Vridd hjernen min idag...dette kom ut:

[Sabina og gjengen]

 

Det gjør vondt å høre deg gråte

Det er vondt å høre deg le

Det er vondt å høre deg rope

Rope på meg

Jeg vil så gjerne holde deg

Aldri slippe deg igjen

Vil så gjerne si til deg at du er bare min

Men pappa trenger å bli kjent med deg

 

Jeg vil ikke høre deg rope på meg

Jeg vil ikke at du skal være lei

Jeg vil ikke at du skal tro jeg er borte

Jeg er jo her

Jeg hører deg

Jeg vil bare holde deg

Si at mamma er her

Men du må bli kjent med pappa

 

Du leker og koser deg

Plutselig husker du

Du løper til døra og banker

Mamma?

Jeg vil bare åpne å la deg komme inn

Vil bare si at jeg er her

Pappa prøver å være pappa nå..

Men mamma er her

Mamma elsker deg.

 

[Gjest]

Skjønner følelsen, er så trist:(

[Tråle i Trøbbel]

Skjønner at det kan være vondt...Men barnet trenger å bli kjent med pappaen og(jeg antar det er snakk om normalt samvær her)...Selv om barnet skriker trenger det ikke bety at h*n har det vondt, små barn er vare for endringer. Små barn er også veldig vare på følelsene til omsprgspersonen...H*n vil plukke opp om du er trist/lei deg/sint/motvillig til samvær og adoptere disse følelsene. Det beste du kan gjøre er å bite i deg egne følelser og være i overkant positiv når du omtaler samvær / pappa ol (uansett hvor vanskelig det må kjennes...) Det er barnets beste:-)

[Sabina og gjengen]

Jeg er så positiv som jeg bare får blitt.. Faren har samvær hos meg og jeg pleier å snike meg inn på rommet mitt med dataen eller noen bøker inniemellom, for marken går bare til meg hvis jeg er i stua med dem.. Men lilel marken står å slår i døra og gråter, det går jo over, men det er så vondt..

 

Faren får ikke ha han alene pga veeeldig mange avtalebrudd og han klarer ikke ansvaret, han tenker ikke sikkerhet og hva som kan være farlig/skummelt. virker til tider som om han gir faen, derfor er jeg ekstra redd, skulle ønske han ikke ville være pappa, da hadde jeg sluppet å være redd for den dagen som vil kome, når han skal ha marken alene..