeg følte selv jeg hadde fått da.

Det var som om en murstein hadde falt av mine skluldre når jeg endelig fikk sendt det av gårde.

 

Nå er jeg faktisk akkurat kommet hjem fra sykehuset med en liten prinsesse:o)))

Denne gangen søkte jeg meg over til et annet sykehus og fikk innvilget planlagt keisersnitt pga forrige fødselopplevelse.

Jeg kan virkelig anbefale deg keisersnitt om en vanlig fødsel er helt utelukket igjen, for det var det nemlig for meg.

Er veldig glad jeg tok den avgjørelsen og turte å prøve igjen:o))

 

Det har vært en suuuuper opplevelse og veldig flott og avslappende i forhold til forrige naturlige fødsel:o))

Selv om alt endte godt den gangen også med værdens skjønneste prins!!)) Så er det ganske viktig at man ikke drar hjem fra barsel og er helt utslitt og har en bitter følelse av at de ved sykehuset har ødelagt oppholdet ditt tross alt....

 

Så sett igang du og prøv på nytt:o)

Denne gangen vet du hva du IKKE vil ha og da er det bare å stå på ditt så får du det:o))

Det finnes altid håp og en bror ellet søster er kos å få da.

La ikke din forrige skrekkopplevelse komme i veien for det.

Velg en annen måte å få det utført på bare:o9

 

Håper dette kan være til litt hjelp for deg:o))

 

[may-mom-05]

Hei,

jeg ser ikke tilbake på fødselen for to og ett halvt år siden som noen positiv opplevelse - selv om det endte bra, til slutt.

Fødselen varte i nesten 19 timer (fra vannet gikk). Hadde en del komplikasjoner underveis, hun satt fast i fødselskanalen, fikk lite med oksygen, jeg mistet masse blod, og fødte til slutt en blåkvalt jente. Hun scoret null på alt i den første testen på pust og reflekser.

Jeg ble lovet oppfølgning i ettertid, men hørte aldri noe. Både jeg og vesla mi hadde en god del komplikasjoner etter fødselen, jeg med blødinger i over 3 mnd, og jenta mi med en nakkeskade kalt for KISS-syndrom (som ikke ble oppdaget før hun var 6 uker). Den nakkeskaden satte en brå stopp på ammingen, hun hadde store smerter når hun ble lagt på siden eller vridde hode til siden. Så jeg følte meg nesten "slem" som "tvang" henne til amming før jeg fikk vite at all hyling kom av smerter i nakken, først etter 6 uker. Så jeg satte meg ned etter 4-5 mnd og sendte klagebrev til sykehuset, blant annet for at jeg aldri fikk vite hva som egentlig skjedde under fødselen, nakkeskaden, og at jeg ikke fikk noen fødselssamtale. Da ble jeg ganske raskt kontaktet, men det første jeg fikk høre var det var liksom ikke så vanlig med slike samtaler lengre, men at jeg godt kunne få det likevel. Javel, tenkte jeg. Men takket ja til samtale. Under samtalen fortalte jordmoren som forløste jenta mi at hun var sekunder fra å miste livet... - det satte ett virkelig støkk i meg. Hvorfor fikk jeg aldri vite det? Jeg så jo at hun var blå i ansiktet da hun ble forløst, men ikke at det var SÅ ille. Jeg fikk også vite at det var null problem for meg å få planlagt keisersnitt hvis jeg fikk ett barn til. Jeg og forloveden min ønsker oss flere barn, og det blir nok keisersnitt da.

Datteren vår på 2 og ett halvt år nå, er ferdigbehandlet for nakkeskaden sin, har ingen varige mèn, og er heldigvis ei ganske sunn og frisk jente - til tross for sin dårlige start. Hun skravler som en foss, er pappadalt og elsker alt som heter fart og klatring! :-D

[Anonym bruker]

Hadde tøff føsrte fødsel- gutten min fikk også KISS pga røff behandling under fødselen. Tror jeg fortrengte hele opplevelsen, og kastet meg ut i et nytt svangerskap ganske rett etterpå- men den fødselen ble helt super!!! Kunne ikke drømt om at det går an å ha det sånn under fødsel!!! Trengte ikke smetestillende engang!!! Så to fødsler er ikke like.

[Anonym bruker]

Jeg vet jo det at to fødsler ikke er like, men bare tanken på å oppleve noe det samme på nytt, gjør meg overnervøs... (men, min svigermor hadde 3 harde - og like fødsler, så sjangsen er faktisk tilstede)...

 

 

Men, går det an å få en samtale med jordmor FØR man blir gravid, eller må man være gravid før man kan komme inn til samtale??

 

HI

[Anonym bruker]

Å fy..... sitter med hakaslepp her! Men, så bra at alt gikk bra med dattera di...

 

Det er når jeg leser sånn som dette, jeg blir skrekkslagen!

[Anonym bruker]

Kjære HI! Kjenner meg veldig veldig godt igjen i det du skriver. Opplevde selv en del komplikasjoner under fødselen, noe som i seg selv kom helt uventet på meg for var friskere enn noen gang under svangerskapet - ikke en gang en sykedag fra jobb pga forkjølelse eller noe. Er vant til å takle alle utfordringer som kommer, så da jeg opplevde å miste totalt kontrollen under fødselen fikk jeg helt panikk. Og hvor enn teit det høres ut, så sitter den panikken i enda. To og et halvt år etter fødselen! Føler også at jeg har vært mye sint på grunn av det. Og flere barn? Aldri i livet hvis det betyr å gå gjennom det samme en gang til. Slik føles det nå i alle fall ...

 

Først etter to år satte jeg ord på det, litt sånn tilfeldig fordi en venninne spurte om hvordan det hadde vært. Hennes spontane reaksjon var "du må snakke med noen!!". Forslaget var lokal helsesøster - evt kan man jo kontakte barselavdelingen man var på og høre hvor man skal henvende seg.

 

Lykke til uansett!! Håper det ordner seg for deg - og gi gjerne lyd her inne om veien videre ;-)

 

 

 

 

[Gjest]

Ja, du kan få samtale før du blir gravid.

 

Det fikk jeg )

 

Ja, det hjelper lite at folk sier at det er ikke sikkert at neste fødsel blir like traumatisk..... for det vet man nemlig aldri.

Og det var akkurat den sjangsen jeg heller ikke ville utsette meg selv for en gang til , så jeg forstår deg så inderlig godt.

Forstår jo at de bare mener det godt og vil prøve å lette angsten, men i sånne situasjoner så hjelper det faktisk ikke.

For så lenge man velger å føde vaginalt så vet man aldri hvordan det utarter seg på forhånd.

Ja, det kan selfølgelig bli en kjempe fin fødsel, men så er den men som ligger å ulmer da......... man har ingen garanti..

 

Få deg en samtale så ønsker jeg deg lykke til og håper du finner ut av det )

 

Keisersnitt var verfall eneste utvei for meg denne gangen og det ble en kjempe fin og avslappende opplevelse:o)

[Anonym bruker]

Fødselen gikk greit og jeg opplevde det beste, men også det verste på barsel. Det er tiden etter som er problemet for meg. Jeg har ME og slet veldig etter fødselen uten at jeg kunne gjøre noe med det. Å tenke tanken på å bli gravid fyller meg med angst. Klarer ikke engasjere meg i andre gravide fordi det vekker dårlige minner.