Jeg er så redd jeg jenter...

[allerhelstNorge]

... og nå må jeg bare skrive det ut. Som dere sikkert har fått med dere er det fugleinfluensa utbrudd på noen fjørfe-gårder her i England. Så lenge det er fuglene som har denne sykdommen er det forsåvidt "greit" men jeg er så FRYKTELIG REDD for den dagen viruset virkelig har mutert og spres mellom oss mennesker. Jeg tenker på de to flotte jentene jeg har, den gode familien min og de fine vennene og alle de andre menneskene på jorda. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det. Matlysten er borte (ikke det at det er så farlig at jeg mister noen kilo altså) konsentrasjonen er totalt borte. Jeg skulle ønske jeg kunne bearbeide denne redselen og leve bedre i nuet, for jeg vet jo at det er det eneste vi kan gjøre. Men jeg får det altså ikke til. I går måtte sambo sitte oppe (selv om han er syk) og snakke med meg. Jeg gråt i flere timer, var kvalm og uvel. Vil bare holde jentene mine, putte dem under dyna sammen med meg og våkne opp en dag og hele den dumme fugleinfluensaen er borte.....

 

Sorry jenter, det er fredag og det burde være hyggelige innlegg som kom. Mener ikke å ødelegge en fin helg, men om noen har noen fine ord og gode ideer så send dem herover!!

 

Glad i dere....

Koz

[phantomet]

Hei allerhelstNorge,

 

Det er ikke godt å være redd. Det er forferdelig å kjenne på angsten og samtidg skal være sterk for familie og venner, være den som mestrer det meste og være den opphøyde beskytter for barna sine.

 

Alt dette er jeg overbevist om at du er!

 

Jeg tror at angst og "overdreven" frykt ofte henger sammen med tidligere opplevelser og trigges gjerne når man er sliten, matt eller føler seg på kanten av stupet på andre områder. Det er vanskelig å skape distanse til det som er skremmende når man har brukt opp reservene sine på andre ting. I det man er sårbar er det jo nærmest fritt frem for hva som helst. I ditt tilfelle er det frykten for fugleinfluensaen, for andre kan det være noe helt annet.

 

Jeg tror du kan ta kontrollen tilbake.

Ved å tenke sannsynlighetsberegnende om saken, vil du nok oppdage at sjansen for at dine nærmeste skal rammes av noe slikt er mikroskopisk...og at all energien du bruker på å frykte katastrofen heller bør brukes på noe som er energiskapende og bra for deg selv, enn det stikk motsatte.

 

Noen mennesker er mer mottakelig for de "skumle" prognosene som helsemyndigheter presenterer. På samme vis som at det finnes de som er mer mottakelige for overbevisning om skrantende helse ved sykepleierstudiene, som lar seg overbevise at man er mentalt syk mens man studere psykologi osv osv.

 

Om jeg har forstått det rett så jobber du innen helsevesenet. Fremtidig JM? Vel...det forteller jo at du har evne for empati, at du ser og opplever ting som kan virke traume fremkallende og at du også har evne til å handle...

 

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med profesjonelle instanser dersom du opplever at angsten tar makten og energien helt fra deg. Søk hjelp for å mestre bedre, slik at du er den gode ressursen for familien som du bestandig har vært, og få noen til å hjelpe deg til å leve sterkere positivt tilstede, enn fryktbasert.

 

Snart kommer du jo med jentene til Norge. Hjemlengsel kan også være med på å trigge andre vansklelige følelser...som det å være alene, ensom, og bære ansvar på egne skuldre.

 

Jeg tror du klarer alt det du bestemmer deg for.

 

Sender deg en STOR klem

[allerhelstNorge]

Tusen takk for det Phantomet! Ja da, jobber i helsevesenet (gyn). Har aldri hatt problemer med verken angst eller depresjon tidligere, men nå tror jeg faktisk jeg vet hva angst er på en måte. Og det er ikke godt.

