Hvorfor vente med å få barn til man er gammel??

[Anonym bruker]

som en motreaksjon til et annet innlegg her, som het "hvorfor få barn når man er i 20 årene?", må jeg bare stille motspørsmålet som jeg stadig undres over..

 

jeg er ikke SÅÅ ung, men yngre enn de fleste førstegangsmødre i Oslo, jeg var 25 da jeg ble gravid. som oslojente har jeg rikelig med eksempler på GAMLE mødre, ikke det an man blir dårligere mødre, det tror jeg ikke har noe med alder å gjøre. men herregud så gamle og slitne noen av dem ser ut.

 

Og hva i all verden er poenget med å vente til alt "passer"? joda, man kan reise og få tid alene sammen med mannen sin. for en gigantisk overgang det kommer til å bli med barn! jeg og sambo har aldri rukket å bli vant til et liv med masse "oss-tid", derfor tror jeg vi er mye bedre rustet til å takle våkenetter og skrik og dager som absolutt ikke er like og forutsigbare. og så kjedelig det må være at når barnet ditt er 20 så er du godt opp i 50 åra, kanskje tilogmed nærmere de 60? (hvis du er feks 37 når du blir mor)

 

Dessuten kan man jo reise selv om man har barn? Det gjorde vi med våre foreldre og det er jo superkoselig! jeg var i asia på familietur da jeg var 6 år..!

[Patetica fåkksi]

Hva poenget er med aa vente til alt passer?

 

Mmh.

[en liten en]

mhm?

 

hva betyr det?

[en liten en]

mente mmh..

[Patetica fåkksi]

Det er den lyden som runger fra drövelen naar jeg hever öyenbryna men ikke orker aa aapne munnen. En slags melankolsk lyd.

[Anonym bruker]

Tenk så rart livet blir for dere når barna har flytta og dere har nada trening på å være alene! Regner med dere blir skilt.

 

Og,som det er sagt her mange ganger før,ikke alle møter den rette før de er bikka 30 heller.

 

Og reise? en sydentur til Asia med besteforeldre er ikke det samme som å se hele verden,dumma. Tenkt på at barn skal gå på skolen? Ikke mye tid til å reise da,annet enn på sommeren. Dessuten jobber folk!

[Anonym bruker]

Hvis du over har rundet 30 og kaller folk dumme fordi det å reise til Asia ikke er det samme som å se verden..Da må jeg virkelig si du ikke kan være den skarpeste kniven i skuffen.. Det ser man egentlig på hele inlegget ditt..

Hva med de som ikke har et behov for å reise jorden rundt..Merker at alle 30+ bruker det som argument..

Må man være så utrolig rik på opplevelser før man bestemmer seg for å få barn??

Og det du skrev helt øverst var jo bare hårreisende..Null alenetid=skilsmisse.

Hvor får du dette fra?? Du må virkelig ha fallt fra månen eller fra en annen planet.

Og har du hørt om å planlegge ferie? Ja det er helt sant det går faktisk ann..

 

Du har virkelig gått som en flott eksmpel for argumentasjonen hvorfor få barn når man er over 30.

 

Ps: Asia er faktisk en del av verden..jepp helt sant det å.

 

[Supertea]

Jeg har også tenkt en del på dette. Hvorfor vil folk vente nesten til de er så gamle at de ikke er fertile lenger, før de får barn? Man utsetter både seg og barnet for mye større risiko når man er førstegangsfødende nærmere de førti - er det ikke fra 38 år man MÅ ta fostervannsprøver og sånt? Så vidt jeg har skjønt er det en unge kroppen som er best egnet til å bære frem barn. En annen ting er at man i mange tilfeller må ty til prøverør og andre dyre behandlingsformer fordi man rett og slett har ventet for lenge.

 

Dessuten synes jeg faktisk det er litt egoistisk å få barn så sent i livet. Man blir helt sikkert fantastiske foreldre, men man gir faktisk ikke barna sine muligheten til å beholde foreldrene sine særlig lenge. Ikke så lenge som dersom man har unge foreldre hvertfall. Mamma fikk meg når hun var 19, og er 45 i dag. Tenk hvis hun skulle vært 65! Det ville vært en enorm forskjell, hun ville jo vært nesten som en bestemor. Dessuten lurer jeg veldig på hvor god kontakt man får med foreldrene sine når det blir så utrolig stort sprik mellom generasjonene. Og foreldrene får jo heller ikke så mange år med barna sine. Er det viktigere å ha nesten 40 år med alenetid, enn å se barna sine vokse opp og bygge seg et liv? Få tid med barnebarna sine og familien sin?

 

Til slutt må jeg si meg enig med de som kritiserer argumentet 'å få reist mye'. Det er faktisk ikke alle som er interressert i å reise verden rundt, kanskje man har helt andre verdier som er mye viktigere? For eksempel å bruke tiden sin med de man er glad i?

