Hvor ble følelsene av? *psykisk sliten* (ganske langt..)

[Anonym bruker]

Når samboeren min og jeg flyttet sammen, så jobbet han dagtid. Jeg kom alltid hjem seinere enn han. Han ryddet ofte hjemme og lagde middager. Vi jobbet bra sammen.

 

Så ble jeg gravid og sykemeldt ca. midt i svangerskapet. Han hadde da gått over til å jobbe skift (formiddag, ettermiddag og nattevakter) Vi skulle da flytte. Vi flyttet et stykke unna byen, der samboeren min jobber. Jeg er den eneste som har lappen, men jeg sa jeg kunne kjøre han frem til han fikk lappen. Han hadde lovet at han skulle ha den innen mars 07. Dette var også et krav fra jobben. Jeg hadde også termin i mars, å ville ikke bruke tiden på å kjøre da. Jeg kjøre han opp og ned i 3 mnd. uten så mye som å klage. Det tok 20 min. hver vei,så jeg bruke 80 min. i bilen omtrent hvert døgn.

 

Å når jeg ble sykemeldt så sluttet han omtrent å gjøre husarbeid og lage middag også. Jeg syns det var kjipt, men sa til han at det var greit så lenge jeg var sykemeldt, men at når babyen kommer,da må du skjerpe deg.

 

Babyen kom tidlig i mars. Lappen var ikke tatt. Han hadde bare teori og oppkjøring igjen, men neida.. Jeg maste og maste. Ble ofte krangling av det. Men jeg er den som alltid ender med dårlig samvittighet. I tillegg hadde vi en liten gutt. Samboeren hadde heller ikke begynt å hjelpe mer til i huset.

 

Han gjør ingening. Jeg må ta alle tlf. (tilogmed de som gjelder han), holder styr på økonomi osv. Med sønnen vår så tar han bare det som han syns er mest kos, å det er kosen.. Jeg kan telle på ei hånd hvor ofte han har tatt en bæsjebleie, kan telle på to hender hvor ofte han har skiftet bleie. Han tar aldri kveldsstell. Har ikke badet han siden vi var på sykehuset.Legger han aldri. Han er kjempeglad i han, det er det ikke tvil om.. Men han er så forbanna lat!! Men jeg sluttet og kjøre han på jobb, etterå ha kjørt han i over 6 mnd. Da fikk jeg nok, å han måtte sitte på med andre hver gang.

 

Så ville jeg flytte nedover til byn igjen. Men vi ble enige om at han skulle flytte ned før meg, fo rå bo hos broren sin. Da kom han seg lettere til jobben. Jeg bor fortsatt i den gamle leiligheten. Har ikke funnet noe nytt enda.. Men jeg savner han ikke lenger.. Han har gjort det så lett for meg nå, å forstå hvor enkelt det kan være. Nå har jeg bare lillegutt og meg selv og rydde etter. Å jeg slipper å irritere meg over at han ligger på sofan og sover å ikke gjør noe..

 

Når han skal komme på besøk, så gruer jeg meg.. Gleder meg til å bli alene igjen. Ikke vil jeg kose med han heller.. Men han skjønner ikke det.. Jeg har tatt det opp ordentlig mange ganger nå. Han har skjerpet seg og hjulpet med litt nå, når han har vært på besøk. Men jeg så usikker på om det vil holde. Har jo ikke gjort det før. Men jeg tenner ikke på han lenger heller.. Han sendte megen mms med en film vi filma for noen år siden, å jeg ble faktisk kvalm!

 

Jeg vet faktisk ikke om følelsene mine for han kan bli de samme.. Etterhvert som ting har skjedd, så virker det som det har bygd seg opp avstand mellom oss..

 

Men jeg er for feig til å si det. Redd for gjøre det slutt.. Redd for at jeg kommer til å angre.. Men jeg er sliten, mamma og pappa merker det også.. De sier også at han er tafatt.. Han har hatt en del problemer før, men han er ikke villig til å jobbe med dem..Er det da riktig at han skal dra lillegutt og meg med ned? Jeg har en sønn å ta meg av, å jeg kan ikke gå å være psykisk sliten over samboeren min hele tiden..

