Naivt å bare være samboere?

[Gjest]

Litt kansje? I hvertfall hvis man lever i et godt forhold, har barn sammen og ønsker å leve sammen resten av livet. Som gift stiller man tross alt sterkere i forhold til arv og forsikrings utbetalinger enn samboende gjør. KJenner til flere som har sittet med skjegget i postkassa etter at samberen har gått bort. Trenger jo ikke ha det derre svære kirkebryllupet...en snartur i tingretten gir akkurat samme rettighetene..og man trenger heller ikke si noe om det til venner og familie.

Nå aner jeg ikke om visse samboerkontrakter kan gi de samme rettighetene som gifte har..men uansett så må det være MINST like mye papirmølle som ved inngåelse av ekteskap.

[d",)~^~^~]

Enig!

Man står sterkere både økonomisk og juridisk når man er gift.

 

Jeg antar at de fleste som bor sammen gjør det fordi de mener det er et forhold som skal vare livet ut.

Ok, så trenger man ikke et papir som bevis på hvor høyt man elsker hverandre, men det papiret er gruelig kjekt å ha dersom man blir alene.

 

 

[Gjest]

Akkurat...det siste man trenger hvis partneren dør er å sitte der med økonomiske bekymringer ( kansje må man selge familiehjemme) fordi man feks ikke har rett på forsikringsutbetalingene, eller ikke kan sitte i uskifta bo. Har man barn fra før så bør arv være avklart på forhånd også i et testamente. De som sitter værst i det er samboere som tidligere har vært gift og som har barn fra før..da risikerer man at man sitter der uten noe fra den man levde med...det har skjedd i min slekt. Oldefars kjæreste og samboer gjennom flere år satt igjen med ingenting da han brått døde...alt gikk direkte til barna og ekskona. HUn fikk ingenting.

 

 

[Tally]

Ja, det er naivt å "bare" bo sammen hvis man begynner å eie ting i lag. De fleste kvinner kan stå igjen med ingenting ved et samlivsbrudd eller ved sambos død hvis ikke alle papirer er i orden.

Av en eller annen grunn lar de fleste kvinner enda bilen stå i mannens navn, huset er også på ham, det er han som står for alle store innkjøp, mens kvinnen kjøper mat og forbruksvarer - i tillegg til at de betaler på lånet "hans" ol.

 

 

Men selv som gift, er det ikke alltid like greit.....

 

Så du tror du eier halvparten?

De fleste av oss oppfatter “felleseie” som det vi eier sammen men slik er det ikke..

 

Av Siw Ødegaard / Kvinnesiden.no.

Publisert 14. nov. 2007

De fleste av oss oppfatter “felleseie” som det vi eier sammen, som skal deles likt ved skilsmisse. Men slik er det ikke, og mange får seg derfor en stor overraskelse når de under oppgjøret oppdager at eksen - med loven i hånd - kan kreve brorparten av felles verdier.

 

De fleste av oss oppfatter felleseie som verdier ektefellene har i fellesskap, og som skal deles likt ved skilsmisse. Men slik er det ikke – felleseie er kun felles under ekteskapet, for ved skilsmisse er det anledning til skjevdeling

 

Tenk at dere var samboere en del år før dere giftet dere. Mens dere var samboere kjøpte dere en bolig som steg mye i verdi. Boligen sto på mannen. Da dere giftet dere, solgte dere boligen, og kjøpte en ny. I alle papirene så det ut som om det var hans bolig som ble solgt, og at det således var hans egenkapital som ble brukt ved kjøp av den nye boligen. Da dere hadde felleseie, så dere ingen grunn til å spesifisere at egenkapitalen til den nye boligen stammet fra dere begge. Etter noen år skal deres skilles.

 

Under gjennomgang av økonomien oppdager eksens advokat at det var hans klient som i sin tid betalte for boligen, og at han klient har krav på skjevdeling av den felleseie boligen.

 

 

 

 

 

Les mer her:

http://www.kvinneguiden.no/magasin/livsstil/saa_du_tror_du_eier_halvparten/45290

 

 

 

 

[Darth Vader]

Jeg syns ikke det er naivt. I alle fall er det ikke det for oss. Har ikke noe prinsippielt mot ekteskapet - for oss er det vel mest det at vi har det så fint sånn som vi har det.

 

Kunne ikke ramlet meg inn å gifte meg hemmelig i tingretten.

