utamæsjæl-opplevelse..... (mange svar ønskes!! :-)

[Anonym bruker]

sukk....

vi har jo slitt i lang lang tid, og denne siste uka, har vi da altså gjort det slutt.

begge enige om at vi ikke kan fortsette slik vi har holdt på, men det er min avgjørelse at vi ikke skal fortsette....

 

Har jo på forkant vært såå sikker, med alle de argumentene jeg har. Noe han forstår også.

 

Men nå - går jeg bare i et vakum. det er skikkelig ut av meg selv opplevelse, jeg føler jeg ikke har "kontakt med meg selv" - lenger....

Alle de grunnene jeg har for dette bruddet er som visket vekk, og jeg ser bare det positive i ham... selv om det negative er mer enn det positive...

 

Vi er jo venner og mer hyggelig enn noen gang....

 

Men jeg må minne meg på at jeg må holde på avgjørelsen, for grunnene er så solide, og vi har prøvd og prøvd og prøvd før, men det har gått tilbake til det samme hver gang... Tviler på at noen (mange) ville holdt ut så lenge som vi har gjort....

 

Og så er det jo helt fjernt dette med at han flytter snart, at jeg etterhvert kjøper meg ny plass å bo. Hvordan det blir med ungene.... Hvordan kontakten blir da. Vi skal jo være venner, men vil jeg gå ut av denne tåkeheimen og innse at det er riktig valg jeg har gjort?

Tenk om vi er så gode venner, og vi går så godt i lag, at jeg "lokkes" tilbake!?!??

 

åååhhrrr, det er så frustrerende!!!

hvis jeg tar meg i nakken, og prøver å tenke klart, så vet jeg jo at dette må jeg gjøre, men jeg er helt satt ut og ... er helt bortevekk fra "virkeligheten....."

 

fint om dere har noen ord til meg... det ble ikke mange spørsmål, men.... dette er helt ferskt og jeg har ikke snakket med mange om det....

(selv om det er bestemt, har jeg ikke fått meg til å si det til nærmeste familie enda!!! det er også en ting som blir tøft... )

[Anonym bruker]

Jeg regner med at dere har prøvd familieterapi, eller veiledning eller hva det heter?

 

Egentlig har jeg ikke noen gode råd til deg, men jeg har vært i samme situasjon en gang. Alle argumentene for å gå fra kjæresten min forsvant den dagen det ble slutt. Det er nå 9 år siden, og fremdeles vet jeg at det ikke var det rette for meg. Vi hadde det kjempefint, og han er det fineste som har hendt meg. Men det var ett eller annet... Klarte aldri å sette fingeren på det, og vi prøvde mange ganger, sist for et par år siden. Jeg angrer på en måte veldig, og er kjempeglad for at vi ikke hadde vi barn sammen!!

 

Hva er argumentene for og i mot da?

[FrøkenSprøken]

Er litt vanskelig å gi råd i en situasjon jeg ikke vet noe om, men har dere prøvd terapi?

Har hørt mange si at de var sikker på at forholdet kom til å gå til helvette, men at terapi reddet det. Tror ikke jeg ville gitt opp før alt var prøvd, men hvis alt virkelig er prøvd, og du VET at dette ikke går må du bare ta deg i skinnet og komme over ham.

 

Det er tøft til å begynne med, og i en ganske god stund framover, men det går over. Ordne deg en (falsk) profil på et nettsjekkested. Det hjelper veldig mye å få litt oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og kjenne at det kribler i magen selv om man ikke mener noe med det.

 

Er liksom ikke så seriøst som å sjekke noen på byen, og så slipper du å ordne deg barnevakt;)

 

Det var det som hjalp meg mest da jeg skulle komme over eksen min.

 

Lykke til. Det er ikke lett!