Ikke skal vi rope...

[Anonym bruker]

ikke skrike, ikke slå, ikke sette på rommet, ikke gi dem negative tilbakemeldinger.......

Ikke, ikke, ikke og ikke!

Lurer på hvordan det ble menneske av meg jeg, og fler i min generasjon. For ikke å snakke om den før oss igjen!

Jeg brøler når poden kaster papir i stearinlyset, han må sitte på "rampeguttstolen", han har til og med vært på rommet en tur eller 2, han får vite at nå gjorde han noe som ikke var bra! Og jeg har faktisk lov til å bli sint!

Men jeg slår ikke, for jeg tror at jeg er rollemodell for barnet mitt! En rollemodell som har alle følelser fra glede til sorg og sinne. Og at vi har lov å vise disse. Vi skal veilede barnet til rett og galt, og lære dem hva som er farlig. Og lære dem hvordan vi kan gi uttrykk for følelsene våre. Gjør barnet noe veldig positivt så skryt og ros, men gjør det noe galt så fortell dette også.

Og vi skal lære dem å vise forståelse og nestekjærlighet.

Tror faktisk det er like mye fornuft i oppdragelsen som var nedarvet gjennom generasjoner, som den man leser om i bøker.

Jeg tror nok mange sitter med traumatiske opplevelser fra egen barndom, men disse hadde kanskje ikke blitt så voldsomme om ikke samfunnet hadde fortalt oss hvor ille det er.

Jeg har valgt å ta med meg det jeg fikk fra min mor og bestemor, og har liker å vite at jeg har generasjoner bak meg når jeg oppdrar barna mine.

[børdi]

amen

[zorck]

Det er helt lov å være sint av og til, også foran barna. Men det går en grense og det er når man mister kontrollen over sine egne følelser, kroppsspråk og stemmebruk. Barnet har da problemer med å tolke situasjonen og blir redd. Barnet kan da unngå å gjøre det som får deg i denne tilstanden fordi det ikke vil bli redd igjen og ikke fordi det skjønner at det er galt.

Barn skal roses og straffes, men ros og straff skal stå i forhold til det barnet gjør.

Aldri slå eller rist i barnet. Fortell barnet hva det gjorde galt helst uten å ta i barnet så vil barnet forstå det bedre. Så gir du barnet en klem etterpå. Hvis du f.eks holder barnet hardt i armen (mange gjør det) mens du sier at nå har du gjort noe galt så vil barnet fokusere veldig mye på kroppen sin og ikke på hva du sier. Må du gripe inn fysisk så ta heller barnet på fanget og snakk til det.

Vent aldri med å straffe barnet. har det gått mer enn 1-2 minutter så kan du bare glemme det. Rose derimot kan du gjøre lenge etter. F.eks hvis barnet har laget en fin tegning i barnehagen så kan du ta frem den og snakke om den sammen med barnet mens du sier hvor flink han/hun har vært. Barnet vil da lære at straffen kan komme fort, mens man kan få belønning selv etter en stund så det lønner seg å være snill og flink.

Å brøle til barnet kan kanskje være effektivt 1-2 ganger, men barnet kan også utnytte dette til å få oppmerksomheten din. Spesielt hvis du har flere barn og de blir sjalu på hverandre.

[Anonym bruker]

Amen til zorck`s innlegg!

 

 

Dessuten må jeg bare si at jeg er så lei av argumentet "det ble da folk av oss også".

Jada, det blir også folk av barn som har vokst opp i krig og nød, men er det optimalt? Neppe,

[børdi]

Men da må jeg nesten spørre,

Hva er egentlig optimalt?

Å gjøre ALT etter boka?

Og hva er boka?

 

Jeg er fortsatt tilhenger av ALt med måte,

 

Barn har ikke vondt av å se foreldrene lei seg, sinte, glade, osv,

 

Det viser at det er ok å vise følelser,

Og som sagt alle barn er forskjellige, så det som funker på ett barn, funker ikke alltid på et annet barn...

 

Vi er ikke maskiner, vi er foreldre av kjøtt og blod.

[Sebastienne]

Jeg oppfordrer deg til å lese Jesper Juul i gårsdagens A-magasin. Hvis du ikke bor i Oslo-området, tror jeg du kan finne det på Aftenpostens nettsider.

 

Javisst er vi mennesker og ikke maskiner, og jeg er helt enig i at vi ikke skal oppdra barna våre etter en slags oppskrift eller bok.

 

Men nøkkelordet er respekt. Ikke skjell ut barna dine - du har ikke noe mere rett til å skjelle dem ut enn noen andre - og hvis forskningen han viser til i artikkelen er rett, virker det også faktisk mot sin hensikt!

