Akkurat nå går det egentlig helt dritt!:-/

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Må bare få skrevet ut litt...ikke fått være så mye på nettet i det siste, og da skjer det to ting: jeg blir mer klar over min egen situasjon (og den er ikke særlig positivt, og da blir jeg lei meg) og jeg har ingen å snakke med om at jeg er lei meg, altså blir jeg ikke noe bedre. Jeg er sånn person som MÅ snakke ut om ting og tang som plager meg. Men det er jo ingen å snakke med nå.

 

Jeg bare takler ikke at det er over med barnefar...at han ikke elsker meg lenger, og at det er slutt for alltid. Jeg kan finne masse feil ved ham, men akkurat nå så tenker jeg kun på det positive ved ham, og det nokså ufrivillig. Hver eneste natt drømmer jeg nemlig om ham...koselige drømmer der vi har det så bra sammen. Derfor er det så dritt å våkne...hver eneste dag "oppdager" jeg at vi ikke er sammen lenger...at det ikke er noe koselig i mellom oss. Så jeg knekker på en måte litt sammen hver gang jeg våkner...ikke noe bra start på dagen når man allerede sliter med å stå opp. Vegrer meg for å sovne også...akkurat nå er jeg dødstrøtt, men i stad da jeg forsøkte å sovne så kom det så sinnsykt mange tanker i hodet mitt at jeg bare gråt og gråt. Og når jeg ammer så må jeg jo våkne en del om natta, så da har jeg mange triste oppvåkninger!:-(

 

Natt til fredag og natt til lørdag var jeg våken hele natta...det var så deilig. Fredag blei en bra dag, helt til jeg sovna og våkna igjen. Men lørdag var ikke noe bra...var nemlig i Skien hos moren min i uka, og på lørdag reiste vi til Oslo igjen. Koselig å se snulla igjen, men alt blei overskygga av at jeg møtte bf igjen. Det var så trist å se ham...det gjør så vondt. Det hadde vært så mye lettere å komme over ham hvis jeg ikke måtte se ham igjen, men jeg må jo det siden barna er så små. Han er egentlig ikke noe prega av bruddet...han har det så bra. Som jeg skreiv i en annen tråd her: er jeg verdt så lite at det å miste meg gjør ikke en gang vondt? Jeg har det jo vondt som faen av å miste ham.

 

Det ligger så mye bak bruddet...mest at jeg er psykisk syk. Jeg har jo vært klar over at jeg er det, og at det er ille å bo med meg og være sammen med. Derfor sa jeg hele tida at han måtte snakke med noen siden han var pårørende, og fordi han også har vært igjennom mye. Men han sier det ikke er noen vits. Og kanskje det ikke er det, men han gidder ikke en gang prøve...han gidder ikke en gang bruke 1 time av livet sitt på å se om det er noe i det for å kanskje få orden på familien sin. Er jeg altså så lite verdt? Jeg skjønner jo godt at han ikke vil være med meg når jeg er syk, men jeg var jo så nærme til å få den hjelpa jeg skulle ha hatt med en gang (brukte 15 mnd på riktig hjelp...blei en kasteball i systemet).

 

Jeg må jo holde ut hver eneste dag (tenker en del på selvmord når jeg er lengst nede, men jeg kommer aldri til å la døtrene mine miste moren sin på den måten!), hvorfor kunne han ikke holde ut litt til sammen med meg? Er jeg for syk til å se hvor vondt han har hatt det i alt dette? Jeg kan jo egentlig ikke forvente at noen skal kunne leve med meg slik jeg har vært de siste to åra, men jeg kan jo håpe...men nå er jo håpet knust. Han greide ikke mer. Livet uten meg var mye bedre. Jeg er bitter på helsevesenet og misunnelig på bf,- han har det bra og han har greid å kvitte seg med psykisk sykdom (dvs at han blei kvitt meg og mine problemer). Igjen sitter jeg og må slite med bruddet samt sykdommen...depresjonen har forståelig nok blitt mye værre etter bruddet!

 

Han liker ikke en gang henge med meg når jeg er helt grei...det er ingenting han savner annet enn å ha noen å kommentere tv og avis med. Jeg er sånn at jeg må alltid ha noe bra å se fram til for å holde meg oppe...da det blei slutt i mars sa jeg at vi kunne ta en pause og prøve å få orden i ting i sommer. Det var ingen avtale, og det blei det heller ikke noe av. Da sommeren var over fikk jeg derfor en dårlig periode for jeg skjønte at det var slutt. Nå skjer det samme pga at jeg har flytta ut, men nå er også alt håp ute. Barnefar vil ikke prøve...han vet heller ikke hvordan. Han har jo ikke lyst til å finne på noe sammen med meg.

