Gruer meg litt til babyen blir "allemannseie" :-P

[Anonym bruker]

Gleder meg masse til hun kommer... Men på en måte blir det rart å dele henne med hele verden... Nå er hun liksom bare min, men snart er hun ikke det lenger! Fler som tenker sånn? De tankene varer sikkert ikke lenge når hun først er ute da..

 

[Anonym bruker]

Vet du hva.... sånn tenker jeg også!

 

Det blir jo kjempehyggelig at folk kommer på besøk og vil se.... men, jeg gruer meg også!

 

I tillegg har vi endel venner som har hundretusen gode råd, og jeg vet jo at de mener det godt.... men jeg vil liksom slippe å ta i mot råd fra "alle". Høres sikkert egoistisk ut.... men sånn er det!

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn:-) Kanskje vi er litt egoistiske.., men for all del jeg gleder meg veldig til han kommer ut:-)

[Gjest]

Skrev litt om det i innlegget mitt "små tanker til mitt lille ufødte mirakel" tidligere i dag... Er visst ikke unormalt å tenke sånn!

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener. Det gruer jeg meg til også. Har kun lyst til å ha nærmeste familie på besøk på sykehuset jeg, og så får jeg muligheten til å bli kjent med jenta vår litt alene de første dagene :-) Kanskje det høres litt ego ut, men det er det jeg har lyst til! Det er jo en stor overgang at hun plutselig er ute av magen, og jeg gleder meg sånn til å bli kjent med personligheten hennes, kose med henne og ha henne litt for meg selv før det kommer masse besøk.

[Lillegull2008&2010]

det tenker jeg også, merker jeg blir sjalu bare av tanken at jeg må dele han med alle andre når han kommer.

høres jo ut som det er litt "normalt" at vi tenker slik.

Jeg kommer til å bli en overbeskyttende mamma som er mer avhengig av han, enn han er av meg

[Bebis08]

Jeg tør nesten å påstå at dere vil tenke annerledes når den kommer ut. Min erfaring er at man er så stolt at man vil at alle skal se babyen og holde den og skryte av den, det er kjempegøy!! Gled dere!!

[Gjest]

Naturlig å tenke anderledes etter fødsel.

 

Men tankene NÅ kretser jo rundt at det er vi som bærer på dem, og at vi vil miste den "eie-følelsen" (ikke misforstå) vi har når de vokser og gror i vår egen kropp. Det er jo en veldig privat følelse. Ingen andre har egentlig kjent den lille enda.

[Anonym bruker]

Forstår deg godt, å godt på en måte å se at det er flere av oss her, som har det litt slik, i tillegg gruer jeg meg til sammenligningene.

Samboer har ei datter fra før, og familien hans er ganske flinke til å minne meg på det, og sammenligner med ho ang 3D ul-bildene t.o.m.

Litt vondt å ha det slik også, å få høre at ho som er i min mage er akkurat som å se dattern hans osv, det svir egentlig, vet ikke hvordan jeg skal takle det som kommer egentlig? noen tips her??

 

[Gjest]

Jeg ville sagt fra til mannen min, evt direkte til hans familie (litt avhengig av hvordan han ser på deres kommentarer) at du føler at det er litt sårt med all sammenligningen... Si fra at dette er deres første barn sammen, og at det ikke har noe å gjøre med hun som er der fra før...