helvette altså...hva skal jeg gjøre...

[Anonym bruker]

jeg hadde meg en prat med sambo i går om at jeg muligens kom til å gå fra han...

vi har vært sammen i 4 år, derav 2 har vært problemfyllt.

 

vi krangler hele tiden, han er nesten aldrig hjemme, vi har på ingen måte like interesser, vi har glidd fra hverandre, han hjelper aldrig til i huset eller med datteren vår, jeg tror jeg har mere vennefølelser for han nå enn noe annet...

 

MEN jeg er glad i han, når vi har det fint og ikke krangler så har vi det virkelig fint (er mindre fint en ikke fint da) hvis jeg går fra han kommer han til å flytte nesten 4 timer unna

 

han ble så trist når jeg fortalte han det, han begynte å stri gråte og alt var fælt. han sa han ikke kunne leve uten meg og at jeg var alt for han. han kunne ikke skjønne hva som var iferd med å skje, da sa jeg at det måtte han fordi vi hadde kranglet så mange ganger og jeg hadde sagt gang på gang at hvis ting ikke ble bedre så dro jeg. men det hadde han ikke tatt alvorlig, så han ville gjerne ha en sjanse til.

 

men for meg så er det forsent..jeg har ikke energi til å prøve mer..jeg er helt oppspist

 

men så får jeg dårlig samvittighet ovenfor datteren vår som ikke får under samme tak som begge foreldrene, og jeg får dårlig samvittighet ovenfor han fordi han er så knust:(

 

hva fankern skal jeg gjøre?

[Gjest]

Min mor og stefar hadde en lignende situasjon for noe år siden, masse krangling osv slik du beskrev..De ble separert og stefar var veldig fortvilet..

Etter noen måneder flyttet de faktisk sammen igjen for de var jo glade i hverandre og den tiden borte fra mamma gjorde at stefaren min endelig var villig til å innse sine "feil" og prøve gjøre noe med dem:)

 

Så kanskje litt tid fra hverandre kan sette ting litt i perspektiv?

[Anonym bruker]

ja det har jeg også tenkt en del på..

men jeg har lite lyst til å flytte hjem til noen av mine foreldre..

og han har ingen her, så han må nesten få bo i leiligheten

 

skal jeg finne meg en ny da og melde ifra til nav? for penger må jeg jo ha...

[Anonym bruker]

For det første er det kanskje en ide å søke hjelp, det er verdt forsøket. Og hvis det allikevel ikke fungerer etter dette, har du iallefall prøvd. Du er et klassisk eksempel på at vi ofte skyver problemene bort, og når dagen kommer der du ikke orker mer, er det ofte forsent.

Men en kjedeli situasjon, det er det helt sikkert at det er...

 

Det var ganske likt med meg og faren til lillegutt. Jeg var drittlei hele gubben, hadde ikke en eneste liten følelse igjen og orka heller ikke tanken på hjelp. Vi prøvde flere ganger, men jeg visste egentlig innerst inne at det aldri kom til å fungere -fordi jeg ikke ville. Gutten vår var bare 10 mnd når jeg flytta fra han, og det har gått veldig greit. Selvfølgelig har det vært tunge perioder, både følelsesmessig og økonomisk, men alt ordner seg.

Vi har fast samvær som fungerer og vi har begge gått videre. Jeg har det bedre enn noen gang, nå snart 2 år etter bruddet. Så ting tar tid!

 

Jeg har en herlig kjæreste og vi skal flytte sammen når huset han bygger står ferdig til neste år. Jeg har verdens beste lille gutt og livet smiler til meg som aldri før Så livet kan forandre seg til å bli veldig bra, selv om det ser mørkt ut nå.

Ønsker deg all den lykke du fortjener, og dette fikser du -uansett hvilken retning det tar.

 

Stor klem.