[Guttemamma75]

Hoved argumentet er vel som en annen skriver - for å få barn må man jo ha en å få barn med!!!!! All ære til alenemødre men det er ikke en tilstand jeg ville oppsøke - vil jo ha en mann å dele ansvaret med.. Og sånne menn vokser ikke på trær - jeg var 31 når jeg møtte drømmemannen....... Og er nå gravid i uke 12........ Men ikke alle vil satse på å få barn SÅ fort heller... Alle er forskjellige og må gjøre det som er rett for dem..........

[Anonym bruker]

Tror ikke det er sånn at en absolutt må vente til en er noen og tredve.

Først vil jo de fleste ha en ok fyr å leve resten av livet sammen med....

Noen møter mannen når de er 22 andre når de er 33, sånn er det jo bare.

 

Når det gjelder reising så er det jo to HELT ulike ting å reise med barn...

Jeg synes faktisk ikke en kan sammenligne det.

 

Jeg er glad for de turene jeg og kjæresten min har hatt rundt i verden og ville ikke vært de foruten.

Samme med måten vi levde på da vi blei sammen. Brukte 3-4 år på å bli godt kjent, hadde råd til det vi ville, reiste masse og gjorde masse gøy sammen bare vi to.

Så starter et nytt liv med barn som er helt annerledes - det er jo like morro det!

Jeg kunne godt ha fått barn tidligere, men ville ha barn med en mann jeg virkelig ville ha og respekterte, og han fant jeg til slutt.

Ville ikke vært de årene vi suste rund sammen og gjorde morsomme ting foruten for alt i verden!

 

Nå skal vi gjøre andre spennende ting sammen med barna:)

 

[Anonym bruker]

jeg er 22 og vært rundt nesten hele verden 3 ganger.. første gang da jeg var 17. på backpackertur i 1 år.. har også utdannelse. driver eget firma. venter en i april.. så glad jeg er ung og gammel.. trenger ikke være 30 for å reise å oppleve ting

[Anonym bruker]

Nei, absolutt ikke.

Det var ikke det som var poenget mitt heller, men å ha opplevd masse sammen med kjæresten min som kjærester. Ikke det at en trenger å reise heller, men dele opplevelser som par og bli godt kjent.

 

Det er i alle fall noe jeg anbefaler alle å gjøre!

Så avhenger det jo av når en treffer den en har lyst til å satse på. Noen må vente lenger enn andre - sånn er det jo bare.

Jeg synes i alle fall at det er viktigst å få barn med en du vil ha og respekterer og som du faktisk kan tilbringe resten av livet sammen med.

[Anonym bruker]

Jeg var også 25 da jeg fikk min første, men er nå blitt 34 og det ser ikke ut som jeg får flere barn med det første. Så da er jeg en ung mor for nr.1, men i dine øyne er jeg sikkert en gammel mor når jeg får mitt neste.

 

Poenget mitt er at livet er fylt av tilfeldigheter, man kan ikke styre livet til minste deltalj. Det var en gang jeg sa at jeg skulle få alle mine barn før fylte 30 år, men den planen gikk jo i vasken. Spiller da ingen rolle når man får barn, så lenge man har trygge rammer som kjærlighet, omsorg, et hjem å tilby pluss litt økonomisk stabilitet. Og dessuten så er ikke en 40-åring i dag hva en 40-åring var for 40-50 år siden.

 

Så slapp av, den ene løsningen er ikke bedre/verre enn den andre, så lenge det ikke toucher ytterpunktene.

[Anonym bruker]

Jeg er snart 36 og venter første. sikkert utgammelt for dere på 22, men jeg føler meg ikke gammel. Blir tatt for å være godt under 30 faktisk. Mannen min er 4 år yngre enn meg og han trodde ikke han hadde sjekket opp en "eldre" dame for 5 å siden. For min del tok det noen år før jeg greide å finne en mann som jeg ville leve sammen med, og når jeg fant ham så tok det noen år å overtakle ham til å bli far. Greide det heldigvis til slutt.

Jeg har reist rund i verden i over et år tilsammen, det gjorde jeg i singelperiodene mine i 20 årene. Det er jeg veldig glad for å ha opplevd, man lærer mye om seg selv og treffer folk fra hele verden.

Jeg kunne sikkert fått barn tidligere, men da hadde det ikke vært med mannen min som jeg elsker og jeg er glad jeg ventet.

I min familie blir folk gamle og jeg har alltid hatt god helse så jeg regner med å være der for barna mine i mange år fremover.

Jeg bor også i Oslo så jeg følger vekl egentlig bare trenden her.

Leilighet, bil, god jobb, uteliv med venner etc.. før man blir 2voksen" og vil ha barn..

