Mentale forberedelser...?

[Fru.Antonsen]

Jeg har jo ikke mange dagene igjen jeg nå og begynner jo å grue meg litt intenst til det nye og ukjente. Da tenker jeg på fødselen. Jeg har ikke opplevd det før, dette er vårt første barn og jeg gleder meg masse til hun kommer. Men, nå har jeg vært på svangerskapskurs og blitt skremt så det holder etter videoer m mye "klin og gørr på" og omvisninger på fødeavdeling hvor man bare hører hyling og skriking uansett hvilken fødestue man gikk forbi... Og selvfølgelig skremmer det! Man blir informert hele tiden at "det å føde er vondt". Man får også høre at det å slappe av, puste riktig er vesentlig for hvor lett fødselen vil gå. Men jeg har også fått høre at det er viktig å være mentalt forberedt... Og da lurer jeg, hvordan kan jeg, som førstegangsfødende, være mentalt forberedt på det ukjente? Ja jeg er forberedt på at "jeg har det nok vondt noen timer" men jeg tror ikke det er helt riktige innstillingen...?!

 

Npen tips anyone?

[Gjest]

Heisann! Du er ikke alene... Jeg er også førstegangsfødende og har såklart ikke peiling på hva jeg skal gjennomgå ved fødsel. Men det jeg vet er at det er normalt å grue seg, få litt panikk mtp hva som kommer, at bekymringer kan komme som kastet over deg osv osv... Men- det jeg også er forberedt på er at kroppen skal gjøre noe som er helt naturlig for den- og hvis en trenger hjelp underveis mtp smerten er det hjelp å få. Kroppen- har jeg blitt fortalt og lest- vil gjøre store deler av jobben helt av seg selv og da er det viktig å "lytte" til hva som skjer og ta det hele som det kommer og hjelpe til så godt en kan.

Jeg har jo i utgangspunktet ikke den ringeste idè om hva jeg prater om, men jeg er overbevist om at det skal gå helt greit! At det gjør vondt er jo bare naturlig.

Min beste venninne som har født to ganger allerede fortalte meg at jeg gjør det lurt i å forestille meg det verste jeg kan tenke meg- da blir jeg kanskje postivt overrasket?

 

Jeg gleder og gruer meg på samme tid, og har bestemt meg for å gå til fødsel med åpent sinn hva angår smertestillende, fødestillinger, forventninger til hva som skal skje i hvilken rekkefølge osv. Jeg vil ikke planlegge for mye på forhånd- men ta det litt etter litt etterhvert som situasjoner oppstår.

Men jeg kan anbefale deg å finne en nær som du kan snakke med, som har erfaringer selv. Det har hjulpet meg mye!

Masse lykke til!

[ano nym]

Hei,

Jeg har født en gang før. Dette er ikke for å skremme, men det overgikk det verste jeg kunne forestille meg i mine vondeste drømmer. Jeg anser meg for å ha høy smerteterskel til vanlig, men det hjalp ikke når jeg forlot kroppen på grunn av smertene. MEN: Jeg hadde en uvanlig fødsel med komplikasjoner.

 

 

Dette har gitt meg mange vonde tanker i ettertid og en del refleksjoner.

Så jeg har snakket med mange om dette og en ting er sikkert: En fødsel er ikke bare en fødsel, dvs de er veldig, veldig forskjellige. Noen detter ut før man får hentet jordmor.

Men jeg vil gi ett råd: DU må ha styringen. .Hvis det blir forjævlig, så MÅ du stå på krava. Ikke hør på jordmor som vil somle med å gi epidural. Fødsler hadde sett helt annerledes ut hvis det var menn som skulle føde. Det vil si at det henger masse gammelt grums igjen i forhold til kvinnens undertrykte stilling. Det er ikke tull! Krev smertestillende! For noen år siden ville ikke jordmødrene forstyrre legene, selv om ting ble farlig .Tenk på det. Tenk hvor lang tid likestillingen tar ellers i samfunnet - og hvorfor skulle det ikke henge igjen i fødestuene?

 

I tillegg har man selvfølgelig en sykehusøkonomi som presses og presses. Kapasiteten til Ullevål styres visstnok av hvor mange fødsler de kan ta . Ikke hvor forsvarlig det er. De blir altså målt på antall ,kvantitet, og ikke kvalitet. Det er en fordel hvis det går bra med både mor og barn, men ingen "måler" det.

 

Det er ingen vits i å grue seg, men vær forberedt. Hvis du har en forjævlig fødsel, hjelper det ikke hva du har tenkt på forhånd. Det er bar snakk om overlevelse eller ikke. Når jeg sier at du skal være forberedet, vil det si at du skal kreve smertestillende eller keisersnitt tidlig ,dersom det er komplikasjoner.

 

Lykke til! Det kan hende du er blant de heldige som har lett fødsel.

[GuriMalla - ♀♂♂]

Ja det er vanskelig å forberede seg til noe man ikke vet hva er.

En fødsel kan inneholde klin og gørr og skriking. Men det er noe du ikke tenker på når du er i gang. Du er så fokusert på deg selv og smertene at alt annet blir uvesentlig. Min forberedelse mentalt var å si til meg selv at det går ikke an å grue seg til noe jeg ikke vet hva er. Og så bestemte jeg meg for at jeg ville føde med så lite smertestillende som mulig, men at jeg ville ha epidural hvis det ble langvarig. Og så bestemte jeg meg for å være oppe og gå lengst mulig for det hjelper på forløpet. Mamma sa til meg at det er mange pysete damer som har født og overlevd så da skulle jeg fikse det også. Banalt, men det hjalp........

Men jeg mener at det er like viktig å forberede seg mentalt på det som skjer etterpå. For der fikk jeg en smell. Utrolig uvant å bli mamma og helt overveldende til tider. Barseltiden er vanskelig med amming, renselse, sårheling og masse usikkerhet.