Bare en?

[Anonym bruker]

Er det noen her som har bestemt seg for å bare få ett barn? Jeg har en og vet ikke om jeg vil ha flere, men føler at jeg litt egoist om jeg ikke gir henne muligheten til å vokse opp med søsken.

 

Eller er det noen enebarn her som kan dele synspunkter på det å bare være en? Føles det ensomt?

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp som enebarn, men ønsker søsken til mitt barn.

Har hatt det helt greit jeg, ble tidlig selvstendig og flink til å leke alene.

Var med på mange organiserte aktiviteter fra jeg var liten (alt fra turn til speideren m.m.), og fikk på den måten mange venner via dette.

Med tiden så har savnet etter søsken blitt sterkere og sterkere.

Merker det spesielt godt i voksen alder, og ikke minst etter at jeg fikk barn. Så mitt valg er veldig enkelt, her blir det flere barn i huset;)

[Anonym bruker]

Jeg har bestandig ment at jeg skulle ha mer enn 1 unge, så når jenta mi var bare 1/2 år starta vi å tenke på nr. 2.

Det var mye rundt dette å få med meg samboeren min og jeg stressa veldig for å få det til. Ble etterhvert gravid, men hadde en SA i desember. Stressa da bare enda mer for å bli gravid.

Etter noen mnd. til med misslyket prøving, satt vi oss ned og snakket om dette å få et barn til og vi ble faktisk enige om at JA vi skal ha en til, men ikke før om noen år.

 

Jeg var så besatt av å få 2 tette at det ikke var sundt, men nå er jeg så fornøyd og jeg får til å kose meg maase med lillesnupps=)

 

Så mitt råd er at du og samboeren din setter dere ned og prater om fordeler og ulemper slik at dere sammen kan bli enige.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og jeg synes overhodet ikke det er egoistisk å bare få ett barn. Som barn syntes jeg stort sett det var fint å være enebarn. Klart det kunne være litt kjedelig på ferie innimellom, men stort sett syntes jeg det var deilig å slippe den søskenkranglingen jeg så mange av vennene mine stadig drev med. Jeg fikk ha både foreldrene mine og lekene mine for meg selv, og ønsket meg sjelden søsken. Som voksen kan jeg klart se fordeler med å ha søsken, særlig ift til omsorg for eldre foreldre. Men etter at jeg fikk min egen familie - med mann og enebarn -føler jeg meg også mindre ensom ift dette.

 

Det er fordeler og ulemper ved det meste. Det er selvsagt få som angrer på at de fikk flere barn, eller som skulle ønske de ikke hadde søsken. Det betyr ikke at det er noe galt eller mindreverdig verken ved å være enebarn eller å bare ønske seg en.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg har dårlige erfaringer med å være enebarn...kanskje fordi alle rundt meg hadde søsken og jeg så hvor bra de hadde det sammen (selv om jeg også var vitne til søskenkrangling). Når jeg ser tilbake på livet mitt så tror jeg at det å ha et søsken hadde gjort at jeg hadde hatt det bedre. Men jeg vet jo ikke...kanskje ting hadde vært værre. Jeg er jo litt anderledes enn den typiske jenta, så jeg var mye ensom, og det kan jo hende at jeg hadde vært det uansett om jeg hadde hatt et søsken eller ikke.

 

Det positive er at jeg hadde et godt forhold til moren min (bare vi to i familien), og at jeg alltid har fått full oppmerksomhet. Nå som jeg har fått barn er det kun de som er barnebarna hennes, så hun gir jo også dem full oppmerksomhet, og jeg kan alltid be henne om hjelp hvis det er noe...jeg trenger ikke belage meg på at hun ikke kan hjelpe fordi hun er opptatt med å hjelpe et av sine andre barn.

 

Jeg skulle IKKE ha enebarn...det bestemte jeg for lenge siden! Nå skulle jeg heller ikke ha barn så tett, men slik blei det altså, og jeg håper de kommer til å ha det bra sammen.

[Søskenhåp adopterer]

Jeg er enebarn. Savna ikke søsken da jeg var liten men savner det veldig nå. Har halvsøster men vi har aldri vokst opp sammen desverre. Det blir sånn at når en blir voksen så mister man gjerne alle de vennene man hadde når man var yngre, i det minste får man mindre kontakt, og da sitter man igjen med familien. Alle høytider osv. er det fint med søsken og familie. En annen ting er at skjer det vanskelige situasjoner i familiesituasjon (som hos meg sykdom og dødsfall) så er det en stor fordel å ha et søsken å konferere med/betro seg til. Blir vanskelig for venner å sette seg inn i dette på samme måte. Ja så er det og dette da med å ha alt ansvar for gamle foreldre etter hvert alene. Du får ta ditt eget valg men jeg er ikke i tvil om at jeg "unner" barnet mitt et søsken og venter nå nr. 2. selv om det er slitsomt med småbarnsperioden... Å få barn i seg selv er vel en egoistisk handling (vi gjør det jo fordi vi har lyst på i de fleste tilfeller) så sånn sett er det ene vel ikke mer egosistisk enn det andre, men enebarn er ikke noe særlig spør du en som er et.

[♥ Snøblomst ♥]

Vi diskuterer fram og tilbake. Har er travelt liv og vil kunne følge mini opp på beste måte. Vet rett og slett ikke om vi har tid til en til...

[Søskenhåp adopterer]

Ja det er jo et poeng... Og en av grunnene til at vi har bestemt oss for 2 og ikke fler. En må ha tid til å følge opp barna, hvis ikke må en TA SEG TID og nedprioritere andre ting, jeg er ikke så fan av de som har travel karrierejobb begge to i arbeid, begge jobber overtid i tillegg, og så skal man på død og liv ha trendy 3 barn som tilbringer dagene på skolen og ettermiddagene på SFO. Men tro ikke at jeg er den som støtter at bare mamma'n skal ofre seg altså...Fordel med søsken er vel at da har barna selskap også i søskenet og ikke bare foreldrene og kan støtte seg på det.