Og så blir en jo så sint på seg selv. Men jeg tror jeg har bestemt meg for å ta kontakt med noen som kanskje kan hjelpe, over helgen. Jeg gleder meg til å reise hjem, men ser liksom for meg at da er det fullt utbrudd og det som værre er..... Snakk om å male alt svart da du;)

Og jeg som alltid har vært optimist. Snakk om å få seg et uventet slag i trynet.

Nå skal jeg snart hente yngste-jenta hjem fra skolen og da skal jeg kose masse med henne. Det er den beste trøsten:)

 

Koz

[Travelmor]

Du har fått så fint svar fra Phantomet. Vil bare legge til at det ikke er rart at stadig flere blir rammet av angst. Vi blir jo overveldet av inntrykk fra media. Det blir mange overskrifter, mye informasjon frem og tilbake og mange spekulasjoner. Ikke rart at vi blir engstelige alle og enhver. Fugleinfluensaen er fortsatt en ganske ny trussel, så vi vet så lite om den, vil den mutere?, kan den kureres?

 

Husker selv første gang da jeg ble lammet av en slags angst, under den kalde krigen tidlig på 80-tallet og jeg hørte om atomboben. Jeg gikk på barneskolen i 4. klasse og det var kjempeskummelt å gå hjem fra skolen etter det. Syntes jeg så bomber og lys i horisonten..Livet ble aldri det samme etter det. Senere var det AIDS som skremte, og så kom jo terroren for alvor med 11. september. Det satte en virkelig støkker i meg. På den tiden jobbet jeg med innvandrerungdommer og det var sterkt hvordan de opplevde dette. Jeg skulle trøste, forklare oppførsel til folk som skulet med blikket, samtidig som jeg merket en snikende redsel selv.

Når vi får ting tett på, slik som du nå (antar du er i England) gjør det jo sitt til at vi blir ekstra redde. Når vi har barn øker også redselen. Så på en måte tror jeg at reaksjonene dine er normale i forhold til situasjonen, som er veldig spent og spesiell. Du er heller ikke i hjemlandet. Det gir jo en ekstrabelastning. Uansett er det alltid godt å få snakke med noen profesjonellet. Spesielt om angsten ikke slipper taket og setter deg helt ut.

Håper du får en fin ettermiddag med datteren din!

Klem

 

[Karomamma]

Huff da, blir lei meg når jeg leser det du skriver.

Jeg må bare si at det er flott at mannen din er med deg. Les gjennom alle de fine svarene du har fått over her og kos deg med småttisene!!

 

Klem fra meg

[♥Snulder]

Så vondt å bekymre seg så man nesten blir dårlig!! Men skjønner deg godt! Tanken på at noe skal skje med de man er mest glad i er forferdelig!!

[Attpåklatten :-)™]

Kjære du gode venn..............du har jo snakket om dette tidligere og det er tydelig at det trengs noe "krutt" til for å jobbe det ut av systemet.........Vi kan ta oss en prat, jeg har en ide som jeg tror kunne være super for deg:-)

 

Og at du er redd henger jo sikkert sammen med din kunnskap om ting og tang, som du har sagt selv også......du har tross alt jobbet i maaaaange år i veterinærverdenen samt vokst opp med dyr, så det er jo ikke rart at det var akkurat det som skulle få bite seg fast i deg, når noe først skulle gjøre det:-)

 

Håper du blir tatt godt vare på av your englishman og at du klarer så godt det lar seg gjøre å ikke la frykten ta overhånd. Du er sterk, har alltid vært sterk, og kanskje det rett og slett er den lille piken som kommer sterkere frem for tiden, spesielt når du har de skjønne jentene dine rundt deg......da speiler man ofte seg selv vet du:-) Du var også en sånn liten pike engang og hun må tas godt vare på;-)

 

Prøv å kose deg med skjønningene dine i helgen, så prates vi snart!

 

Sender deg mange trøste og vuggepå klemmer:-)