 

En annen ting, som gjorde at jeg mistet litt følelser for han tror jeg er fordi her en helg så skulle vi begynne å flytte noen ting ut av leiligheten. Vi hadde en avtale, å søsteren hans skulle passe på lillegutt. Han skulle ringe henne kl.11 dagen etter. Å da skulle han være hos meg før det. Kvelden før så skulle han til en kamerat og spille. Han skulle legge seg tidlig pga. avtalen vår. Kl. blir 11, å jeg har ikke hørt noe fra han. Heller ikke kl.12.. Så ringer jeg selv søsteren hans, å må få med meg en venninne å pakke.. Kl.15 ringer han meg. Da hadde han forsovet seg fordi han hadde vært på byn dagen før! Han kunne i det minste sendt en mld. men det gjorde han ikke.. Han lever et familie liv, uten noen forpliktelser.. Han har det jo som plommen i egget akkurat nå, å så skjønner han ikke at jeg er sliten..

 

Er så fortvilet, var ikke dette jeg så for meg. Han har forandret seg totalt fra vi ble sammen=(

 

Sikkert mye mer jeg kunne skrivd, men dette ble langt nok..

 

Påforhånd tusen takk for at du leste..

[Lisa81 blittmamma!]

Oioioi.. For en utrolig vond situasjon.

Tror det blir feil å gi "råd". Det er livet til deg og sønnen din det er snakk om, så hvis du kjenner godt etter tror jeg det blir tydelig for deg hva du bør gjøre.Håper det!

Sender en klem,og ønsker deg lykke til

[Anonym bruker]

*Stor klem* til deg!

 

Jeg kjenner meg igjen i mye.. Ikke lett!!

[Anonym bruker]

Først vil jeg bare sende deg en klem jeg!

 

Uff, er så trist når man oppdager at den man kanskje trodde var den rette ikke er det alikevell.

Jeg har vært, eller befinner meg i noe av det samme situasjonen.. Til tider så tenker jeg også at vi har det så mye bedre alene, jeg og snuppa mi. Men samtidlig så vil jeg ikke ut..Men har gått noen runder med meg selv der jeg har tenkt ja. Og tenkt, og tenkt. Par dager denne uka, par dager forrige uke.. Men idag så har vi det ganske fint faktisk..

Men her i gården er det som sårer mest noen av de kommentarene som sambo kommer med.. Han er så fryktelig gla i snuppa si, men han skal også gjøre det som er mest gøy og kos. Det som er 'slitsomt', men for meg en selvfølge å gjøre, nei det gjør han alt for å komme unna. For når han er ferdig på jobb og kommer hjem, så kan han si til meg at "han er ferdig på jobb" så han "orker ikke nå altså!" Som idag etter jobben var han "klar og sliten og skulle sove". Men jeg som går hjemme, jeg kan jo aldri være sliten. Jeg går jo "bare hjemme". Høh! Aldri gjør han husarbeid, greier ikke å vekke han om natta..osv.. Men for all del, er så gla i han. Men samtidlig så tenker jeg innimellom at kanskje han hadde skjønt alvoret om jeg plutselig hadde flytta ut. Får vondt i magen bare jeg tenker på å evt. flytte ut, for jeg blir jo boende. Men vet bare ikke hva jeg skal gjøre med han!!

 

Litt vanskelig å gi deg så mye råd her... Men du sier jo at du ikke har følelser for han, blir uvell med tanke på at han skal komme osv.. Er det da noen fremtid? Jeg tenker på at får du det ikke bedre alene istede?? Du sier han har blitt bedre til å hjelpe til.. Jaja, det kan han nå fortsette med, å hjelpe til med gutten jeg tenker på. Men ellers så tror jeg at du greier deg utmerket alene jeg:) Husk at gutten din merker også om mamma ikke har det bra. Så jeg vil bare ønske deg lykke til jeg, dette tror jeg du greier fint på egen hånd. Og på sett og vis tror jeg at du egentlig har bestemt deg litt for hva du skal gjøre, det er liksom bare å ta steget videre:)

[Bea80 & Gullgutten]

Vil bare sende deg en klem, har kanskje ikke så mange gode råd til deg, utenom at du feks vise ham innlegget ditt så kanskje han forstår hvordan du har det. Eller at du rett ut sier det til ham, kommunikasjon er viktig.

