Eg vil..

[Mamma til rakkerunge]

Jeg vil også ha barn, være gravid og alt det som følger med.

 

Men jeg tør ikke en gang si det på ordentlig til samboer. Bare nevnte det sånn i forbifarten og på tull. Aldri noe alvorlig. Vet at han har helt hetta.

 

Så når og hvordan er rette tiden å ta dette opp, jeg vet jo at de fleste her inne nok har gitt beskjed om hva de ønsker, og med stor sannsynlighet ikke fått svaret de ønsket. Men hvordan tok dere det opp? I en krangel? Stille og rolig? Var det planlagt eller en impulshandling?

 

Jeg tør ikke si det på ordentlig som sagt, fordi jeg vet akkurat hvordan hans reaksjon blir. Men samtidig tenker jeg at det blir mye lettere å forholde seg til for min egen del om jeg bare får det ut av systemet.

 

Langt og teit. Men har egentlig vært medlem her i hundre år, og på tide å få gjort noe med det.

 

Ble spådd her inne og fikk graviditet til sommeren, men er jo en fordel å gi beskjed til min kjære før det

[Gjest]

Hei hei lille venn og velommen skal du være hit til oss! Først av alt må jeg berømme deg for at du er så modig og "står frem" her med dine innerste drømmer - nemlig om en liten det står respekt av det, a du virkelig tør å sette ord på dine følelser! Nå vet ikke jeg hvor lenge dere har vært sammen/bodd sammen/alderen på din kjære..

Ikke det at alder skal ha noen betydning, men det gir kanskje en indikasjon på hvilket neste skritt som er naturlig?

 

Hos oss var det også slik du du beskriver, at jeg hadde det. Tenkte veldig mye veldig lenge, drømte, sniktittet her inne (da fantes ikke MIK, så jeg var på Bli gravid).

Jeg synes det er lettere å snakke sammen når vi har lagt oss, da er det liksom så stille og fredelig, samtidig som at det er dumt dersom det skal ende i krangel.

Hos oss var det jo da jeg som ymtet frempå omkring temaet, huske rikke når jeg nevnte det første gang eller hvordan dessverre.

Men hadde vel fleipet litt med det i en liten periode uten at jeg egentlig visste helt hvor jeg stod selv.

 

En kveld spurte jeg hva han tenkte omkring fremtiden, hvordan han så det for seg. Og da jeg nevnte barn tror jeg han sa: Hæ? Er ikke det litt tidlig da? Husker jeg ble lei meg iallefall..

Ofte kan det komme brått på for mennene.

 

Du kan jo sette deg ned med han en kveld hvor dere begge er opplagte, ha tenkt gjennom på forhånd: hva ønsker du å formidle? Hva er dine ønsker? Du kan jo si at det er en ting du gjerne vil snakke med han om, noe du har tenkt lenge på, noe du drømmer om, noe som betyr veldig mye for deg - nemlig å ta skrittet videre i forholdet, at det er han du ønsker å tilbringe fremtiden med, bygge fremtiden sammen med - og du begynner å tenke på å bli klar for barn. HVis han freaker helt ut, be han ringe til meg så skal jeg få skikk på ham hihi.... over til det alvorlige igjen: si at du ikke vil presse han, si at du bare ønsker å vite hva han tenker om barn?

 

Mitt råd er kommunikasjon; uten kommer en ingen vei, og det er bedre å ha snakket om situasjonen før den evt skulle dukke opp, det kan ødelegge idyllen, og heller virke mot sin hensikt.

 

Bruker dere prevensjon forresten?

 

Klem

[Mamma til rakkerunge]

Hei

Satt faktisk og letet etter link hvor jeg kunne komme inn på profilen din. Surfer iherdig her inne med jevne mellomrom nemlig. Og så d u hadde skrevet på Bli gravid, om det var noen fra Bergen. Så du har meg då.. er fra Bergen

 

Er 23, vært sammen i 4 1/2 år. Stortsett bodd sammen siden det, men offisielt bare et år. Kanskje litt ung enda, det er egentlig mitt eget store dilemma. Han er to år eldre, og har et barn fra før. Noe som nok bidrar til lysten og ønsket mitt. Og som nok er hovedgrunnen for at han ikke er klar også. Men men..

 

Jeg liker også best å snakke om ting når vi ligger i sengen, men er litt problematisk om d et skal ende i tårer og sånn der. Sengen skal jo egentlig være fredet for sånne ting. Men det er t rygt og godt å ligge i en god armkrok og prate.