Kari

[Anonym bruker]

jeg er 24 og fått masse voksentid med min kjære. har hus , biler, og et vel planlagt barn.. etter utredning .. nå etter lang tid med prøving.. så jeg føler at mitt barn er mer ønsket enn mange andre her inne. særlig dere desperate over 30

[sydilla]

Vi fikk nr 1 da jeg var 26 og vi hadde vært sammen i 6 år, bodd sammen i 2. (nå er jeg 30 og skal ha nr 3) Kjenner jeg er litt "misunnelig" på venner som har reist masse med kjæresten sin (som studenter hadde vi ikke råd), samtidig gleder jeg med til å kunne være frisk og sprek og reise og nyte livet sammen med mannen når ungene er flytta/store nok til ikke å ville være med oss på tur. Foreldrene mine var knapt 50 da alle hadde flytta ut og har opplevd masse sammen - og nå har de jo penger til virkelig å gjøre ting...

 

+ og - med begge deler? - det finnes da virklig masse slitne småbarnsforeldre under 30 år også... Føler meg ikke spes fresh ;-)

 

Folk får velge sitt eget liv og det er faktisk ikke alt man styrer (f.eks. om man treffer noen man vil ha barn med før man er 35...)

[Anonym bruker]

Du anonyme :

jeg er 24 og fått masse voksentid med min kjære. har hus , biler, og et vel planlagt barn.. etter utredning .. nå etter lang tid med prøving.. så jeg føler at mitt barn er mer ønsket enn mange andre her inne. særlig dere desperate over 30

 

****************

 

Og hva er masse voksentid for deg da? To? Tre år? Og du har hus og biler, jøsses...så flink du er da. Og planlagt barn...jaggu...det er det vel ingen som gjør nå om dagen. Trodde alle bare hadde seg i hytt og pine, i alle fall alle de desperate over tredve...duh!

 

 

Når du engang runder 30, så håper jeg du skjønner at man er hverken gammel eller desperat, bare fordi man har passert tyve-tallet.

Ei heller er ditt barn,som er garantert ønsket, noe MER ønsket enn mange andre her inne. Utrolig frekt å si!

 

.

[Supertea]

Det jeg ikke skjønner er hvorfor man må oppfylle visse kriterier for å være godkjent som vellykket menneske. Har ikke folk lov til å være forskjellige lenger? Ser at reising, høyskoleutdannelse og materielle goder ofte nevnes som slike kriterier; ting man må ha gjort før man kan få lov til å roe seg ned og stifte familie.

 

Men hva med dem som velger å prioritere annerledes? Er de dårligere mennesker? Mindre verdige foreldre? Har dere rett til å se ned på dem?

 

Personlig er jeg ikke særlig glad i å reise. Har bodd i utlandet og reist på ferier og sånn, men jeg skjønner ærlig talt ikke hva som er så gjevt med det. Når jeg reiser i utlandet synes jeg stort sett det er stressende, jeg har flyskrekk og synes egentlig en by er lik en annen. Det året jeg bodde ute lengtet jeg bare hjem til menneskene og byen min. Det viktigste jeg lærte av den erfaringen er hvilke verdier som teller mest i mitt liv: De menneskene jeg er glad i. Ikke sitte på den andre siden av jorda uten dem.

 

Så var det dette med utdannelse da. Er ikke en yrkesfaglig utdannelse en vel så bra utdannelse som høyskole? Mange av disse yrkene gir helt ok lønn, og mange ønsker seg faktisk slike jobber. Har verdens klokeste venninne, som ikke har så lett for å lære. For henne var yrkesskolen mer enn nok, hun har ingen ambisjoner om å utdanne seg videre. Er ikke valget hennes riktig?

 

Materielle goder er heller ikke noen forutsetning for å bli en god forelder. Det fins faktisk mennesker som velger bort slike ting, fordi de ønsker å prioritere andre verdier i livet. Hus, båt og hytte gjør deg hverken klokere eller lykkeligere - man kan ha det minst like godt i en leid leilighet...

 

Kriteriet for å bli en god forelder er etter min mening først og fremst et genuint ønske om egne barn, og et modent sinn hvor man kjenner seg selv og er i stand til å handle reflektert. Mulighet til å tilbringe mye tid med barna i stedet for å sette dem bort til alle andre. Et bevisst forhold til egne holdninger og moral slik at man har noe å lære videre til neste generasjon. Med andre ord en rekke abstrakte forutsetninger det hverken er mulig å måle i alder eller penger.

 

Man er klar for barn når man selv kjenner at man er klar. For mange er ønsket om egen familie i et trygt hjem det høyeste målet her i livet. Ingen har rett til å kritisere dette bare fordi vårt konkurransepregede samfunn innbiller folk at man må 'ha, gjøre og bli' alt mulig for å være en verdig forelder...

[Supertea]

Ups, feil debatt...hadde tenkt å legge den inn på 'unge foreldre' debatten Men kanskje den er like relevant her..?

 

Hihi