hva er galt med meg da???

[Anonym bruker]

huff skikkelig klage historie men men de som gidde å lese får gjøre det:)

mannen min har ei datter på fem fra før av..og sammen har vi ei jente på 20 mnd og jeg er gravid med nr to..

i mitt første svangerskap begynte jeg å mislike datteren hans..føler meg helt teit men vet ikke hvorfor heller,moren hennes har vært sammen med narkomaner og det har ikke vært lett vi ble sammen når jeg var 18 og da fikk jeg henne rett i fanget og hadde daglig omsorg for henne og alt var kjempe fint..

dette*hatet*er bare blitt sterkere og sterkere gruer meg til hun skal komme slik at jeg har en skikkelig klump i magen har snakket med jordmor og legen om dette men de sier bare at vi finner ut av det:(

føler meg så mislykket og forferdelig teit mot henne og mannen min er jo ikke noe jeg vil.

 

 

tar meg selv i og tenke nei nå må du skjerpe deg men med engang jeg ser henne så får jeg disse følelsene tilbake igjen:( ikke mye greit..

hva skal jeg gjøre..??

orker ikke noe psykolog...

 

vil bare ha den gamle meg tilbake

 

 

forferdelig trist om dagene ogs¨å kan begynne å grine av ingenting og har vurdert og gå ifra han bare for å slippe å se henne mer...men elsker han jo..

 

[mammalade4]

Hei

Ser det er ingen som har svart deg så derfor skriver jeg for å fortelle litt om min egen historie for noen år siden som ligner litt.

 

For 7 år siden var jeg ilag med en mann som hadde 2 barn fra før av. Jeg hadde 1 datter og han hadde 2 døtre. Selve forholdet vårt var veldig turbulent og jeg fikk se det at når hannes unger var hos oss så var han verdens beste pappa for alle ungene, men den uka det bare var mi jente så brydde han seg ikke. Hun kunne sitte og tegne og så ropte hun på han for at han måtte komme å se,men han ga blanke. Han brydde seg rett og slett ikke om henne. Hun var da 5 år og så det så godt den forskjellsbehandlinga. Jeg derimot var blitt så glad i ungene hans og jeg forgudet dem. Gjorde aldri forskjell på dem, det kunne aldri falle meg inn. Til slutt så jeg hva det gjorde med datra mi og jeg sa ifra. Han brydde seg ikke,og en dag kom hun bort til meg (hun var såvidt fyllt 5 år) og sa: mamma,jeg tror ikke han liker meg jeg, Den ene dagen virker det som han gjør det,men så er det mange dager som han ikke vil se på meg og leke med med meg. Hjertet mitt brast og etter turbulens pga av div så flyttet vi ifra han.

Så etter et halvt år fant jeg mannen som jeg giftet meg med. Han hadde ei datter som var et år yngre enn min datter og jeg kjente at jeg klarte ikke å knytte meg til henne. Dessverre så irriterte hun meg mer enn noe annet. Jeg klarte ikke sette svar på det før jeg kom i prat med en veldig smart dame. Hun spurte hvordan det gikk med oss, og så plumpet det ut av meg at jo det går veldig bra,men av en eller annen grunn klarer jeg ikke knytte meg til datra hans. Jeg så da at det var fordi jeg allerede hadde vært stemamma og selv om jeg var glad forholdet var over så elsket jeg og savnet jentene hans. Jeg hadde rett og slett nå tatt på meg beskyttelseskappa og bestemt meg for at jeg ikke skal knytte noen bånd til denne jenta. Jeg likte henne jo ikke engang.

Denne damen jeg pratet meg ba meg om å skjerpe meg, eller så kom det til å ende opp med at jeg mistet det beste som noengang har skjedd meg og det var å treffe pappaen hennes. Og jeg gikk jo å skrøt så mye av at han var en så god pappa for begge ungene,mens jeg sjøl oppførte meg som en drittunge. Enn hvis han hadde behandlet min datter slik??? Jo jeg vet jeg ville kastet han ut med engang, for ungene komme først.

 

Så det jeg vil si til deg er at hun er bare et barn. Hun er uskyldig, hun ville ikke at mamma og pappa skulle gå ifra hverandre, eller at pappa skulle finne seg en ny dame og få barn med henne. Hun legger nok merke til at du ikke bryr deg om henne slik som du gjør med dine barn. Hun er ikke ditt biologiske barn,men hun er DITT barn og nå. Husk på det. Det var et valg du automatisk tok da du valgte pappaen hennes. Skynd deg å snu på det, la henne få vite at du synes hun er en flott jente. Hun trenger å høre det fra deg og. Tenk hvis du skulle gå ifra mannen din og finne deg en ny mann. Tenk om han ikke likte ungene dine,hva ville du synes om det?

Ikke nok med at hun har bodd ilag med en narkoman på den ene siden, men den eneste plassen hun da har igjen og skulle føle seg 100%trygg på, er hos pappa,og så blir hun ikke likt av deg? Stakkars liten jente spør du meg. Greit nok at du var 18 år da du ble stemor,men er du voksen nok til å gå inn i et forhold med en voksen mann og bli gravid med han,så er du voksen nok til å ta ansvar for den eldste jenta di!!!

 

Harde ord kanskje,men det er sannheten.

 

 

[Termin 061209]

Dette syntes jeg var en veldig rørende historie. Jeg har selv barn fra før , og er på ny sammen med en annen. Har et barn fra tidligere på 4 år og venter en til i februar. Min datter er virkelig elsket av min nye samboer og det er ikke noe som gleder mer enn å se at de to har det bra sammen. Hadde ikke de gått sammen, så hadde jeg nok brutt med han, uansett hvor glad jeg var i han.... barna kommer først som du sier. Sånn er det heldigvis ikke her. Vi har det veldig godt sammen alle mann og gleder oss stort til et nytt familiemedlem kommer i februar:)