Er det egoistisk å ønske seg mer?

[Anonym bruker]

Jeg elsker ikke mannen min lenger. Jeg hater ham ikke, vi er gode venner, men jeg tenner ikke på ham og synes rett og slett ikke han er så interessant å være sammen med heller. Han irriterer meg ofte, og jeg gleder meg ikke til å være alene sammen med ham lenger, tvert i mot. Vet ikke helt hva som har skjedd, men tror dette er noe som har skjedd gradvis. Vi har vært sammen i over ti år, jeg var 21 da vi traff hverandre, kanskje vi rett og slett har vokst fra hverandre. I tillegg har vi nok gått i alle foreldrefeller det er mulig å gå i. Lite tid til hverandre, enda mindre likestilling hjemme.

 

Jeg vil jo helst at mine følelser for ham skal komme tilbake, men jeg begynner faktisk å lure på om det kommer til å skje noen gang. Hvor lenge skal jeg jobbe for dette? Hver gang jeg tenker på samlivsbrudd bliir jeg fyllt med dårlig samvittighet pga barna. Hadde det ikke vært for dem hadde jeg gått for lenge siden. Er det egoistisk å ønske seg en partner man føler mer for? Er det slik livet er? Jeg vet at forhold går opp og ned, vi har tross alt vært sammen veldig lenge, men jeg har aldri følt så lite for ham som jeg gjør nå.

 

Jeg kommer ikke til å gå før vi har prøvd "alt", men vil gjerne høre om det finnes noen som har lignende erfaringer. Kom følelsene tilbake? Har du gått og vært fornøyd med det?

[Anonym bruker]

Stakkars deg, det der er pyton, har selv vært i situasjon som du beskriver. Forskjellen op meg og deg er at jeg ikke var villig til å 'prøve alt' jeg ville bare ut... Og kan tro jeg prøvde, men jeg bare orket ikke leve i et dødt forhold... Er nå gift på ny med en mann jeg elsker og har det veldig veldig bra! Beklager at jeg ikke kan hjelpe, ville bare si at jeg føler med deg... Har du prøvd å snakke med han? Føler han det samme?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Har forsøkt å snakke med ham forsiktig. Vil ikke buse ut med "jeg elsker deg ikke lenger", men har forklart at jeg strever med å føle kjærestefølelser for ham. Han mener ikke det samme, og blir selvsagt såret. Samtidig tror jeg ikke han klarer å oppfatte alvoret i det, eller han vil bare ikke grave dypere i det, for han tar sldri initiativ til å snakke mer om dette. Men er ikke dette typisk menn? Som trives greit i et forhold som ikke egentlig funker? Han merker jo selvsagt at jeg ikke er så interessert i nærhet lenger og vi har ikke hatt sex på lenge. Men før har det egentlig vært han som har vært lite interessert, så kanskje det ikke plager ham så mye. Men hvor lenge kan jeg bo sammen med en jeg ikke orker å kysse for barnas skyld? Eller hvordan skal jeg få tilbake lysten til å kysse ham?

 

Hva med din eks? Var han enig i at forholdet var dødt? Og hadde dere barn sammen?

[-maria-]

Jeg har hatt det sånn. Vi var sammen i 7 år. Følesene kom ikke tilbake, vi prøvde alt. Ble bare verre og verre. Man kan vokse fra hverandre. Vi bare satt i sofaen til slutt, eller på hver vår pc. Ingenting å snakke om. Jeg vil ikke ha det sånn. Jeg vil videre i livet. Er ikke 30 og gidder ikke ha det sånn resten av livet. Stor klem og lykke til.

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle skrevet om meg selv og mitt liv.. Vi har óg värt sammen i 10 år, siden jeg var nitten. Hatt et turbulent liv sammen med mange uenigheter, men også mye moro og opplevd masse sammen. Men vi har elsket hverandre og kommet oss gjennom de fleste kriser. I dag venter vi barn nr. to., har flyttet utenlands pga. hans jobb. Tenkte det kunne väre en spennende opplevelse, men jeg föler så alt for ofte at jeg har tatt feil valg...og ikke bar ang. det, men med så mange andre ting vi har värt gjennom. Han er så oppslukt i jobben, den er hele livet og vi kommer i andre rekke. Selv om jeg gang på gang forteller klart å tydelig hva jeg savner i forholdet, hva som gjör meg lykkelig og glad så virker det bare som om det går inn ene öret og ut det andre. Han gjör aldri noe bare for å glede meg, om det så er å se på et tv program jeg liker sammen med meg, nei da går han å legger seg istedet. Jeg derimot har sagt opp jobben min, forlatt familie og venner for å bli med han slik at han skal oppnå karriere. Jeg tar meg av barn, hus og alt som har med det å gjöre. jeg er MYE alene fordi han jobber laaaange dager, og jobben innebärer kundemiddager (med drikking og fyllesyke dagen derpå, hvor jeg må gjöre enda mer fordi han ikke har overskudd) og div. sosiale aktiviteter, som ikke innebärer ektefeller/familie. Det er jeg som sörger for tradisjoner, jeg som planlegger og organiserer. Vi snakker om veldig lite sammen, sitter i hvert vårt hjörne i sofan, har lite sex, lite sussing og klemming. Har vi en konflikt, tror han det blir 'borte av seg selv', det er alltid jeg som tar initiativ for å löse flokene. Og hver gang jeg tror han har forstått at jeg mener alvor, så går det kort tid og vi er tilbake i samme tralten.