 

Lurer på om jeg savner ham eller bare at jeg savner noen...jeg antar at jeg har blitt avhengig av ham for å takle livet (jeg var deprimert før jeg traff ham, men da hadde jeg ikke angst), og nå som jeg har mista ham så går liksom hele livet i grus. I tillegg er det to uskyldige barn innvolvert som må veklse på å bo hos mamma og pappa. Det er jo ikke så ille, men akkurat nå gjør det vondt å tenke på det...det var jo ikke slik det skulle være. Vi skulle være sammen resten av livet! Tenk at angsten for å miste ham gjorde nettopp at jeg gjorde det!:-/

 

Hvordan fikser jeg det her? Jeg kan jo ikke få ham til å elske meg igjen. Jeg kan heller ikke bare plutselig bli kvitt de psykiske plagene mine. Hvordan komme meg over ham når jeg må se og snakke med ham hver eneste uke? Hvordan kan jeg komme over det at jeg valgte feil fyr å få barn med? Angrer så på det...rota det jo skikkelig til!:-/ Gruer meg så jævlig til han får seg en ny dame...aner ikke åssen jeg skal takle det. Jeg takler jo ikke situasjonen slik den er nå.

 

Oi, dette blei langt, men det var jo mye som måtte ut. Men likevel føler jeg meg ikke bedre!:-( Håper noen kan skrive noe bra her slik at jeg får det bedre! (Forresten...det hjelper ikke å presisere at andre har det værre enn meg. Det er jeg fullt klar over, og jeg blir bare enda mer lei meg pga det.)

[Anonym bruker]

Dette høres ikke noe koselig ut, men det er jo temmelig klart at du er nødt å gjøre akkuart det du gjør nemlig komme over ham. Hva gjør du i forhold til de psykiske problemene dine?

[Anonym bruker]

Jeg har vært i dine sko (da uten barn involvert) jeg lot meg tro at jeg var avhengig av kjæresten min ( i 3 fæle år!) for å klare meg, for å leve..

Og jeg lover deg at når du bare er over den verste kneika, så hjelper det!

 

Bruker du noe medisiner? Hva slags behandling får du?

[Anonym bruker]

Vet ikke om dette hjelper deg, men: Jeg var veldig deppa her da jeg gikk hjemme med sønnen min. Fikk antidressiva av legen og det hjalp meg over kneika sammen med terapi.

 

Ta gjerne kontakt med Marte nettverkssenter(røde kors oslo). De har en rekke bra tilbud for alenemødre

[Anonym bruker]

hei du .. jeg ble intressert i det tilbudet du ga til hun med innlegget.. har du nr dit til det senteret????.. trenger sårt å få litt råd og veiledning til min alenemor situasjon.. går og depper dagen lang med en seks åring og en mnd gml baby..

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg går til sosionom og psykiater (de samarbeider), men de to siste ukene har begge hatt ferie! Men jeg fikk vite i dag at det finnes antridepressiva en kan ta selv om en ammer så det skal jeg prøve...for det hjelper ikke helt med samtaleterapi dessverre.

 

Men dagen i dag har faktisk vært bra...hang litt med barnefar, og hadde ikke problemer med å se på ham og snakke med ham!:-) Så det ga meg jo et håp om at jula kan bli bra (vi skal alle 4 til hans familie). Sov jo så lite natt til i dag at jeg ikke huska noen av drømmene...så fikk jeg sovet en del i kveld også, og våkna da the Closer starta så jeg fokuserte på tv'n med en gang i stedet for følelsene mine, så da var det greit å våkne!:-)

 

[madammen med tulla og fødeklar]

sendere en gooood klem!!

Du har min dypeste medfølelse.. Det kan nok ikke være lett det der!

har inegn kloke ord å komme med, men ønsker deg lyke til...

Det kommer til å ordne seg selv om det ikke ser slik ut nå!!!

Stå på!!!

 

 

[Anonym bruker]

hei.

 

jeg er iden ex situasjon. mannen min er psykisk syk,og det tar virkelig på samlivet.

Vi har barn sammen, så jeg er forsatt gift. for nå er det kommet litt mer hjelp til han.

Så vi får se, og jeg vet at blir vi skilt kommer han ikke til og klare og ha barna regelmessig.

Da blir det nok til at han må treffe dem hos meg.

Kan du ikke skrive et brev til bf, og forklare ting og be om svar.

Ang. føelser osv.

Ta den tiden du trenger, er nok en sorg du har også. var jo ikke du som ville at det skulle bli slutt. Klart du savner den tiden.

Viste han at du var dårlig før dere fikk barn sammen , så viste han hva han gikk til.

 

Sender en stor klem til deg.