tenker litt om dagene....trenger en liten utblåsing....

[Kirsebæra]

saken er den at samboeren og jeg krangler alt for ofte nå om dagene. han er bare på jobb...jobb jobb jobb....er det noen overtid ledig så tar han det. ringer de ifra jobb og spør om han kan ta arbeishelg så gjør han det. alltid er det noe med den jævla jobben.

 

inatt skulle han egentlig på jobb klokka to inatt, men han fikk noen andre til å ta den fordi sjefen ringte å spurte om han kunne sitte barnevakt for barna hans.....jeg var ute, men hadde spurt han om han ville bli med ut. ble litt irritert da jeg hørte at han heller ville sitte barnevakt for sjefen sine barn enn å være med meg ut og være sosial med vennene våre....men men. klokka fem kom han hjem. så skulle han på jobb igjen klokka 11.00. han kom hjem nå.

 

så sier han at i morgen må han begynne klokka seks. jeg begynner halv åtte(er i utplassering nå) og barnehagen åpner halv åtte. bussene som går forbi her går jo hvert fjerde skuddår....må isåfall ta kvart over seks bussen, men jeg rekker uansett ikke å levere Elias i barnehagen(3 km fra der jeg er utpklassert til bhg) og tilbake til der jeg skal være....det er fysisk umulig i og med at det er på samme tidspungt....

 

men han sier at han MÅ begynne klokka seks...Men hvis jeg kommer for sent så går det utover skolen min, men det skjønner ikke han.

 

en annen ting er at han sier aldri noe pent til meg(ingen ting stygt heller, but you get the picture)

Ser mennene til venninnene mine....''hei kjære, hvordan har dagen din vært''

''å du er så søt, jenta mi'' aldri kommer det noe slikt fra han. når jeg ber han om å gjøre noe her hjemme så er det''jaja, så får æ berre gjør d da!!!''(dritsur!)

men ring de fra jobb så slepp han alt han har og kjør på jobb.....bare jobb!

 

vi har aldri nåkka tid ilag lengre. Har veldig lyst å flytt ut nu....kjenner at jeg klarer ikke mere.

men så er det jo det at alt vi har i leiligheten er mitt...utenom stubordet og komfyren....vil jo ikke være slem å ta alt heller....men jeg tenker på alle andres beste istedet for mitt, men nå må jeg snart gjøre noe. men vil jo ikke gå til ett slikt drastisk valg å flytte ut, elias er jo bare ett år.

 

noen som har andre valgmuligheter....?

han mener nå at han starter klokka 6 for så å dra hjem å hente oss, men det har vi gjort en del ganger før og det ender med at jeg ringer han når han skulle ha vært her og da har han glemt det av og nå er det så mye å gjøre at han ikke kommer seg fra jobb....blir så frustrert....!

 

oi, dette ble langt...takk til den som gadd å lese...

[Kirsebæra]

var i allefall deilig å få det ut av hodet mitt og ''ned på papir''

[Gjest]

Har dere dårlig råd eller noe som gjør at han gjør dette?

Er det drømmejobben men med en krevende møkkasjef?

Er det slik at han er veldig glad i og fornøyd med jobben men veldig dårlig til å si nei?

 

Det jeg egentlig er ute etter er om det er en ytre påvirkning av noe slag som gjør at det er slik han velger?

 

Dersom det ikke er det så vil jeg si at det er på tide at dere setter dere ned og jobber med forholdet deres for det nytter ikke å rømme fra problemer. Det kan virke som det er det han gjør dersom ikke noen av de overnevnte kan passe.

Og da lønner det seg å forklare ham at det å rømme fra problemene bare lager større og enda verre problemer.

Forklar ham det rett frem og ærlig, si hvordan du føler om situasjonen, saklig.

Så kanskje dere får et utgangspunkt å jobbe ut fra?

[Kirsebæra]

dårlig råd har vi ikke. men det er det at han trives på jobben men er naiv. spør noen han om noe så kommer han lpende. det samme utenom jobb og. hvis noen spør om han kan kjøre dem så gjør han det. han klarer aldri å si nei og når jeg da spør om ikke han kan si nei så blir han sur.

 

jeg lurer på om han faktisk bare rømmer fra problemene...han gjør jo ingen ting her hjemme og når vi har satt en dag vi skal rydde og vaske mm så kommer han plutselig med at''jeg må jobbe, jeg''

 

 

[Gjest]

godt og høre at det er flere som har det som meg til tider.. mange ganger føler jeg at han bryr seg mer om jobben enn oss som sitter her hjemme.. spør jeg om han kan gjøre et lite arb. stykke hjemme,får jeg bare til svar -jada.. men aldri at det blir gjort. men ringer de fra jobben eller noen andre og spør om han kan hjelpe dem,så er han snar ut døren.. *arghh* kjenner jeg vil gi han en over auene til tider..

[Kirsebæra]

Ja det er akkurat sånn han er.....''gidder du å rydde stua så jeg får vaske?'' ''ja får vel bare gjøre det da(drit sur)!!''

 

''hei d e jobben, kan du kom nedom litt?''

''On my way!''

 

jobb jobb jobb!

blir gaaal

[grå :)]

godt å høre at det er flere som har det sånn. mye av problemet her ligger også i at det er et lite firma og gubben som stort sett har eneansvaret for en del ting. hadde de enda vært fler til å dele ansvaret

[Kirsebæra]

ja dette e også ett lite firma(sorry, nu legg æ over t dialekt, men blir sånn når æ e sur)

men d verste e når elias e syk...så spør æ om han kan vær heime med han førr æ kan ikke vær så mye borte fra skola. går jo utover karakteran mine.

''men da blir jo han ***** helt aleine på jobb''

han tenk på alle andre enn mæ og elias. ææ må allti vær heime med ungen, æ må mas på han og etter første dag så rings jefen og si at neste dag så MÅ han kom på jobb....hallo?? kor e logikken?