Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Er fortvilet og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Her sitter jeg høygravid og ulykkelig. For en stund tilbake fikk mannen min tilbud om en kjempebra jobb et annet sted i landet. Etter litt fram og tilbake ble vi enige om å prøve. ikke for alltid,men bare være borte en 2-3 år for å få erfaring (er en VELDIG bra jobb). Problemet er bare at jeg er ulykkelig her. Trives ikke her i det hele tatt og savnet kun hjemplassen vår. For 1,5 år siden giftet vi oss. Vi hadde endelig fått barnehageplass for sønnen vår og gledet oss til framtiden vår. Mannen min har alltid hadd en drøm om hva han har villet bli, og det skulle jeg selvfølgelig ikke stå i veien for. Ønsker at vi skal være her for hverandre og ikke mot hverandre så selv om at denne drømmejobben hans kanskje ikke ville vært ideelt for min egen del så gjorde ikke det noe.

Jeg har alltid hadd lyst til å gå et spesielt studie,men for å gjøre det innebar det å flytte bort for ett år. Det har vært utsatt og utsatt fordi mannen min egentlig ikke ønsket å flytte fra hjemplassen vår. Siden jeg alltid har drømt om å egentlig være hjemmeværende så har vi utsatt det hele. Tenkt at jeg heller kunne ta et år med mye pendling etter at vi hadde fått nr to. Husbygging skulle vi også starte med,men ikke nå lenger. En dag bare et par måneder etter bryllupet kom sjokkspørsmålet..Om jeg kunne tenke meg å pakke alt å flytte. Han hadde fått en jobbmulighet som han "alltid" hadde drømt om. Nå snakker jeg ikke om den drømmejobben som han har pratet om og sett fram til helt siden jeg traff han,men nå hadde han en ny jobb han ville ha. Denne nye jobben var så forskjellig fra alt han noen sinne har pratet om at jeg kunne nesten ikke skjønne at han var særiøs. Men som jeg sa så godtok jeg det å prøve oss en annen plass så fikk husbyggingen og "livet vårt" vente til vi kom hjem igjen..

Så nå sitter jeg her..Har ikke tall på antall ganger jeg har knekt sammen i gråt pga alt som skjer. Har pratet med mannen min om hvordan jeg føler det mange ganger,og hans reaksjon er alltid den samme. Han hater å se meg så trist og skal gjøre alt han kan for at jeg skal trives.

Men jeg vil ikke trives!!!Jeg vil ikke være her! Om kort tid skal vi få barn nr to,en liten jente..Ingen ting ville gledet meg mer enn om mannen min kom å fortalte meg at jeg kunne starte å pakke tingene våre slik at vi kunne flytte hjem igjen. Ønsker ikke...vil ikke....er så sliten av å gråte.. Har jeg ikke grått nok snart?? Føles som at tiden har stoppet.. Ingen ting har noe å si..Livet har stoppet opp nå for tre år.. om to år skal vi hjem å fortsette livene våre..håper jeg.. hva om han skulle falle for denne livsstilen og ønske å være her??penger kan forandre de fleste... Er redd...

[Erle vil ha perle]

hvor lenge siden er det dere flyttet?

 

skjønner at du er ensom, og trist og lei! prøv å finn på noe der du kan treffe andre mennesker. trening, ta 10 stp på universitetet bare for gøy, eller lingnende....

 

Vet hvordan du har det, har selv bodd et år i london pga sambo. måtte studere over nettet, og reise hjem til hver eksamen. Vi kjente ingen der, og jeg angrer kjempe mye på at jeg ikke prøvde meg mer sosialt... man kan bli kjent med folk på de utroligste måter hvis man bare går inn for det! Men jeg fikk ihvertfall bare A'er det året jeg var i london, brukte bare tid på skolearbeid. hehe!

 

men som sagt, prøv å komme deg litt ut. Hva med barselgruppe da?

[Anonym bruker]

har vert her nede i ett år nå.Kulturen er så forskjellig. De virker så innesluttet alle sammen. Har mange "venner" her ,men det er ingen av dem jeg vil savne når jeg dra herfra. Er ikke noe negativt ved dem,men... jeg vet ikke.. er ingen jeg virkelig har klikket med..