[Gjest]

Vi eier boligen sammen, pluss at alt innbioi boligen er mitt på papiret. Selv om vi neppe går fra hverandre så er det lurt å ha alle slike papirer i orden med vitner og underskrifter.

Hans hus som han hadde fra før står på ham alene, og det er greit for min del, tross alt barna våre som en gang skal arve ham..også min sønn fra før som han skal adoptere over nyttår.

 

 

 

[Gjest]

Hva hvis en av dere dauer da? Har dere saker og ting i orden for å takle det?

[Darth Vader]

Hvis en av oss dør så har ikke den andre rett til å sitte i uskiftet bo. Dessverre. Håper det blir endringer der. Ellers så kommer samboer til å få utbetalt min livsforsikring og vise versa alt etter hvem som dør. Vi arver også hverandre (utenom pliktdelsarven til barna). Vi har tegnet livsforsikringer som er ca så store at forsikringa kommer til å dekke ca. 2/3-3/4 av lånene våre sånn at den gjenlevende part har råd til å fortsatt sitte med hus og bil.

[Gjest -<<-]

Bare naivt om man ikke ordner det juridiske. Det er fullt mulig å sikre seg like godt som samboende som som ektepar, med mindre den ene har særkullsbarn. Det er selvsagt mer tungvint enn å gifte seg, men man kan jo fort ha prinsipielle motforestillinger mot ekteskapet som institusjon - hva pokker angår det egentlig staten hvem jeg vil dele livet med, liksom.

[Gjest]

Uansett om alle andre gjør det, er det ikke til å komme bort i fra at man lever i synd om man deler seng uten å være gift.

[Anonym bruker]

enig, men man kan vel ikke dra mannen opp kirkegulvet eller til tinghuset hvis han ikke ønsker å gifte seg............

 

 

[mybabyboy]

Ang det å bare være samboere. Visste du det at om samboern din skulle falle bort, må du kjøpe ut barna.. de har rett på sin arv med en gang når far og mor ikke er gift. Jeg og sambo eier havle huset hver, og halve lånet, men om han dør må jeg jo ta opp lån for å dekke det jeg må gi til ungen min. Hjelper ikke om man har gjeldsforsikring, det dekker bare lånet til den som dør, ikke det den andre parten må ut med til ungene.

[Anonym bruker]

Jeg kjøper den, Ugla, men hva hvis man er sammen med en som ikke vil gifte seg noensinne? Han ser ikke poenget med det og jeg vil ikke gifte meg med en som gjør det bare pga arv og de tingene der. Det tror jeg ville føltes ganske ydmykende. Så her i gården blir det samboerkontrakt i stedet.

[KariMari]

Vet du, anonym, den der tror jeg flere enn deg sliter med! Ei venninne av meg har hatt lyst til å gifte seg i en årrekke, men samboeren hennes vil ikke. Tror rett og slett ikke alle par er like enige i at det er best å være samboere.....

[Anonym bruker]

Jeg synes jo det er leit, men jeg tror samtidig at det ikke har noe med meg å gjøre. Derfor har vel egentlig ikke jeg noe mer rett til å tvinge mitt syn på han enn vica versa. Grunnen til at jeg velger å la være er jo det jeg sier over. Hvem er det som vil gifte seg med en som ikke vil gifte seg med dem? Sukk...

[KariMari]

Skjønner tanken din. Men synes likevel man kan få en vettug grunn til at den andre parten ikke vil gifte seg. Synes typen til venninna mi er litt sjofel når han begrunner valget sitt med at "skilsmissestatistikken er så høy at det er ikke vits. Det er jo så greit å være samboere. Dyrt er det også å gifte seg."

Disse grunnene han oppgir holder ikke mål etter mitt syn....

Spesielt siden venninnen min bli så såra av det.

Må stikke litt dypere enn som så.

 

 

 

[Gjest]

Jeg hater å være gift. Men jeg er det fordi jeg hater juridisk papirmølle enda mer, fant jeg ut etter en ti års tid. Det tar kortere tid og har tross alt noen oppturer å gifte seg - god mat, for eksempel.

[Neijasså...]

Det er ingenting som krever mer papirarbeid enn det såkalte "papirløse ekteskap" (samboerskap). Vi giftet oss etter maaaange års samboerskap, ikke fordi vi følte det ville være noen forskjell i hverdagen (følte meg akkurat like mye i et forpliktet forhold som samboer), men rett og slett av hensyn til ungene.