Gå til innhold

*Typisk meg at jeg måtte bli litt lei meg, men burde egentlig bare blitt glad*


Anbefalte innlegg

Skrevet

Jeg er glad folkens, det må jeg bare fremheve først, men (alltid et men vet dere..) jeg føler meg også veldig lei meg! Har fått vite at en kollega av meg nå er gravid; jeg har jo hatt det på følelsen i hele høst at hun har vært det, forandret seg litt etc etc.. og denne uken var det ultralyd, så vi fikk vite det denne uken her.

Jeg er veldig glad på hennes vegne, og var førstemann da hun kom på jobb denne uken til å gratulere.

 

Men samtidig er jeg lei meg fordi det ikke er meg.. Ikke misunnelig vil jeg kalle det; unner de virkelig denne første graviditeten. Hun mistet i ma tidligere i år, og det var ikke lett for henne eller mannen, så de har prøvd lenge.Og er godt voksne begge to (eldre enn de fleste her inne)

 

I går hadde jeg el, og det ble ingen hygge her hjemme. En håper jo bittelitt hver måned (tenk om mannen er pangklar på dagen!) og når det da viste seg at det ikke ble noe kos, da ble jo jeg lei meg; jeg gadd ikke ta noe initiativ, for nå bestemte jeg meg litt denne måneden for å ikke ta det. Og nå er det leeeeenge siden forrige gang for å si det sånn. Sa at jeg kom til å begynne på pillen igjen, for dette gadd jeg ikke mer (om jeg kommer til å gjøre det vet jeg ikke, men muligens gjør jeg det, for det å leve i håpet, når det egentlig ikke finnes noe håp, det er ganske trist og tærer på).

 

Jeg sa at jeg ikke orket å ligge i dobbeltsengen i natt, at jeg ville legge meg på gjesterommet, så da gjorde jeg det. Han sa ingenting til det. Da blir jeg enda mer provosert og vil iallefall legge meg et annet sted!Var ikke trøtt i går da jeg la meg, bare veldig lei meg, og mannen sovner fort, jeg ville ikke da ligge å gruble og ikke få sove.

 

Så jeg la meg på gjesterommet da, sov ganske godt faktisk, behøvde vel den søvnen :)

 

Kjenner jeg har vært ordentlig sur på jobb i dag, var el i går, og fikk høre om graviditeten til min kollega denne uken også... og sambo er like på stedet hvil, vel, han gikk jo et skritt tilbake i sommer til og med.

 

Er det rart at jeg blir gal?

 

Hilsen en Ine som er lei seg og nedfor, men lever dog i håpet...

 

Takk for at du leste; jeg måtte få ut litt frustrasjon!

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Uffameg, jeg sender deg en god varm klem! Er vel ikke så mye annet jeg kan gjøre. Tror de fleste her inne kjenner til den følelsen du beskriver. Ikke akkurat misunnelse, i ordets rette form, men heller en slags sorg over at man ikke får oppleve det samme akkurat nå. Men vi får krysse fingrene og smøre oss med tålmodighet. En vakker dag er det forhåpentligvis oss det gjelder!

Skrevet

Det er ikke lett altså. Jeg går jo på pilla og har aldri hatt noe uhell med de selv om jeg glemmer piller rett som det er (hele kroppen er vel full av hormoner), men hver gang jeg har pillepause håper jeg jo nesten på et uhell for innimellom føler jeg at det er eneste måten jeg kan bli gravid på... men det er jo langt fra det jeg vil da...

 

Det er ikke lett når folk rundt oss blir gravide. venninna mi har termin på søndag... men jeg syntes det var vanskeligere å forholde seg til det i begynnelsen av svangerskapet hennes, nå er jeg bare spent på om det blir gutt eller jente :)

 

Det du beskriver der, men at sambo ikke vil ha sex på el og det går jo ut over sexlivet og sånn, det er noe av det jeg er redd for når jeg skal slutte på pilla.

 

 

Nei, det e'kke lett....

 

*klem*

Skrevet

Har sneket meg inn på gjeste/barnerommet noen ganger jeg også. Men kryper tilbake i sengen hver gang, orker ikke sove alene når han endelig er hjemme.

 

Men vi ligger jo litt etter på alle områder tror jeg. Har vært sammen 4 1/2 år... og han har aldri sagt:jeg elsker deg... så for tiden er det det som står i hodet på meg.

 

hvordan få barn når han ikke en gang klarer å bestemme seg for det en gang?

 

Huff.. kuppet tråden din eg. det var ikke meningen.

 

Men jeg skjønner godt at du blir frustrert i hvertfall. Hvorfor kan de ikke bare bli klar? tror menn ikke blir klar før de sitter der med ungen i armene. Selvom en av mine kompiser på 23 nettopp ble far, og de var enig om det fra unnfangelse til fødsel.. så hvorfor er ikke våre menn sånn?

Skrevet

Håper humøret er på vei oppover, Bare Ine *klem*

 

Det er ikke så greit å leve i håpet hvis det egentli ikke er noe håp... da er det jo stor sjanse for at du går igjennom skuffelse etter skuffelse. Jeg har jo ikke vært her så lenge, så jeg kjenner deg ikke så godt, men om han synes det er greit å slutte på pillen, men aldri er klar for å prøve, så er jo det veldig dårlig gjort av ham (jeg slutter ikke på pillen før vi er klare for å prøve... orker ikke å lure meg selv, samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne begynne å "gjøre meg klar", hvis du skjønner).

 

Det er jo koselig at det klaffer for andre som har slitt en stund, da! Jeg kjenner så utrolig mange som er gravide nå om dagen også, men akkurat det synes jeg ikke er så slitsomt... det jeg blir sprø av er at de er OVERALT! På TV, på gata, på jobben... men forhåpentligvis er det vår tur snart også! :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...