100% hjemme med barn

[morpluss]

Jeg vil lufte mine tanker rundt å være hjemme med barna sine, slik jeg velger å være, til de er omkring 3 år. Jeg har lest utallige innlegg som formidler at verken mor eller barn vil ha det bra uten barnehage, deltid eller fulltid. Mor trenger å hvile seg og å gjøre andre ting, samt å samle energi og tilstedeværelse til samvær med barna. Barna trenger tid med andre barn, samt et pedagogisk opplegg, hevdes det.

 

Jeg tenker også at barn trenger andre barn å leke med. Heldigvis finnes det åpne barnehager og fritidsaktiviteter som kan dekke det behovet. Når det gjelder pedagogisk opplegg så tenker jeg at det er viktigst etter 3 år. Før det, tror jeg på nærhet og oppmerksomhet.

 

Når det gjelder at mødre blir slitene og tidvis lite tilstedeværende, så mener jeg at det er en naturlig del av å være menneske, og barn trenger rollemodeller for et helt menneske. Mitt barn får se stort sett hele mitt følelsesregister, fra sint og fortvilet, til nesten på gråten fordi jeg er så glad og føler så sterk kjærlighet til henne. Oftest er jeg engasjert i samtalene våre, av og til sier jeg ja og ha, slik jeg lovte meg selv før jeg ble mor, at jeg aldri skulle gjøre. Jeg er absolutt utslitt når kvelden kommer, men samtidig så skal man vel ikke alltid ha overskudd? Det er grenser for hvor "pent brukt" jeg skal være når jeg blir gammel. Det som er verd noe, koster noe. Og at jeg av og til må vaske opp, og ikke kan leke og være med bestandig, er også en del av en naturlig hverdag. Å fylle barns oppmerksomhet 100% av tiden, kan vel ikke være noe mål?

 

Jeg mener slett ikke at jeg er den perfekte forelder, og jeg vil ikke kritisere noen andres valg, men jeg er så uenig i argumentasjonen som ofte føres, at jeg gjerne ville dele tankene mine.

 

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å ha de tankene. Og det pedagogiske opplegget trenger du bare en middels intelligent hjerne for å finne ut av selv. Ungen har fortsatt behov for nærhet (i enkelte dyrebare øyeblikk) og oppmerksomhet (ganske mye) når den er tre år og eldre også.

 

Mine blir hjemme til skolealder. Og de er, (utrolig nok siden de har tilbragt så mye tid i hjemmet), helt normale barn. Litt langt fremme for alderen motorisk og språklig. Men det skulle altså bare mangle. For de har det bedre hjemme. Og det er der de skal være.

 

 

[mamma sin kompis]

Skulle gjerne ha hvert hjemme med gutten. Men det lar seg bare ikke gjøre. Må ut å jobbe, og tjene inn til livets opphold.

 

Heldig dere som kan gjøre det...

[inarenate]

Jeg er så helig å være hjemme med vår minste gutt.har vært hjemme hele tiden,og søker han inn i barnehage fra fylte tre.Det er jeg kjemepeglad for at jeg har gjort. Syntes det er godt kunne stå opp,og slippe stresse ut av døren;-) Lille gutt er en strålende blid gutt,elsker sang og dans-og er med på alt.Fyker rundt med egen "vaskeklut,og hjelper til. Jeg er i tilegg dagmamma,slik at han er vant omgås andre barn,og får dekket behovet for lek og det sosiale samspill.

Å være sliten er noe alle blir,de krever jo pass hele tiden-men mann blir flink finne sine smutthull.Jeg for min del koser meg med å tilbringe mye tid ute,blir opplagt av det.

Jeg gikk aldri i noe barnehage,og led ingen nød av den grunn. Har barna andre leke med,så er det nå godt for de få være hjemme m mammaen sin mener jeg.

Lykke til med hjemme tilværelsen,kos deg

mvh ina

[Anonym bruker]

Synes egentlig du slår inn åpne dører her: Hvis du har lest utallige innlegg fra mødere som argumenterer for barnehage har du helt sikkert også lest utallige innlegg fra mødre som foretrekker/har muligheten til å vær hjemme. Det finnes gode grunner for både det ene og det andre, og har vel lest dem alle utallige ganger her inne. Det som forundrer meg fortsatt er at så mange må belære andre fortreffeligheten ved sine egne valg i stedet for å innse at hver familie og familiesituasjon er forskjellig og ingen løsning passer for alle. Vær glad for at du har mulighet til å være hjemme når det er det du ønsker, og vær klar over at det ikke gjelder for alle.

 

Hilsen en som er drittlei barnehage kontra hjemmeværende debatten.

[Anonym bruker]

Jeg syns du tar et fint valg! Tror det ideelle er å ha barna hjemme til de er minst 2 år...så se det an individuelt. Min jente starta barnehagen ved 1,5 års alder, det gikk veldig bra, heldigvis. Men så mange gråtende/'utslitte' 1-åringer i den første barnehagen hun gikk i...det var vondt..

[Anonym bruker]

Hun skriver jo tydelig at hun respekterer alle for de valgene de må ta/tar..........