 

Vi bruker IKKE prevensjon, og det er over to år siden vi har gjort det. (brukt prev altså). Men ikke noe har skjedd, han hopper ikke av i svingen, og har snakket litt om kondom og sånt. Men aldri gjort noe med det, så vi styrer no på som vanlig. Ingenting som har skjedd, så er jo litt bekymret då ...

 

Huff.. no lesser eg på med alle mine bekymringer her.

[Gjest]

Koselig at du også er fra Bergen! Prøvde å sende deg en PM her inne, men fikk det ikke til, fant ikke postboksknappen din.. Hmm...

Mange vil nok hevde at du er ung, men likevel, det er ens egne følelser en skal lytte til. det at han har barn fra før gjør jo ikke ønsket mindre!

 

Han må jo vite at svingen ikke er holdbar i lengden. Er dere mer forsikige rundt el? Kan jo skjønne at du også er bekymret siden ingenting har skjedd på to år, jeg vil ikke gjøre deg engstelig på noen som helst måte altså!

 

Hvis du vil, kan vi snakke sammen på msn?

[-Mariposa-]

Jeg er forsovet enig med det Bare Ine skriver, men ikke på det med å ta opp ting i senga. Ja, jeg synes også det er naturlig å ta opp sånne ting når man ligger så nært, men sambo kan ikke fordra det... Dessuten har han lett for å sovne når han legger seg så ofte blir det enetaler fra meg før jeg oppdager at han sover Før pleide jeg å bli kjempesåret når han sovna (noe som sitter igjen fra ex'en som alltid sovna hvis jeg grein....), men har nå skjønt at han bare er sånn, kroppen hans merker senga og hjernen kobler helt ut. Så jeg bare aksepterer det og tar sjelden ting som det opp i senga lengre. Men sofaen er et fint sted

 

Jeg husker ikke helt hvordan det ble tatt opp, men det var vel en sånn ting som jeg bar i hjertet lenge før det flommet over... og ble temmelig skuffa for å si det sånn....

[Gjest]

Jeg skjønner godt hvordan du har det, men reagerer på at dere ikke bruker prevensjon og ikke hopper av i svingen. Da VET han jo at det er en mulighet for at du blir gravid, og selv om det ikke har skjedd ennå, betyr ikke det at det ikke kan skje i framtiden. Vet du hva han ville ha sagt/gjort om det faktisk hadde skjedd? For sånn som det er nå, så tar han jo heller ingen forholdsregler, og da bør han jo være klar for å ta følgene også...

 

Jeg vil ta Samtalen (med stor S) når jeg er forberedt, og det er stille og rolig og vi kan snakke sammen på ordentlig (men ikke i senga). Jeg har altså ikke hatt Samtalen ennå, men det betyr ikke at ikke temaet kommer opp med jevne mellomrom... det passer jeg på å gjøre når det passer seg sånn, men ikke altfor ofte siden jeg ikke vil mase på ham (det dukker nemlig opp plenty med muligheter når det popper ut unger i hele nabolaget samt hos både hans og mine venner om dagen... vi er litt eldre enn dere da, så det er for så vidt helt naturlig også). Vi vet altså begge at jeg begynner å bli klar for barn, noe ingen av oss har vært tidligere, og derfor gir jeg han også litt tid til å fordøye det før jeg spør ham på ordenlig. Selvfølgelig håper jeg at han finner ut at han vil ha barn med meg også, og så lever vi happily ever after, haha... men det er nok ofte sånn at gutta trenger tid på å bli klare, så jeg har ikke for stor tro på de romantiske ideene.

 

Samtidig vil jeg spørre deg om forholdene ligger til rette for å få barn ennå? Er dere ferdige med den utdanningen dere ønsker, har dere stabil økonomi og plass til et ekstra familiemedlem? Har noen av dere spesielle ønsker om ting dere vil gjøre før dere får barn (vi har for eksempel prioritert reising)? Hvis alt ligger til rette, så er det jo bare å hoppe i det når du føler at tiden er inne for å ta opp spørsmålet.

[Tøydukka]

Gjengen fra Bergen blir visst bare større og større her inne:) Velkommen til oss!

 

Jeg tror faktisk jeg har delt opp "den store samtalen" i en god del mindre samtaler, jeg. Det begynte med at vi småsnakket om fremtiden, jeg fortalte hva jeg tenkte og spurte hva han så for seg. Så ble han på den måten mer og mer klar over hvor jeg ønsket at forholdet skulle være på vei. Så ble jeg mer dristig i spørsmålene, og det har forsåvidt gått litt framover for min del. Men nå er det også sånn at selv om jeg ønsker meg barn, så er ikke livet vårt tilpasset det helt enda. Så da blir det jo ikke barn nå uansett. Og jeg er jo ung (22), så jeg har egentlig ingenting å stresse for. Men drømmene er der, og det hadde vært koselig å være ung mor.

