Adoptere bort barnet mitt?

[Anonym bruker]

Hvordan kan jeg adoptere bort barnet mitt? Jeg er 21 uker på veg, men angrer plutselig veeldig.. Det kommer ikke til å gå, og forholdet mellom meg og barnefaren er helt j*velig for tiden. Vi bare krangler hele tiden, og han er nesten aldri hjemme.. Jeg vil ikke ha dette barnet alene, ikke fordi jeg ikke ønsker det, men fordi jeg er redd for at jeg ikke klarer å gi henne det hun trenger. Jeg er bare 17 selv, og aner nå plutselig ikke hva jeg skal gjøre..

[Gjest -<<-]

Du kontakter barnevernet der du bor, så hjelper de deg med veiledning (og antagelig gjennomføring av ønsket ditt om du fremdeles ønsker det etter rådgivning).

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg adopterer gjerne jenta di:-)

[Anonym bruker]

Off.. Det største problemet er egentlig forholdet mellom meg og barnefaren, tror det er det som ødelegger alt.. Egentlig så ønsker jeg denne jenta såå mye, og han også. Men vi blir bare ikke enige om noe som helst, og vi krangler om alt.. Håper det ordner seg, så jeg slipper å gi henne fra meg

[Hege & lille Hannah <3]

Huff, for en kjip situasjon du er i. Men hvis du ønsker denne lille jenta, så kommer du nok til å angre veldig den dagen du må føde henne å gi henne til noen andre. Jeg tror ikke jeg hadde klart det psykisk uansett hvor dårlig forhold jeg var i, eller om jeg ikke eide nåla i veggen. Men det at du vurderer adopsjon synes jeg er veldig modent av deg, og det viser at du ikke tenker bare på deg selv, men også på det ufødte lille barnet inni deg. Selv om du er "bare" 17, betyr det ikke at du er mindre egnet som mamma enn ei på 37.

 

Jeg og samboer kranglet også kjempemye i begynnelsen av svangerskapet. Var inne på tanken om adopsjon selv. Nå er jeg 35 uker på vei, forholdet vårt har aldri vært så bra som nå, og jeg er sjeleglad for at jeg/vi valgte å beholde. Og uansett om du skulle velge å beholde, og forholdet går i vasken, klarer du deg sikkert kjempefint! Det er såååå mange alenemødre der ute som klarer seg flott!

 

Det jeg mener å si er at dersom du har lyst å beholde snuppa di, synes jeg du skal gjøre det. Jeg tror ikke du kommer til å anre. Derimot er det myyyye verre å angre på at du gav henne fra deg, hvis du skulle gjøre det. Men du må bare ta den avgjørelsen som er rett for deg.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du trenger noen å støtte deg på! Har du det? Har du en mamma, en søster, en tante eller noen andre du stoler på? Håper du kan snakke med noen om dette.

 

Husk at selv om du er 17 nå, vil du være 19 om to år, 25 om 8 år, 27 om ti år osv. Dette vil du vokse på! Du vil modnes og føle deg stadig tryggere og tryggere, både på deg selv om på morsrollen.

 

Om forholdet til kjæresten ryker så er det ikke sikkert at det, på lengre sikt, spiller noen rolle. Kanskje blir du superlykkelig gift med en helt annen, som du ikke har møtt enda. Hvis du kan få støtte og trøst hos noen med litt mer livserfaring enn deg så kan du komme deg igjennom dette på en veldig fin måte. Du har masse styrke i deg som vil komme frem når babyen er ute og trenger en varm og kjærlig mamma.

 

Hvis du allikevel til sist finner ut at du ønsker å adoptere bort babyen så håper jeg at du klarer å slå deg til ro med avgjørelsen og ikke bli bitter på deg selv. Jeg kjenner ikke livssituasjonen din og kan ikke vite alle grunnene du har til å gjøre dette så det kan jo være at det er det riktige.

 

Masse lykke til i alle tilfelle!

[Anonym bruker]

hei.uff jeg syns det er heeeelt forjævlig jeg.jeg syns synd på deg.jeg vet du er ung,men jeg var bare 18 da jeg fikk min kjære sarah celine.og du KLARER og gi henne det du trenger..finn noen og snakk med hvertfall da?

jeg VET du kommer til og angre senere i livet viss du gir bort din egen lille jente:(

prøv litt til hvertfall da...

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg vil bare fortelle en liten historie om mitt liv.

 

Min mor var 16 når hun fikk meg, det gikk ikke med henne og min biologiskefar. Hun oppdro meg alene, men selvfølgelig med god hjelp av slekt og venner. Har ikke hatt veldig mye kontakt med min biologiske far, men det har ikke så mye å si.