Savner noen som er utendørs med barna sine og leker. Noen som man kan koke en termos kaffe/kakao eller liknende med og bare være utendørs en hel dag og leke med barna. Slik det er nå så har ungen vår livet sitt i barnehagen og med oss. Jeg har mitt sosiale liv med veninner, og mannen min har sitt sosiale liv med sine. Savner det å ha et felles sosialt liv som en familie med venner som har samme intereser og mål i livet. Barselgruppe går jeg på. kjempeflott,men der går man jo også hjem hver for seg etterpå..

Beklager..er ikke meningen å klage..er mye positivt i livene våre!! Men savner noe vesentlig...noe som all verdens penger og flotte hus ikke kan erstatte...

savner lykken...det å våkne opp om morgenen og glede seg til en ny dag.

 

 

HI

[ellesant]

Kan det være at du er litt deprimert? At det ble litt mye på en gang med barn nr to på vei og ny plass å bo og så videre? Kan du snakke litt med jordmor eller legen din om hvordan du har det?

[Anonym bruker]

Kan dere ikke bare bo hvert deres sted da? Det gjør vi - for en periode.

[mamma til 2 små:=)]

OFF VANSKELIG!!!!

Men din trivsel er viktigere enn hver en jobb

[Anonym bruker]

vet ikke helt jeg.. kan ikke se at det vil kunne hjelpe å snakke med legen. Var hos legen rett etter vi flyttet hit. Hadde da konstante smerter i brystet samt pusteproblemer. De sa bare at det mest sannsynlig var stress og at jeg måtte bare dra hjem igjen å håpe det gikk over.. Vi vurderte lenge om jeg skulle reist til hjemplassen vår for en liten ferie. Men jeg kunne ikke si med hånden på hjertet at jeg da ville kommet tilbake, så vi ble enige om at det var best å ikke reise hjemover før til jul.

Det å bo fra hverandre ville aldri gådd. Jeg ønsker ikke å bo alene med barna langt fra mannen min. det er uaktuelt.. Ønsker på ingen måte å nekte han å være med i oppveksten til babyen vår..hadde man bare hadd større barn så hadde det vært en ting,men ikke slik det er nå.. Å la han være her med ansvaret for barna alene uten meg er også uaktuelt.. Den dagen vi giftet oss sa vi ja til å være sammens i gode og onde dager. Vi er en familie..og vi må holde sammen som en familie..

han har nevnt sånn smått nå at han kanskje heller skal søke på en annen jobb litt nærmere hjemplassen vår. vet det ikke er enkelt for han å se meg så ulykkelig.. vi får se..

er selvfølgelig heller ikke enkelt når man ikke har noen å prate med bortsett fra mannen min selvfølgelig..

men jeg kan jo ikke snakke med noen av mine "venninner" her. Å si til dem at jeg sliter med at jeg ikke har noen som jeg virkelig kan kalle venninner..det ville jo vært som å skyte seg selv i foten.

Å ringe noen av de gode venninnene mine heime kan jeg jo heller ikke gjøre. Da blir jeg kun sittende å gråte enda mer og savne dem enda verre. Det hjelper selvfølgelig heller ikke særlig på lik linje med meg heller ikke skjønner hvorfor vi flyttet i utgangspunktet. Å høre dem si at de håper at vi flytter snart hjem hjelper jo ikke meg. Vil heller ikke at noen der skal tro at jeg er her mot min vilje. Jeg er jo ikke det. Det var jeg som sa til mannen min at om dette var noe han ønsket så måtte vi gjøre det nå før vi bygde hus. Det var jeg som sa at vi måtte jo ihvertfall prøve. Kanskje gikk det ikke og da kunne vi jo bare flytte hjem igjen etter ett år.. Men vi måtte jo ihvertfall prøve..

Det er jeg selv som har satt meg i denne situasjonen. Jeg ønsker virkelig å gjøre alt i min makt for at mannen min skal bli lykkelig og få gjøre alt han drømmer her i livet. Det ble bare vanskeligere enn hva jeg først hadde trodd.. går konstant på nippen til å gråte..har vondt i hele meg...har så lyst til å trives her..har så lyst til å finne noen med samme interesser og samme syn på det med barn.. Jeg ønsker ikke å få barn bare for å sende dem i barnehage. Jeg VIL være hjemme med dem. Jeg VIL leke med dem. Jeg vil se dem vokse opp og være en del av livene deres.

Men å kun være sammens med moren sin hele dagen har ikke barn godt av mener jeg. De må ha andre barn å bryne seg på..Og jeg trenger å være med noen andre enn barn og..