Hva feiler det meg?

[Anonym bruker]

Jeg har bare noen dager igjen til termin, har lest og forberedt meg masse, mentalt også.

Men når jeg leser om alle som gleder seg til å kose med babyen sin og lukte på ham/henne, så føler jeg meg så dum.

Det blir liksom ennå altfor fjernt for meg, og tanken på en baby her hjemme er ennå helt uvirkelig, selv om jeg selvfølgelig synes det er koselig samtidig!

Noen som forstår, eller er jeg helt ute og kjører?

Vet ikke om det kan ha noe med at jeg ikke har barn fra før, at det ikke var planlagt (selv om det ikke spilte noen rolle), og at jeg aldri har hatt noe forhold til babyer før jeg ble gravid selv...

Jeg har jo kontakt med den lille inni magen, og føler omsorg og sånn, men klarer likevel ikke å ta det helt innpå meg, føler jeg ikke kommer til å tro det helt før jeg ser babyen og hører ham gråte!

Føler meg så dårlig siden jeg ikke lengter etter å lukte på ham liksom...

Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor er det så distansert for meg?

Er jeg på vei til å bli panisk eller?

jeg føler at jeg ikke gleder meg så mye som jeg burde gjøre, og det er fælt!

[AnneSynnøve]

Tror ikke det feiler det noe som helst jeg! I allefall så håper jeg ikke det - siden jeg har det på akkurat samme måte som deg:)

 

Jeg har sortert barnetøy idag og tok meg i å tenke ut hvem jeg skal kunne gi det til fordi det er helt utenkelig at jeg skal få et barn som skal passe til dette dukke-tøyet. Av og til blir jeg stående å glane på barnesenga og bare undres over hvor sykt det er at det faktisk skal ligge en unge oppi.

....og det tross i at jeg har holdt på i 4 år med å få til denne graviditeten her:)

 

Det løser seg sikkert - både for deg og for meg:)

 

[nattensDronning]

dere er ikke alene nei. Greier heller ikke å se det for meg. Kan liksom ikke tru det ennå, og nå er det bare 5 uker igjen. Vi har et barn fra før, men har slitet litt med å få andremann. Så det er vel derfor jeg ikke helt tror at det vil gå bra nå. Men jeg prøver jo å tenke positivt. Men som sagt jeg greier ikke å se babyen for meg.

[Julie Angelica:)]

Det er overhodet ikke noe galt med deg. Dette innlegget kunne jeg skrevet selv for 1,5 år siden. Det er ikke lett å forestille seg noe når man er førstegangs. Andre sa til meg at "husk at når du kommer hjem fra sykehuset, så er det litt anderledes enn å komme hjem fra rema med varer i en pose" ehe.. Jeg skjønte jo det selvfølgelig, og syntes kanskje den humoren ikke var så bra, men jeg skal fortelle deg en ting. .

 

Det kommer til å bli det beste du har opplevd i hele ditt liv.

Det er INGENTING som kan måles med det å bli mor.

Jeg tok meg i å nesten være utålmodig når Julie sov, og gikk å ventet på at hun skulle våkne sånn at jeg kunne ta henne opp og bare holde henne inntil meg.

I dag som hun har blitt snart 17 mnd og skal hjelpe til med alt, så skulle jeg ønske at hun sov noen minutter til sånn at jeg kunne gjort LITT mer husarbeid.Hehe. Men det er en helt annen sak.

Hver alder har sin sjarm og det er så moro og deilig å være mor at jeg får ikke beskrevet det med ord!

Morsfølelsen din kommer i det sekundet du får barnet ditt på brystet.

Og neste gang, når nr 2 kommer hvis du skal ha flere, så klarer du helt fint å se for deg alt. Det gjør jeg, og jeg klarer nesten ikke å vente.

 

Lykke til på den ufattelig deilige reisen du skal ut på. Nyt hvert eneste sekund, for tiden går altfor fort. Når folk sa det til meg, så tenkte jeg ikke noe over det, men det gjør jeg nå, og jeg fanger opp alt så godt jeg kan, for tiden kommer ikke tilbake. Ta masse bilder. Kos deg. Nyt.

 

Klem fra førstegangsmor som er i den 8 himmel av glede:)

[Anonym bruker]

Du er nok helt normal!

 

Jeg venter nr. men synes det er like rart og uvirkelig nå som sist! Selv om jeg ut fra mine erfaringer kan, mer denne gangen, tenke meg hvordan det kan bli, og dermed kan si at jeg gleder meg til å möte sönnen min, kjenne lukten av baby og föle den enorme kjärligheten et barn kan skape, så er det alikevel uvirkelig. For dette er et nytt menneske, og det vil gi meg nye erfaringer. Synes det er så rart at det ligger en liten gutt, et menneske inni magen min. Hver gang han rörer seg må jeg smile for det er så merkelig å kjenne han uten å ha sett han osv.

 

Er nok ikke så rart at du föler som du gjör. Du vet jo ikke hva du går til:) Vil tro at når du ser barnet ditt, sönn eller datter, når du hörer lyden dens og kjenner huden og varmen dens mot din så kommer nok fölelsene kastet på. Det trenger ikke väre bare gode fölelser....

 

Ta det som det kommer, du er ikke unormal!

Masse lykke til:)

[Anonym bruker]

PS. venter nr 2...

[Anonym bruker]

TUSEN TUSEN TAKK for svar dere :-)

Det hjelper veldig, så takk for oppmuntring og visshet om at jeg ikke er unormal!!!

Jeg føler meg litt mer normal nå, og jeg har større tro på at dette kommer til å gå bra!

Er enda en dag nærmere, men faktisk roligere, så tusen takk for støtten og for at dere svarte meg!

Lykke til dere også alle sammen :-)

 

Takknemlig HI :-)