 

Hvis du klarer å holde deg fra å rope til kollegaen din på jobben, bør du i hvert fall se poenget i å prøve på å behandle barna dine (eller mannen din for den del) med samme respekt!

 

Cluet er å se på det som en quest. Det styrker karakteren å klare å beherske deg - og dermed kan barna dine være til hjelp i din egen selvutvikling!

 

Og hvis du lurer på om jeg alltid klarer å holde meg fra å rope høyt - så er svaret nei

 

 

[Sebastienne]

Men bare for å presisere:

Jeg slår aldri, og setter aldri barna mine i noen form for skammekrok, forlater de ikke på rommet eller andre steder når de oppfører seg uakseptabelt (fordi de da aldri har det noe bra med seg selv - jeg forlater heller ikke mannen min eller en venninne når de strever med noe - selv om jeg kanskje ikke liker måten de uttrykker det på...) og jeg sørger for at det aldri går mere enn noen få minutter uten at de skjønner at jeg er der for dem, selv om jeg ikke klarte å kontrollere sinnet mitt...

 

Alt dette er ikke for å være "flink" eller fordi en bok har fortalt meg at dette er riktig, men fordi jeg opplever at det å forholde seg "decent" overfor noen som jeg elsker så høyt som mine egne barn er viktig for meg, og fordi jeg kjenner på hvor godt det har gjort meg å ha en mamma selv som aldri vendte meg ryggen.

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar nok ikke sønnen min etter den berømte boka, men føler at han er en person jeg må behandle med respekt. Klart jeg kan skrike til han hvis jeg er i en presset situasjon, eller blir redd. Men vet dere hva jeg gjør når situasjonen har roet seg? Jeg tar han på fanget og sier unnskyld, og forklarer at jeg ble redd og at det ikke var meningen å skrike til han. Da opplever han at jeg er menneske, at jeg kan reagere feil, men at jeg er ydmyk nok til å innrømme mine feil...

Selv er jeg oppvokst som skilsmissebarn. Mamma skrek masse, mens pappa alltid var rolig og behersket, og heller lot meg få dårlig samvittighet da jeg gjorde noe galt. Det er ikke noe hyggelig for et barn å se at mor eller far blir skuffet og såret av oppførselen deres.. Jeg vokste opp med MYE mer respekt for mamma enn for pappa. Så jeg er virkelig opptatt av å være rolig og behersket rundt min sønn. Jeg straffer ikke fysisk, og snakker til han som et medmenneske. Mister jeg kontrollen og skriker, lar jeg han få vite at det ikke var greit ved å si unnskyld til han.

P.s: Min sønn er midt i det man vil kalle trass alder, men pga at jeg er rolig, tror jeg det smitter over på min sønn. Han trasser som bare det, men han er lett å snakke ut av ting bare jeg behersker meg og er rolig. Tros det er en sammenheng der..

[Meesah og HattiFnattene♡]

Er det ikke riktigere si at et ble folk av oss på tross av dette.

Jeg er knust av dårlig samvittighet når jeg skriker til barna mine, for jeg vet det skremmer dem, men samtidig er jeg så utkjørt av og til at jeg mister kontrollen.

Dette er imidlertid noe jeg skal gripe fatt i nå. Det er greit å vise følelser, men det finnes da grenser.

Når det er sagt, er jeg en sterk forkjemper for at barn skal lære seg høflighet og respekt for andre, og jeg er absolutt ikke for fri oppdragelse

[ma-85]

Enig med hovedinnlegg.

Det er fullt mulig å oppdra ungene med kjærlighet og respekt uten å gjøre alt pedagogisk "riktig".

[Begooz]

Mange forskjellige synspunker, mange forskjellige foreldre,og ikke minst mange forskjellige barn. Alle har vi våre måter å gjøre ting på.

Alt er vel ikke pedagogisk riktig noen gang....ikke i hjemmet eller skolen. Sånn er det bare. Masse kjærlighet, gjensidig respekt og som han ped professoren Ulvund sier: Man må prøve å feile litt....

Skrike til barna er vel kanskje drøyt, men det er lov å heve stemmen.... Og man skal aldri true med en gjerning hvis det ikke skjer. Feks: Sier man at nå er det nok ellers drar vi hjem... så skal det skje når barnet fortsetter..... Da SKAL man dra hjem.

 

Vi som foreldre har en utrolig viktig rolle, og oppgave foran oss. Vi får bare ta en dag av gangen.

 

Lykke til alle og vi kommer nok til å få folk ut av dem...... he he