 

Jeg er så dritt lei. Föler meg som en selskapsdame. Han er aldri slem, men er så lite interrissert i meg og mitt liv. Han får meg til å föle meg så kjedelig og grå. Tar meg så for gitt for jeg er jo alltid her.. men nå föler jeg meg så tom innvendig og i forhold til han. Jeg sa faktisk til han i dag at jeg tror ikke jeg elsker han höyt nok til å orke dette triste livet, som en som bivåner hans suksess og spennende liv. Jeg har også behov for å utvikle meg, oppleve ting og få oppfylt mine drömmer! Istedet ser jeg livet gå ifra meg. Hver dag er lik. og det gir meg ingen ting... Jeg er ensom, trist og lengter etter å bli beundret, respektert og tatt vare på! Jeg lengter etter gode spennende samtaler med öyekonakt og myke kjärtegn, som viser kjärlighet og ikke bare sier sex!

 

Jeg föler han ikke tar sin rolle som pappa på alvor. Istedet blir han nesten som en lekeonkel som bare er hjemme for å gjöre det morsomme tingene. Alt annet må jeg ordne. i går var han ute med jobben, hjemme klokken tre på natten. Jeg har åtte uker igjen til termin, men får ikke noe ekstra service for det. Jeg sa at jeg önsket at han ikke skulle drikke noe i dag (de skulle ha kunder på jobben), for jeg trengte han med overskudd. Ventet han hjem litt tidligere (vanligvis er han hjemme mellom seks og syv). Ringte å spurte om han kunne kjöpe med bröd og hundemat. Jada, sier han..så litt senere sier han at han ikke kan kjöre fordi han har tatt et par glass vin! Og så kommer han mye senere hjem. Og jeg som hadde lagd lasagne og ventet på han for at vi skulle ha en hyggelig start på helgen...den gang ei. Jeg blir så lei meg! Det er ikke dette jeg hadde drömt om, ikke sånn jeg hadde tenkt ut livet mitt...

 

Har ingen råd til deg, men tror jeg vet hvordan du har det... jeg synes ikke det er egoistisk å önske seg mer, tvert om! Kanskje det er viktig å väre egoistisk, min mann er hvertfall det..

 

Men pga. barna er det ikke bare å gå heller,uff det er så vanskelig..

[Tildemana]

Ja, følelsene kommer tilbake hvis du lar de komme tilbake. Begynne å oppføre deg som om du er (døds)forelsket!

 

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg har det helt likt. Kunne ønske noen kunne si til meg at det fantes noen annen måte å ha det på, akkurat nå føler jeg at alle har det sånn, at det bare er et spørsmål om tid. Det er nok kanskje grunnen til at jeg ikke går også, for jeg tror ikke på at det hadde blitt noe bedre med en annen person. Så dette er liksom min sjanse til å få til en familie føler jeg. Herregud, en dag satt jeg og sa til en venn (den eneste jeg kan snakke med dette om): jeg gir det noen år til. Hvor kynisk er man ikke da?

 

 

 

[Anonym bruker]

Min erfaring... Nei, følelsene kommer ikke tilbake. Det går jo selvsagt an å ta en pause fra hverandre og se hva som skjer. Det rart hvordan følelser blusser opp dersom man f.eks. er sjalu.

 

Jeg måtte forlate mannen min pga dette, og han var nok heller ikke enig. Dette er mange år siden, og han har det mye bedre med den nye kona si. Jeg har det også mye bedre alene enn med ham.

 

Jeg ville forsøkt parterapi var jeg deg. Ikke bare la det skure og gå til en av dere har fått nok. Gjør det på en ordentlig måte. Og ikke bli kun for barnas skyld. Du har kun ett liv. Husk det!

[Anonym bruker]

Oi, så mange svar. Det er jeg som startet denne tråden. Veldig fint å høre at andre har det på samme måten. Men også skummelt. Det er ikke lett å tenke tanken på å forlate et hjem man har bygget sammen, ikke se barna hver dag, kanskje påføre dem smerte. Og i tillegg, hva om jeg plutselig angrer! Ene øyeblikket føler jeg at jeg kaster bort livet mitt, neste øyeblikk at jeg er dum og utakknemlig og burde skjerpe meg og være glad for det jeg har. Blir nok parterapi, hvis jeg bare får ham med på det...