hei

[MegOgSkjønningen]

Ny her på forumet jeg, eller dvs har tittet en del, men ikk meldt meg inn før idag. Er vel i samme situasjon som de fleste her inne, jeg er klar som et egg og sambo vil vel egentlig ikke ha barn, og iallefall ikke på minst 4-5 år. Så sånn er det. Blir så utroooolig frustrert innimellom, men hva kan en stakkar gjøre da? Anywayz, kommer fra Bergen og studerer og trives godt m det.. så det var meg

 

[Gjest]

Velkommen hit! Gutta trenger jo ofte litt mer tid enn oss jentene... kanskje dere kan bli enige om et kompromiss?! Lykke til i alle fall!

[Prosjekt_baby84]

Hallo.

 

4-5 år, det er jo en stund da. Hvor gamle er dere da?

 

Jeg har sagt at det bør skje innen ett år jeg, og det er han jo enig i da, heldigvis.

 

Det er i tillegg litt helsemessige årsaker hos meg, jeg har Leiden-mutasjon (høyere risiko for blodpropp i svangerskapet), og det gjør at jeg vil være så ung og frisk som mulig. Og jeg vil jo ha flere. Men jeg har fått han til å tenke, og vi snakker om det. Gode samtaler, godt er det.

[MegOgSkjønningen]

Hei

Vi er 22 begge to, snart 23. Vet vi er unge ennå og at vi da har god tid på oss, er ikke det. Problemet er at jeg føler meg veldi klar nå (eller, egentlig ikk for å prøve før til høsten da). Grunnen er studiet vi går på (begge medisinstudenter) og vi har kommet ganske langt nå da. Men medisinstudiet er laaangt (7,5 år til helt ferdig utdannet lege med autorisasjon).. så er jeg vel ikke kjent for å være tålmodig av meg heller. Men vi diskuterer det nå litt iallefall, før var d ikke snakk om i det hele tatt.

 

Heldig du da som har fått han med på innen ett år! Skjønner med Leiden at det er greit å være ung og frisk ja. og å få god oppfølging under svangerskapet og etterpå så skal jo ikke det være noe problem..

[Prosjekt_baby84]

Når man begynner å diskutere det, så setter man jo i gang en prosess da, så man kanskje har det i bakhodet. Jeg tenker sånn hvertfall.

 

Det er veldlig frusterende til tider å være den som er klar. På en måte vil jeg snakke masse om det, samtidig som jeg respekterer det at han ikke er klar akkurat nå og at mitt "babygnål" ikke hjelper. Han trenger sikkert tid til å fordøye det selv også, med sine egne tanker rundt det. Så har jeg sagt til han at han må respektere mitt behov for å snakke om det innimellom, like mye som at jeg må respektere han.

 

I mellomtiden er det veldig koselig å dagdrømme litt:)

 

Hvor langt har du kommet i studiene da?

[MegOgSkjønningen]

Jada, håper jo og det at når han får tenkt over det en stund at det skal "modnes", men spesielt stort håp har jeg ikke for den nærmeste tiden. Kjenner igjen dette med å prøve å ikke snake så mye om det, prøver så godt jeg kan å la være å mase, men det er ikke like lett alltid gitt. Veldig koselig å dagdrømme ja.. Går på 4. året no jeg da:) så e kommet over halvveis heldigvis