hvor mange barn?

[Anonym bruker]

har dere bestemt dere for hvor mange barn dere skal ha? og er dere enige?hvem "vinner" om dere er uenige?den som vil ha færrest? og hvordan løser dere dette?

 

vi er veldig uenige. mannen min vil bare ha 1 barn, og jeg ønsker meg 3-4...

er ikke så lett for meg å få gjennomslag når han er HELT bestemt nei...

 

 

[3 små!:) Gutt, gutt og jente!]

Mannen min og jeg er HELT enige om at lillegutt ikke skal være enebarn, men hvor mange søsken han skal få er vi ikke enige om i det hele tatt... Jeg ønsker meg en stor familie, gjerne 4 barn, mens han ikke vil ha mer enn 2. Begrunnelsen hans er at hvis jeg skulle dø (er jo veldig drastisk, da...) så tror han ikke at han ville kunne klare å ta seg av 4 barn. Han mener også at vi ikke vil få tid til å følge dem opp så mye som vi kanskje gjerne vil... Jeg synes det er veldig gode argumenter, men for meg ville det vært så rart å bare ha 1 søsken... Så vi har inngått et kompromiss; det blir definitivt 2 barn, med opsjon på ett til hvis jeg fortsatt vil når vi kommer så langt;) Håper dere klarer å finne et kompromiss...

[lisje marthemora]

Nå har vi fått 4 friske barn, så nå tror jeg vi er ferdig med produksjonen.hehe....

[Lill,<3Rikke&Patrick<3]

Her er vi ganske enig faktisk;) Holder med to for oss...og det har vi snart;)

[Gjest]

Vi hadde bestemt oss for 2, kanskje 3 barn. Nå har vi 3 barn og begge to er litt sånn, vi føler det er nok nå, men kanskje, kanskje kommer det en til om noen år likevel ;-)

 

Men da eldstemann var baby var min mann helt klar på at han ALDRI ville ha flere, og vi har osm sagt 3 nå :-) Kanskje mannen din bare trenger litt tid på seg?

[Anonym bruker]

tusen tusen takk alva

 

det viktigste for meg er at barnet vårt ikke blir alenebarn..

 

var nr 2 og 3 planlagte hos deG? hvordan fikk du mannen med? når blei han med på å prøve?

 

det virker som det er litt sånn at mamman ofte vil ha flest barn?eller? nesten litt rart når det virker som om det fremdeles er en kultur der mamman gjør det meste og tyngste arbeidet i hjemmet...

 

 

[Gjest]

Med nr 2 overkjørte jeg ham nok litt, var sånn "Når nestemann kommer", "Når vi begynner å lage nestemann", tror han bare godtok at det skulle bli to og kjøpte argumentene mine om hvor trist det er å vokse opp som enebarn (noe jeg har gjort) og da eldstemann var litt over ett år tok jeg ut spiralen og sa at jeg var klar, var ikke han det fikk han ordne prevansjon selv. Så ble nummer to laget, hehe... Men han var ikke akkurat entusistisk den første tiden da, men det kom etterhvert. Tredjemann er en litt lenger historie. Da ble jeg gravid ved uhell, men mistet spiren og var helt knust, vi snakket litt om det og ble enige om at vi kunne prøve og etter noen forsøk var også han i boks. Da tenkte jeg at nå er det nok og min mann som jeg hadde måtte lokke for de to siste begynte plutselig å snakke om noen fire, må jo le litt da. Nå er det jeg som sitter hardest på bakbena og han som er mest sånn som smiler lurt og sier "vi får nå se" og nekter meg å gi vekk/kaste babytøy og utstyr, "sånn i tilfelle" som han sier. Du får ha lykke til med overtalelsene, trumfe litt på dette med søsken du! :-)

[Gjest]

ps, jeg misstenker min mann for å ha litt lyst på en datter også, vi har tre gutter, men det nekter han å innrømme da! ;-)

[Fire småtroll]

Mannen min var veldig skremt av tanken på å få barn i det hele tatt han.. Men å ikke få i det hele tatt var liksom ikke noe alternativ det heller så vi fikk førstemann da. Hadde en tøft svangerskap og enda tøffere fødsel, så mannen var igjen litt skremt, men vi skulle ha to, det var vi begge helt bestemt på, vi var enig om at det er godt å ha søsken, på alle stadier i livet. Så kom nr to, og vi hadde en enda tøffere fødsel. Mannen var helt bestemt, aldri igjen!

 

Men mannen min elsker jo ungene, er verdens beste pappa, og plutselig, drøye to år etter nr to var det han som begynte å prate om nr tre.. Han så langt frem han, tenk når de blir store og skal flytte hjemmefra, tenk så stille det blir, tenk om begge flytter utenbys for å studere osv. Jeg ble jublende glad jeg, for jeg har alltid satt pris på min egen store familie (har tre søsken). Så vi fikk nr tre!

 

Da begynner det å bli en livsstil! Hele livet dreier seg jo om ungene, er ikke bare, bare å skaffe barnevakt til tre unger, så det har vi aldri hatt, minste er straks 6mnd. Jeg tåler ikke hormon-prevansjon så godt så mannen mente jeg bare skulle la være å ta pilla nå.. Men tenk om jeg ble gravid da sier jeg. Ja, da må vi ha en sju-seter kommer det fra gubben med et smil..

 

Så fra å ikke helt klare å bli glad engang første gang jeg ble gravid har mannen min vokst inn i papparollen på en måte som stadig imponerer meg!

 

Kanskje trenger mannen din litt tid, men kanskje er han også av de som ikke ønsker en hel flokk med barn. Dere må finne et kompromiss begge kan leve med. Jeg personlig synes det er litt egoistisk å få bare et barn, da setter en sine egne behov foran ungens, for jeg mener barn trenger søsken. Men jeg respekterer likevel de som velger å få bare et, for hvorfor skal du få flere, hvis du skal fortsette å jobbe halve døgnet og ha barnevakt hver helg for å ut med venner? Jeg synes du må respektere hans ønske om bare ett barn, samtidig som han må respektere ditt ønske om søsken til det barnet og en hel flokk. Kanskje to barn er et godt kompromiss?

[*Rutletutt*]

Har to og det er akkurat passe - heldigvis er vi enige om det;o)

[Gjest]

Vi vil ha 2 eller 3, og det er vi enige om