Ofte så blir det litt køligere mellom mamma og pappa i en periode med en liten krevende baby i huset, men mange sier at overlever man det første året, så blir det lettere. Men det er ikke å komme utenom at det er slitsomt med en mann som ikke "bryr seg", mannfolk ser feks ikke at huset trenger å ryddes og at klær trenger å vaskes pga at di ikke "bryr seg" om hvordan det ser ut, det er iallefall det min samboer sier;)

 

Lykke til iallefall;)

[JonathanTheamamma]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men utifra det du har skrevet så virker det jo nesten som om du har det bedre uten han. Ihvertfall hvis han ikke er villig til å skjerpe seg!

 

Prøv å snakke med han igjen. Følelsene kan jo komme tilbake...?!

 

Lykke til )

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for mange fine svar=) Er synd å lese at det faktisk er såpass mange i samme situasjon..

 

Leste en gang at å forandre et mannfolk var like vanskelig som å lære en murstein å hoppe..=/

 

Inni meg så har jeg bestemt meg. Men jeg få så lett dårlig samvittighet.. Hvertfall når jeg ser han.. Er jo glad i han, men jeg elsker han ikke lenger.. Kan jo håpe at følelsene kommer tilbake, det er jo det jeg gjør.. Men jeg vet jo at det ikke er rettferdig for han heller at han skal leve med en som ikke elsker han.. Så er det det jeg kommer frem til, så må jeg jo bare gjøre det slutt.. Uansett hvor vondt det er..

 

Han legger liksom alt over på meg hele tiden, tar ingen avgjørelser.. Jeg har ikke ett barn jeg vettu, jeg har jo to! Å det orker jeg ikke.. Jeg kan ikke være en morsrolle for voksne mannen.. Men tror på en måte at det er den han søker, for han ahr ikke hatt mamman sin ordentlig.. Men lillegutt og jeg kan ikke slite under det, så lenge han ikke er villig til å gjøre noe med det..

 

Huff.. Ikke lett..

 

Igjen.. Tusen takk for at dere leste det superlange innleggetmitt! =D

[Anonym bruker]

Han har forresten spurt meg om jeg ikke savner han.. Men jeg klarer ikke annet enn å si at jeg har savnet han..

 

Men jeg har også fortalt han om alt jeg har skrivd her. At han er den eneste som kan redde forholdet. Men da var jeg ikke klar over at jeg egentlig begynte å miste følelsene mine for han.. Det har gått opp for meg i det siste..

 

Gruer meg så for å skulle si det.. Vet hvor lei seg han vil bli..=( Men jeg må jo faktisk tenkte mest på lillegutt og meg her nå.. Jeg har jo prøvd å hjelpe han i flere år..

[Anonym bruker]

Jeg må bare ha ned et par ting til.. Selv om ingen kanskje svarer på det, så var det deilig å få letta litt på følelsene..

 

Han utsetter alt.. I den leiligheten vi bodde i sammen nå, så bodde vi i 11 mnd. Det er fortsatt ting som ikke rakk og komme opp på veggen, som jeg spurte han pent om han kunne gjøre. Det ligger i synshøyde, så han burde ikke ha glemt det..

 

En kjøkkendør falt ned en dag. Han så på det å sa at han hadde ikke verktøy til det.. Neivel tenkte jeg.. Skulle se hvor lenge den lå der.. Flere mnd. var vi uten kjøkkendør.. Så tilslutt så måtte jeg se på det selv. Jeg hentet en vanlig skrutrekker, og døra var oppe på under 2 mnd.

