Mammadalt- positivt eller negativt???

[Gjest Sekretøsa]

Trenger konstruktive svar..

 

Er det positivt eller negativt og være mammadalt?

Da i den forstand at man henger i beina på mamma hele dagen, og omtrent får abstinenser når mamma går ut døra, SOM jo går over så fort mamma er ute, og man oppfører seg eksemplarisk når barnet er på besøk hos andre alene, uten mor....

[Gjest]

Både og. Jeg synes det er slitsomt nå som mini er mammadalt, er ikke vandt med det, de to andre barna har gått like mye til begge elelr vært pappadalter, og jeg foretrekker helt klart at de er pappadalt fremfor mammadalt, hehe... Egentlig er det jo verken positivt eller negativt, det er sånn det er, spørsmålet er vel mer hvordan man som mor takler at barnet er mammadalt. Om man lar barnet få "bestemme" og tillater det å være mammadalt eller om man lærer barnet at andre omsorgspersoner er like gode som mamma og ikke tar barnet selv bare fordi det protesterer på at andre gjør noe med det. Førstnevnte situasjon synes jeg ikke er så bra...

[Gjest Sekretøsa]

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal være mammadalt, men hun er det, og det til de grader! Ber henne alltid spørre sambo, dersom jeg er opptatt, og sambo ikke er det. Men det virker som om at jeg er den eneste i verden for henne når vi er hjemme. Synes det er veldig slitsomt, men betrygger meg også med at hun er veldig snill borte, og i bhg. Da er det aldri spørsmål om hvor jeg er, eller slike ting, heldigvis. For det ville jo blitt slitsomt for de hun var hos...

 

Grunnen til at jeg spør er fordi vi i dag får besøk av den sakkyndige i barnefordelingssaken vår, og jeg er redd for at det skal virke negativt på han at hun er såpass mammaldalt som hun er.

Når det skal sies, så har allerede denne personen sagt at han mente at barnet hadde det best hos meg, og far har signert på at jeg skal ha hovedomsorgen alene. (men han skrev også fra seg foreldreansvaret, noe han nå har klart og få tilbake)

 

 

[Learning to fly]

Det er nok helt normalt att barna henger i bena på mor som du skriver, i perioder. Noen mer enn andre, alle er ulik. Det viktige er att man godtar barna som de er, men gjerne prøver å lede de i rett retning uten å skubbe..For de fleste går denne peridoen over, mer eller mindre, hoss noen fortere enn andre. Gutten min er veldig avhengig av meg, er 5,5 år, må følges overalt. Men vi tar skritt ofr skritt og leder han til å mestre det å være uten meg i situasjoner, det går fremover. Men går vi for fort, "skubber", så blir ting værre. Hjelper vi i hans eget tempo, så føler han også mestring og er etterhvert klar fo rnye utfordringer. Jenta på 4,5 er av annen kaliber og kan "skubbes" med hell:) Men hun er ikke så veldig mammadalt, glad i meg og vil vær emed meg ja, men klarer seg uten når hun må.

 

Barnet ditt høres mer ut som jenta mi.