Er dette et problem eller er jeg "rar" som føler at det er problem?

[Anonym bruker]

Samboeren min(ektemann om 7mnd) klarer ikke overhode å snakke om følelser ,eller i det hele tatt sette ord på ting...

Jeg er motsatt, jeg er åpen og ærlig og ganske følsom. Jeg føler at jeg trenger en mann som klarer å snakke om følelser og være "dyp". Føler det faktisk så sterkt at jeg er i tvil om jeg kan bli fullstendig lykkelig om det forblir slik resten av livet... han er en flott mann på andre måter og jeg elsker han... men jeg føler at han mangler det viktigste ,det å kunne snakke åpent og ærlig..

Er det flere som har det /har hatt det sånn som meg? Noen råd i så fall.. aner ikke hva jeg skal gjøre.. vi har snakket om det og han sier at han skal prøve å forandre seg... men jeg tenker at det er ikke DET som er greia... jeg vil jo ikke forandre han... men jeg vil bare at han skal være åpen mot MEG... jeg synes jeg fortjener det, vi skal trossalt etter planen dele resten av livet med hverandre..men det kommer ikke til å gå når kommunikasjonen er på bunn... sånn ser jeg det ivertfall...

ser ut til at den jeg trodde var drømmemannen ikke er det alikevel...=/ sukk.. jeg VIL at han skal være det,virkelig..men åpenhet og følelser er veldig viktig for meg... jeg er en dyp person og trenger en jeg kan snakke dypt med..

ble veldig rotete,men håper du skjønner problemet...

[sagitarius]

Hei

Jeg vetikke om jeg har noen gode råd.

Men jeg hadde det sånn i mitt forrige forhold også.

Det ble slutt pga det, og at jeg aldri greide å akseptere at sånn var han og at jeg måtte leve med det.

 

Jeg følte aldri at vi snakket noe bra sammen, og jeg kjente at det var veldig viktig for meg. han satte pris på at jeg var så åpen, men han klarte ike å åpne seg selv. jeg følte jeg aldri kom helt inn, at jeg ble inkludert i hans innerste rom, som jeg kaller det,. men da jeg forklarte han hvordan jeg følte det,skjønte han ikke helt hva det var jeg ville ha.

Og det frustrerte meg.

 

Likevel, jeg fortsatte forholdet pga mange av hans andre kvaliteter, han er ekstremt flink og snill. Og vi hadde det moro og hadde mange samme drømmer. (som barn, familie boforhold og sit etc)

 

Likevel plaget dette meg hele tiden. Han kunne også bli veldig hissig(noe som gjerne er et resultat av at man ikke letter på trykket av hva som rører seg inni en innimellom). (hører også med til historien at jeg selv har hatt en veldig hissig far og er veldig var og sensitiv på det området)

 

Likevel, vi fikk barn, og ny fin leil. Og forlovet. dette skulle gåbra.

Likevel bremset noe inni meg og jeg klarte ikke å akseptere at jeg ikke ble lukket og at han stolte på meg, og kunne gråte og søke råd hos meg jeg vet at gutter ikke gjør dette så ofte, men han var veldig stolt)

 

jeg vet ikke helt hva man skulle forlange. men jeg føler at dette ble veldig viktig for meg. så viktig at jeg følte at jeg måtte gå. jeg ble ikke lykkelig.

Har likevel hatt stor sorg for at vi ikke greide det, men det er vel sånn som følger med.

 

Jeg tror at det er vanskelig å gjøre noe med sånne ting om man er kommet i voksen alder. for det første må han ville det selv.

det er ikke nok at du vil det.

men kasnkje han bare er sånn han er.

 

aner ikke helt hva du skal gjøre, men jeg ville tatt noen runer med meg selv, det kan hende han ike klarer å gjøre noe med dette. det mådu ta i betraktningen. så kommer det an på om du er nok glad i han, tilå tenke deg et helt liv sammen med han selv om han er sånn.

de spm må du stilel deg selv

hvis du føler at dere har kommunikasjon ellers, og at alt er veldig bra utenom dette, og du føler at du kan leve et bra liv med han, så tror jeg du må jobbe med å akseptere at dype samtaler må du ha med venninner eller noen andre

 

Jeg for min del føler meg veldig delt. men magefølelsen min sier at jeg har gjort det rette. liekvel er det veldig trist, spesielt siden vi har barn sammen

 

lykke til.