 

Årene gikk min mor fikk seg en mann og i voksen alder ble jeg adoptert av han, noe jeg er kjempe glad og stolt av:)

 

Selv om det ser mørk ut nå så skal du vite det at meg og min mor er bestevenniner og vi deler alt, jeg vet ikke hvordan det er å ha en eldre mor, men jeg er iallefall takknemmelig hver dag for at min mor beholdt meg og ikke tok abort eller gidde meg bort.

 

(så har du et "barns" synspunk på en ung "alenemor")

 

Håper du velger det rette for deg selv, lykke til!!!

 

[Anonym bruker]

Viss du er usikker tenk på det sånn : ett barn vill du aldri angre på tror nå jeg . Mens gutter kommer og går de ønsker deg all lykke til . Klem

[Anonym bruker]

det er leit at du føler det som du gjør.. syns synd på deg. jeg er bare 18 år selv og venter barn. nå har jeg en barnefar som det fungerer med da.. men alikevel tenk etter om du kommer til og savne dette barnet? for du vil jo aldri kunne klare å glemme henne helt.

jeg er selv adoptiv barn. den bilogiske mamman min fikk meg når hunn var 16, og ga meg fra seg... jeg har møtt henne 3-4 ganger. sist i konfirmasjonen min. ikke for å være frekk på noen måte mot deg, men jeg hater mamman min for det! alt jeg har sliti med opp i mellom årene på grunn av dette. det er ikke morsomt å vite at di du bor oss ikke er dine ekte foreldre!

 

håper du tenker deg godt om før du tar et valg! og at du også tenker på den lille jenta du bærer på.

[Anonym bruker]

Gi for all del ikke fra deg barnet ditt hvis du egentlig ikke vil....selv om du er 17 har du gode muligheter for å klare deg:) Jeg var 16 da jeg fikk jenta mi, og det har gått kjempefint:) Ikke la forholdet mellom deg og typen føre til at du gir bort din kjæreste skatt....tenk om du angrer deg i hjel etterpå...du får henne aldri tilbake!

 

Prat med noen som kan hjelpe deg, for eksempel amathea. Du får penger hvis du er alenemor, og det er en god del:) Har du et godt nettverk rundt deg? familie, venner osv? Noen du kan arve/låne utstyr fra? Så lenge du gir barnet ditt omsorg og kjærlighet så blir hun fornøyd...

[Anonym bruker]

hvor gammel er kjæresten din forresten? Hvis han også er ung kan det være han er usikker, og at dette fører til at han blir lett irritert. MIn sambo var kjempesur i begynnelsen av svangerskapet...jeg var da 16 og han 18....vi kranglet nesten hver dag, og jeg gråt hver dag i begynnelsen...han sa det ikke til foreldrene engang, før det var gått over 5 mnd...han ville ikke at noen skulle vite det...og når jeg var til legekontroll og ringte ham etterpå for å si at alt var bra, så svarte han: Jeg hadde vel ikke brydd meg om den babyen var død heller jeg". Når jeg var ca 5 mnd på vei husker jeg mamma helt uventet kom og sa til oss (var egentlig ment til ham da) at dette faktisk var en baby, et lite vidunder....ingenting å være flau over, vi burde være stolte over å få gleden av å bære frem et barn...og etter dette ble han litt mer engasjert...etter at hun ble født kranglet vi også en del, men det var nok fordi han var veldig usikker på babystell og alt det der...og så trenger mannfolk litt lengre tid på å bli voksne enn oss jenter da...

[Anonym bruker]

Tekst fjernet av moderator

[Denice]

Selvfølgelig skal du klare å oppdra barnet ditt! Det er 100-vis av mennesker her i verden som er MYE værre stillt enn deg, og DE greier det. Vi lever i en verden hvor systemet er til for å hjelpe oss når vi trenger det..enten det er stønader innen økonomi eller omsorg/avlastning. Jeg råder deg til å ta kontakt med amathea-kontoret nærmest deg og få en samtale med de.De er til for å kunne rågi og veilede deg i hvilke krav du har. Hjalp meg masse!! www.amathea.no eller tlf: 815 32 005. Tenk deg nøye om før du gjør noe du kanskje vil angre på. Og det er ingen som kan elske barnet høyere enn deg, selv om du er redd og usikker nå. Dette kommer til å gå så fint. Send gjerne en pm om du vil...

[*En jente, en til i vente?*]

Jeg vil også bare få dele noen erfaringer med deg

 

Jeg var 16 år da jeg ble gravid og 17 år da babyen ble født..