 

Skifte vinterdekk klarer han heller ikke (eller vil ikke lære), så det måtte venninna mi og meg gjøre i går.. Men en baby.. Å det var ikke så lett.. I tussemørket og leggetid..

 

*puh*

 

 

[Silje *trebarnsmamma*]

Det hjelper kanskje ikke deg så mye å høre at vi er flere som har vært i lignende situasjoner, men da jeg leste innlegget ditt fikk jeg følelsen av at det var x'n min du beskrev. Det er synd at enkelte mannfolk ikke skjønner hvor heldige de faktisk er før vi damene har fått nok og ikke gidder mer. Da er det nemlig for sent.

 

Jeg orker ikke rippe opp i alt som skjedde mellom meg og barnefaren, det er over 5 år siden det ble slutt. Det ble problemer og tull med en gang gutten ble født, og etter 10 mnd hadde jeg endelig innsett at jeg var ikke glad i han lenger. Det var et nederlag å innrømme det overfor meg selv, jeg fortrengte de følelsene så lenge som mulig, var redd for å bli alene, redd for hva foreldrene våre skulle si, dårlig samvittighet for at jeg skulle ta fra sønnen min å bo sammen med både mamma og pappa.

 

Barnefar hos oss flyttet også nærmere jobben, og før første gang på lenge følte jeg at jeg hadde frihet til å gjøre hva jeg ville, uten å måtte rydde, mase, kjefte, krangle og irritere meg grønn over en voksen mann som oppførte seg som en barnslig idiot uten å vise ansvar verken for seg selv, sønne sin eller forholdet vårt.

 

Da han kom hjem i helgene forventet han kyss og klem, sex og nærhet, vi var jo fortsatt kjærester. Men jeg taklet det ikke, jeg vred meg unna, hadde masse dårlige unnskyldninger og viktigere ting å gjøre. Jeg skjønte vel ikke helt hvorfor jeg følte det sånn, før han plutselig spurte: "hva er det med deg da?"

 

Da plumpet det ut av meg. "jeg vet ikke om jeg ville være sammen med deg lengre". Han ble rasende, fortvila, overraska og såra... For i teorien hadde han begynt å skjerpe seg nå, hadde fått fast jobb osv, ting som vi hadde kranglet masse om før hadde ordnet seg, og alt skulle bli bra nå. Følelsene mine var helt borte. Alt var dødt. Da hjalp det farlig lite om han plutselig hadde blitt guds beste barn.

 

Kompromisset for vår del var en såkalt "pause". Jeg innrømmer at dette bare var bullshit fra min side, men det var enklere for meg og samvittigheten min å erklære pause enn å legge alle kort på bordet å si at dette aldri i verden kom til å funke.

 

Jeg har aldri angret på at jeg gjorde det slutt, har aldri grått pga det eller følt kjærlighetssorg på noen måte. Det gikk så langt at jeg ble helt likegyldig overfor han og det han gjorde, og sånn føles det enda, 5 1/2 år etter, jeg bryr meg ikke.

 

Så mitt råd til deg må være at du snakker meg samboer'n din om at du er usikker på følelsene dine, og at noen ganger føles det faktisk bedre å være alene. For det var nok det verste for x'n min, han ble totalt tatt på senga da jeg ikke elske han lenger og følte seg lurt siden vi hadde vært sammen en stund uten at jeg egentlig ville det.

 

Oii, dette ble mye lengre enn jeg hadde tenkt, hadde i utgangspunktet ikke tenkt å dele så mye info heller, men sånn blir det når man først begynner å tenke tilbake.

 

Håper du finner en løsning for deg og sønnen din, dere fortjener begge mye mer enn det situasjonen gir dere akkurat nå!

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du delte det med meg=) Kjenner meg igjen i mye av det du skriver..

 

Det er som du sier.. Når dem har begynt å forandre seg så kan det være for sent.. Å samboeren min da, han skjønner ikke at jeg kan miste følelsene mine for han pga. av dette..

 

Jeg heller bryr meg ikke lenger.. Han kan gjerne dra på byn hver helg for min del.. Jeg orker ikke mer.

 

Tusen takk=)