Kjefting og oppdragelse

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer har en 2 åring sammen. Han har også tre større unger fra før. Problemet mitt nå er at ettersom vårt barn blir større og tester grenser og gjerne av og til er litt trassig får vårt barn klar og grei beskjed av faren om hvordan en skal og ikke skal oppføre seg. Jeg føler til tider at han erl itt for streng, for det er ikke alt en kan forvente at en 2 åring forstår av seg selv, og det er ikke alltid at en 2 åring forstår hva han driver på med.

Jeg er egentlig temmelig streng mor selv, men jeg prøver meg ofte med andre teknikker enn kjeft og streng stemme, og jeg tenker som sådann at avledning virker i 80% av tilfellene. Så i stedet for å gå inn i en kamp om han får lov til å skrape bilen med stei, eller rote i søppla eller veive rundt med dobørsten, gidder jeg ta meg tid og bry med å finne noe annet å fokusere på, slik at det ikke blir en veldig testende situasjon.

Men så tilbake til problemet, han er overhode ikke streng med de andre barna, han kjefter så og si aldri, nylig har jeg ommøbler litt og flyttet på en av hans barns senger og jeg ser at vedkommende barn på 11 år har pillet av tapet på veggen, jeg vet det er nytt for jeg har temmelig nylig malt der inne. Da jeg malte malte jeg over tegninger på veggen, rabbel med blyant. Dette er ting som overhode ikke engang har blitt nevnt til ungene, sammen med mye andre ting som de gjør. Tenker ikke bare på ren ødeleggelse, men også oppførsel og holdninger.

 

Selvsagt er det bedre å ha en far som er tilstede og som tar seg bryet med å sette grenser og kjefte litt, enn å la ungene gå helt uten kontroll og styring, uten konsekvenser for noen handlinger. Men jeg føler han mister retten til å være streng mot vårt barn, når han ikke er det med de andre. Spesielt i de tilfelllene han er strengere enn hva jeg ville ha vært. Det får han til å virke så utolmodig og litt oppgitt over vårt barn. Jeg føler dete er vondt og vanskelig. Er det noen andre som opplever det samme? Jeg ønsker ikke kjefting og uvennlige stemmer, jeg liker å fokusere på bra ting, og være bestmt og konsekvent på hva en kan og ikke kan gjøre, gjerne også ta seg bryet med å forklare hvorfor ting ikke er lov, fordi om barnet ikke er så stort.

[mammalade4]

Hei, bare noen tanker...

Det er ikke det at han rett og slett ikke gidder med de store barna? At han synes de er så gamle alikavel, de klarer seg selv?

Bare lurer..

[Anonym bruker]

Dette er helt sprøtt for når jeg leste innlegget ditt var det som om jeg skulle ha skrevet det selv! Eneste forskjell er at mitt barn ikke har fyllt ett år enda. Hans særkullsbarn er i alderen 5-12 år og gjør akkurat samme type ting som du beskriver. Riper bilen, tegner på vegger, klipper i stykker gardiner, forsyner seg (og ikke bare en gang) av det som står på bordet hvis vi har gjester(eller enda verre er borte på besøk!) uten å spørre, tar godteri o.l fra kjøkkenskapene til alle tider uten å spørre, stjeler godteri/leker etc fra halvsøskenet sitt osv... Listen er lang! Og han sier nesten aldri i fra til dem! Derimot hvis vårt barn, som nesten kan kalles baby, strekker ut hånda å prøver å ta en kjeks eller kake eller noe som står på bordet, da kjefter han med en gang og blir irritert over "at ingenting kan stå på bordet". Jeg mener at en unge på under ett år neppe kan forstå dette, mens unger på 5-12 absolutt burde vært opplært til at dette er frekk oppførsel! Har prøvd å ta opp med ham at han må si i fra når de gjør sånne ting, spesielt når vi er ute blant folk, men da sier han at han "ikke legger merke til det". Da spurte jeg hvordan det hadde seg at han ser ALT vår felles gjør. er jo glad han vil oppdra ungen, for jeg vil jo ikke ha en sånn uoppdragen unge som de andre, men jeg mener at du ikke kan kjefte på en unge under året som om han er 5-12 og samtidig ikke si noe til de andre i det hele tatt! Når jeg nevner noe om dem som ikke er helt positivt trekker han seg bare inn i seg selv og blir stille og muttog sier at han ikke vil snakke om det akkurat nå!

[Anonym bruker]

Jeg har ingen egne barn, men vi prøver nå. Men her har vi (jeg) vært helt klar fra dag en. Vi har laget et sett regler som gjelder i VÅRT hus. Den gjelder meg, pappan, stebarna og de kommende "mine" barn. Og jeg har gitt klar bekskjed om at, hvis ikke han oppdrar sine barn i VÅRT hus i forhold til det vi har snakket om, så vil JEG oppdra hans barn (mine stebarn) i VÅRT hus. Nå skal det sies at meg og pappan er veldig samstemte, da. De får fir barneoppdragelse hos mor, med frie leggetider, sjokopålegg og godis hver dag, behøver ikke å kle seg etter været osv. Så vi er enige om at vi uansett kommer til å gjøre det annerledes enn moren deres. Så da har vi laget et sett regler som passer til oss :-)

Jeg hadde blitt sint om han var strengere med "mitt barn" som var mye mindre enn sine første barn, som er mye eldre, og trenger enda klarere regler (ikke flere, men de må følges mer opp).