 

Tiden fra jeg fant ut at jeg var gravid til jeg fødte var utrolig tung. Først og fremst ble det slutt med barnefar i det jeg fortalte han at jeg var gravid.. Jeg bestemte meg fort for at jeg ikke ville ta noen abort og at jeg skulle klare dette alene, kanskje i et håp om at det skulle bli han og meg igjen, jeg var bare 17 år og trodde ting ville løse seg uansett.. Så etterhvert forstod jeg at jeg ville bli alene med dette barnet. Tiden gikk og jeg koste meg som gravid og hadde det veldig bra. Så en måneds tid før termin kom nervene og frykten for å klare meg som alenemor. Tross alt, 17 år det er ikke gammelt..

 

men barnet var på vei og jeg kunne jo ikke akkurat stanse det, men vurderte lenge om abort var det riktige for meg, jeg skrev et brev til et adopsjonsbyrå , men da angret jeg.. med en gang det slo meg at jeg var så glad i dette vesnet at kjærlighet og støtte fra familien skulle være nok for meg, dette skulle jeg klare...

 

Babyen ble født, og vi har det i dag kjempebra.. Hun har også masse kontakt med sin pappa og de har et godt og solid forhold.. Jeg og han har i ettertid forsøkt oss sammen, men funnet ut at vi har det best hver for oss.. jeg har funnet meg en annen mann og i disse dager flytter jeg sammen med han.. Jeg er nå 21 år, og jeg har det kjempe fint.. Jeg tenker ofte på hvordan livet hadde vært hvis jeg hadde adoptert bort, og jeg kommer til samme konklusjonen hver eneste gang, jeg hadde angret bittert lenge etterpå..

 

Lykke til i det valget du tar, det er bare du som kan ta det riktige valget for deg og ditt barn

[Anonym bruker]

Jeg jobber selv i barneverntjenesten, og jeg vil råde deg til å snakke med noen om dette før du tar denne avgjørelsen.

Kanskje er jordmor en person du stoler på? Du kan f.eks. be henne om å bli med deg på en samtale med barneverntjenesten. De kan gi deg informasjon om hvilken hjelp du kan få etter fødselen. Det finnes mange muligheter som ikke innebærer adopsjon!

Du sier at det mer mest pga et dårlig forhold til barnefar at du vurderer dette. Jeg skjønner at det kan virke overveldende akkurat nå, men selv om du er ung nå og forholdet ikke fungerer helt, er det ikke sikkert at du ser det slik om 1 år, 3 år eller 5 år. Adopsjon er derimot et endelig valg...

Kanskje trenger du bare hjelp til å komme over kneika?

Livet ditt blir kanskje ikke helt slik du hadde sett det for deg, men det kan bli vel så bra, trolig bedre, selv om du velger å beholde jenta di. Husk at mange har klart dette før deg, og det finnes hjelp å få!

[CSN90]

må bare kommentere dette du skriver frøken anonym!

Hun er 17 år, noe jeg er selv, og hun ber om råd, hun er ung og i en vanskelig sitvasjon, svare ditt var noe av det frekkeste jeg noen gang har sedd!

Har du slike meninger, så hold de for deg selv.

Hun ber om hjelp og støtte, ikke kritikk. du kjenner hennes ikke, man sier bare ikke sånt.

[Denice]

Hei.

Hvordan går det med deg? Har tengt sånn og håper du har funnet roen og noen å dele tankene med... Ønsker deg lykke til..

[Anonym bruker]

Å bli gravid og få et barn for første gang er skremmende, iallefall kan være. Jeg var 19 første gang jeg ble gravif og 21 da jeg ble gravid med nr 2. Jeg var liiiivredd begge gangene.. Men jeg bestemte meg for å klare d alene uten barefedrene. Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde stelt d slik å bli gravid med to stykker som ikke ville dette.... Hatet meg selv.. Hadde så dårlig samvittighet ovenfor barna. Men, jeg samlet alle krefter og gjorde det jeg måtte. I dag har jeg to flotte barn på 3 og 5 år. Jeg har klart alt alene. Jeg tror du vil angre så for j----- vist du gir henne fra deg. Dette klarer du, men du må be om hjelp og rådgivning! D e så godt å få snakke ut om d man er redd for.

[Anonym bruker]

Barnevernet er det rette å oppsøke uansett om du ønsker å adoptere bort eller ikke. De kan f.eks. hjelpe deg med avlastning og støtte når barnet er født dersom du velger å beholde det.

 

Man kjenner andre på seg selv heter det, men jeg tror nok jeg ville angret og lurt hele livet om jeg valgte å adoptere bort barnet. Du sier jo at du egentlig ønsker å beholde, men at forholdet til faren er vanskelig. Nok en gang kan barnevernet være til hjelp. Særlig for deg som ikke er myndig burde de stille opp

 

 

Lykke til i en vanskelig prosess. (Hilsen en førstegangs som kunne ha vært moren din i alder!)