Litt langt

[Anonym bruker]

Må bare få øse ut litt et eller annet sted!

Det har seg slik at jeg har flyttet til min kjæres hjemsted, som er et bitte bittelite sted, i underkant av 1200 innbyggere. I tillegg så bor vi i utkanten av dette stedet så vi MÅ kjøre om vi skal noe annet en ut å stelle med gården.

Flyttet hit glad og fornøyd, gravid og full av pågangsmot. Fikk etter om og men arbeidd ein del før vesla kom til verden men tilsammen ble det ca 3 mnd...det er ikke så veldig mange man blir godt kjent med på 3 mnd...

Min kjære har heller ikke noe stort netverk og ein del av hans venner har flyttet herifra...

Det var ok så lenge vesla var lita og jeg var i full permisjon..da hadde jeg muligheten til å reise "hjem" nå og da og treffe mine venner og vesla får truffet deres barn .

Nå jobber jeg 50% sambo jober 100% og vi deler på å ha vesla, samtidig prøver vi å pusse opp loftet i generasjonsboligen vi bor i(bor oppi svigerfar sine ting no...han er veldig ok...men får litt fnatt av å bo oppi hans ting)

i det siste har jeg mistet motet helt! vil ikke bo her ,vil ikke jobbe her...sitter alt for ofte og drømmer om hvordan min hverdag ville ha sett ut i min egen hjemmby...har jo mange venniner med små barn der, ville hatt en barselgruppe som var mer samla i alder på barna og var på flere barn(barselgruppa her er 4 barn...).... kunne gått til butikken dersom eg ville ha litt trim i stedet for å gå meningsløst etter veien og håpe på at bilane som kommer i vanvittig fart ser oss..ville bodd i mine ting og kanskje ville jeg hatt eget hus/leilighet...

Siden min kjære er enebarn og 10 generasjon på gården så ønsker han å ta over....så det vil si at jeg må vere her for alltid...han kan gå med på å bo borte noen år men vil ta over snart...

Kunne tenke meg det jeg også...hadde jeg bare hatt noe nettverk...noen å ringe en ettermiddag jeg ville snakke med andre en svigerfar, bestemoren til sambo, sambo eller vesla....

blir gal snart...

[Alba44]

Håper ting ordner seg til det beste for deg!

Skjønner godt at du savner et større nettverk rundt deg.

Hva med jobben? Ingen der du kunne vært sosial med på fritiden?

[Yrha]

Hei!

Vil bare si jeg føler med deg. Er i noenlunde samme situasjon, med at vi bor i samboer sin hjembygd og det er ikke mange å bli kjent med her. Det har tatt fire år for meg å føle at jeg har et godt nok nettverk rundt meg (foruten svigerforeldre og annen slekt), og fortsatt så føler jeg at det er litt begrenset. Men jeg tenker ofte at vi har valgt dette selv, og jeg tror ikke vi ville vært lykkeligere f.eks. hvis vi bodde i Trondheim (nærmeste by). Dessuten har vi reist og opplevd mye, og da er det lettere å slå seg til ro på bygda.

 

Jeg tror det hjelper mye hvis man føler at man har valgt dette livet selv, i stedet for å føle seg presset til det på noe vis. Du føler kanskje at det er deres plikt til å bo i hjembygda hans og ta over gården, tradisjon tro. Men det er ingenting som tilsier at dere må det, ihvertfall ikke på mange år. Jeg håper virkelig at han tar hensyn til at du føler deg litt utilpass. Heldigvis gjør samboeren min det, og vi drar på ferie flere ganger i året, både for å besøke familien min i utlandet og andre spennende plasser. Jeg trenger dette spesielt på vinteren når bygda er mørk og trist og det ikke er folk å se. Og han sier at hvis det blir behov for det, så flytter vi til en annen plass en stund, for å få litt forandring.

 

Ellers er jo jobben viktig. Om ikke man får de nærmeste vennene gjennom jobben, så er det jo sosialt bare å være på jobb!

 

Så egentlig har jeg ikke så mange gode råd å komme med, men vi er nok mange damer rundt om i dette landet som føler seg litt ensom på bygda.