Jeg er så redd for å dø!!

[Anonym bruker]

Jeg velger å være anonym nå, for dette syns jeg er litt personlig.

 

Men jeg er så utroolig redd for å dø fra barnet mitt. Jeg har hatt angst før, men det er ikke akkurat angst. Jeg skal snart begynne å jobbe igjen, og jeg kjenner at jeg får helt hetta bare ved tanken på å kjøre til og fra jobb hver dag! Tenk hvis vi kræsjer og jeg dør. Tenk hvis jeg får kreft og må dø fra jenten min?!

 

Jeg prøver å tenke som Ole Brumm:

Nasse Nøff: -Tenk hvis vi satt under et tre og det veltet.

Ole Brumm etter å ha tenkt litt: Tenk hvis det ikke veltet...

 

Jeg er så redd for å dø, og så skal hun bli helt alene uten mamman sin!!

[Ane**]

Jeg har tenkt akkurat det samme! Ikke så mye når jeg bare hadde eldste. For hun har ett utrolig godt forrhold til pappaen sin, så jeg vet liksom at hun hadde fått en trygg og god oppvekst selv om jeg hadde blitt borte. Men etter jeg fikk nr to med ny pappa har jeg også tenkt masse sånn som du gjør! For hun kune aldri bodd hos pappaen sin... Han har ikke lov å være alene med hun engang. Og jeg har ikke kontakt med mamma og min far bor 50% i Thailand. Så jeg har tenkt mye som deg. Tenk om jeg hadde fått kreft? Bilulykke? Branulykke? osv osv. Og prøver å fokusere så lite på det som mulig og huske at 99% av alle barn vokser opp med mammen sin til de er voksne mennesker. Men skjønner utrolig godt hvordan du føler det! Send meg gjerne en PM om du vil snakke lit utenfor åpent forum!

[Gjest]

Jeg tror de fleste som akkurat har fått barn har samme følelse. Du skal ikke skjemmes over det. Du er redd for å miste henne og du er redd for at hun skal miste deg. Sånt kommer og går tror jeg. Men hvis det blir sånn at du ikke klarer å fungere i hverdagen, at du ikke tør å gå ut osv osv, så bør du kontakte noen for å få snakket om det. Men det kan du jo gjøre nå også, snakk med fastlegen din og få henvisning til psykolog. Kan være godt å få luftet litt.

 

Har selv det samme, angsten kommer som et strupetak. Jeg klarer ikke tanken på å fly og sånt. Heldigvis for meg prøver jeg og overvinne den, så den kommer sjeldnere og sjeldnere

[Gjest]

Føler det samme, er som om en hånd klemmer rundt hjertet og man ikke får puste av tanken:(

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Tærteluska: Kunne du ha avtalt med barnefar nr 1 om at han kan ta begge to hvis noe skulle skje med deg? Det må jo være best for alle parter at jentene er samla! Selv om den yngste ikke er hans biologiske barn så er jo dette søsteren til hans datter, og folk blir jo like glade i sine adoptivbarn!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg er også redd for å dø fordi jeg tenker hvor trist det hadde vært for jentene mine. Men de er garantert bra omsorg selv om jeg dør for i tillegg til barnefar har vi jo begge familie og venner som bryr seg masse om dem.

[Singelmamma og banden]

Sånn har jeg det også - jeg har avtaler, skriftlig og muntlig, med mine venner og familie, om hvem skal ha ungene mine etc om jeg faller fra. For mine ungers del ville å miste meg medføre mye større konsekvenser enn om de nå hadde samme pappa og vi var en familie. Eldste måtte kanskje forlate både søstrene og vennene sine og det stedet der ho har øvrig familie og sitt liv for å måtte bo hos faren (GRØSS!!!) og de to andre hos min søster- for de er så "heldige" i en slik situasjon at de har fedre som er fraværende(!). Det skal ikke være slik. Jeg er også utrolig redd for å miste ett el flere av barna, tanken er ikke til å holde ut. Dette er jo ganske vanlige følelser for foreldre, men tror det gnager oss som er alene litt mer enn gjennomsnittlig, siden konsekvensene fort kan bli større. Faller en i en familie fra kan barna fremdeles bo sammen med den andre slik de er vant til, og tapet blir "bare" en omsorgsperson, og ikke nødvendigvis et helt liv.

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er i samme bås. Det jeg er mest redd for er at mormor som er den beste i min datters liv utenom meg selv (hun kommer faktisk fremfor far) ikke skal få se sitt barnebarn. Jeg ber hver dag om at jeg dør før min datter for jeg kan ikke leve uten henne, det er jeg sikker på. Har bare henne. har jeg noen rett til å lage noe skriftelig som pålegger far å gi mormor samværsrett om jeg skulle dø?

[Gjest]

Du kan skrive et "testamente". Etter råd fra familievernkontoret, har jeg gjort det.