 

Det å snakke med min kjære i sengen er så og si en umulighet, han har som oftest sovnet før jeg har hatt tid til å snu meg. Og det eneste som eventuelt kan vekke ham er sex:p Samtaler har vi som oftest i sofakroken, gjerne med noe varmt å drikke til (kaffe, te, kakao). Det kan kanskje være greit å si til ham at du vil snakke med ham og spørre om han har tid til å høre, før du begynner å snakke? Så er han forberedt på at det er noe alvorlig som kommer. Men kanskje ikke for lang tid i forveien, det kan fort bli stressende både for deg og ham.

 

Ellers vil jeg anbefale deg å ta det med prevansjon alvorlig. Det finnes dessverre en del tilfeller der kvinnen blir gravid, og mannen sier at hun må velge mellom ham eller barnet. Jeg vet ikke hvor mye du har snakket med din kjære om det. Jeg gav sambo ganske klar og tydelig beskjed fra starten av at det å ta abort ikke var noe alternativ for meg i en sånn sammenheng. Jeg er villig til å snu livet mitt på hodet for et ufødt barn, ikke alle mennesker er det. Og det respekterer han, men så er han ganske nøye med prevansjon også.

 

Håper du finner ut av hvordan du skal få samtalen igang, det er så viktig å få sånne ting til å fungere. For hvis ikke risikerer dere å plutselig finne ut at dere ikke "kjenner hverandre" lenger, og det er vanskelig å komme seg tilbake til et godt forhold da. Lykke til!

[Tøydukka]

Oi! Jeg viste ikke det gikk an å putte innlegg inn i mellom det som allerede sto der... Da har jeg lært noe nytt i dag og! Håper du finner det!

[Mamma til rakkerunge]

Kan jo begynne kjapt då.. Med det siste.

Jeg er ikke noe fan av at alt skal være perfekt før man får barn, riktig hus, riktig bil, masse penger osv.

 

Men tilsammen tjener vi rundt 650000kr året. Vi eier to leilighet, hvor vi nå leier ut den ene. Vi har lave låne i forhold til verdien på leiligheten, har bil, (bil og leilighet er innenfor 60%). Så økonomien er ganske grei. Vi har 3 roms leilighet som vi bor i. så har ekstra rommet.

 

Jeg er student, men har jobb ved siden av. Er ferdig med master i 2009. Vi reiser en del.. Men ser ikke for meg at jeg kommer til å slutte med det selvom vi får barn. bare feriere på en annen måte.

 

I år har vi vært i Dubai, Frankrike, jentetur til NY og safari i Tanzania med Zanzibar på slep. Så må nok kutte litt ned der

 

Hva gjelder prevensjon og konsekvenser av å ikke bruke det, så vet han fullt ut hva som kan skje. Men hva han krever eller ikke krever hvis noe skulle skje vet jeg ikke helt. Han sa en gang at hvis det skjedde, så hadde han ikke noe annet alternativ enn å støtte meg i mitt valg .. selvom det ikke nødvendigvis var det han ville. Men tror ikke han hadde stilt noe ultimatum.

 

Jaja, det var kanskje litt teit innlegg. Men føler situasjonen vår er ganske grei å få barn i. Alt er ikke perfekt, men det blir det vel aldri. Og så har han et barn fra før, og vi er på en måte allerede ganske "etablert" og fastbundet i utg.pkt. så det endrer ikke vår livsstil så dramatisk som et "første" barn normalt ville gjort. (selvom livet blir snudd på hodet)

[Gjest]

Hihi, dere har nok ingen hindringer, nei... og jeg spurte ikke fordi jeg mener at alt må være perfekt før man får barn, men i jobbsammenheng har jeg forholdt meg til en del studenter som planlegger å få barn i løpet av studietiden, og det er ikke alle 23-åringer som er like etablert som dere, for å si det sånn (spør av gammel vane, jeg, hehe)...

 

Og feriere på en annen måte skal nok vi reiseglade klare!

 

Håper han føler at det passer å få barn snart også! Synes jo ikke det var greit å si at han "ikke hadde noe annet alternativ enn å støtte deg", men samtidig er han jo ikke altfor redd for at det skal skje heller, så håper det ordner seg for dere!