[Anonym bruker]

Synes det er godt å lese om andre som velger å være hjemme, for man er absolutt i mindretall. Tok jenta mi ut av barnehage, og har nok blitt ganske uglesett for det valget. Følte jeg måtte forsvare meg veldig!. Nå skal hun likevel ha halv plass på nyåret, men det er fortsatt et vanskelig valg synes jeg. Vil det beste for min unge, men er ikke sikker på hva det er og om jeg vil utsette henne for tilvenning en gang til.

[morpluss]

HI her!

 

Overskriften på innlegget mitt er ganske klar, så til deg som er lei debatten, foreslår jeg å unngå å lese slike innlegg som mine.

 

Det jeg egentlig mente å skrive om, men som ble litt borte i alt det andre jeg også mener (men som er sagt av mange andre også), og som jeg ikke synes er sagt hundre ganger, er at barn ikke trenger oppmerksomme og blide foreldre med overskudd av energi absolutt hele tiden. Mange som velger å ikke være 100% hjemme med barn, argumenterer med at de får brukt sine andre sider, og dermed blir fantastiske foreldre den kortere eller lengre tiden de tilbringer med barnet sitt. DET opprører meg.

 

Jeg sjønner at det ikke passer for alle å være hjemme med barna sine, det er lov å si at man heller vil noe annet. Jeg vet godt at ikke alle har muligheten til det, til tross for at de ønsker det. Utrolig synd, kontantstøtten bør heves, ikke senkes. Men jeg er dypt uenig i at barn trenger at foreldrene gjør noe annet enn dem til hverdags, fordi det foreldrene yter 100% av tiden ikke er godt nok. Det er godt nok, for vår familie er det det beste.

 

Takk for mange hyggelige svar.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Ser at innlegget mitt her oppe ble mer surmaga enn jeg hadde tenkt, så jeg vil bare nyansere litt. Poenget mitt er at det er veldig mange innlegg som kritiserer foreldre som har barn i barnehage på samme måte som en del får kritikk for å ikke ha det. Jeg synes det er synd at så mange (og her sikter jeg IKKE til HI) går i skyttergraven og fyrer løs mot de som velger annerledes enn en selv.

 

Jeg tror ikke de fleste med barn i barnehage har tatt det valget ut fra en pedagogisk vurdering, men ut fra et behov om barnepass, Og det er like legitimt som å velge å være hjemme.

 

Så til hovedpoengt ditt: Ingen klarer å være perfekte foreldre som yter 100% for barna sine hele tide, enten de er hjemme eller jobber. Og som du skriver så tar barn neppe skade av det. Barn trenger å bruke sin egen fantasi, og trenger ikke underholdning hele tiden. Jeg tror barn først og fremst trenger å være en naturlig del av en helt alminnelig familie på godt og vondt.

 

Når en del mødre føler behov for å gjøre noe annet enn å være hjemme på heltid, så er vel det først og fremst for sin egen del, ikke for å være supermødre når man først er sammen med barna. Mange føler vel at de blir mer førnøyd av å bruke flere sider av seg selv, og at det også gagner barna at man er fornøyd med seg selv. Det må også være lov etter min mening.

 

Jeg synes det er veldig trist om hjemmeværende mødre føler de blir uglesett som en her skriver. Det jeg mente med at jeg er drittlei debatten er at jeg synes det er synd vi i det hele tatt trenger en debatt om noe som burde være en selvfølge – nemlig retten til å velge det som passer for seg uten å trenge å forsvare det valget.

 

Så beklager jeg om jeg har tråkket på noen tær :-)

[Anonym bruker]

...og en liten ting til. Skulle gjerne sett et innlegg med en pappa som velger å være hjemme til barna er tre år. Det er jo også et likestillingsmoment ved dette.

[Anonym bruker]

Her er det en pappa som gjerne skulle vært hjemme til ungene begynner på skolen.

 

Men han får ikke lov av mammaen. Og da er saken avgjort.

 

Og denne hjemmeværende mammaen får brukt andre sider av seg selv. Fagpersonen fungerer i beste velgående, men tidlig morgen før pappa går på jobb og innimellom hele helger.

 

Så det ER ikke slik at man må sette ungene sine i institusjon bare fordi man føler det er godt å bruke sin utdanning eller jobbe litt.

 

Men mitt valg passer selvsagt ikke for alle. For det er beintøft, og man må ville det av hele seg. Men jeg er lykkelig med mitt valg. Jeg lever det livet jeg skulle ønske jeg levde hvis jeg kreperte i morgen.

 

Og ikke fyr dere opp damer. Jeg er klar over at jeg er i mindretall. Men jeg er lykkelig. Og ungene stråler. DET er det som betyr noe for meg i min lille familie.

[Anonym bruker]

Så lenge barnet har søsken hjemme også, og/eller man har muligheten til å OFTE være sammen med barn både inne og ute og borte fra hjemmet ser jeg ikke problemet med å ha barna hjemme.

 

Personlig ville jeg aldri ha hatt sønnen min hjemme 100% siden han er enebarn. I barnehagen lærer han å måtte dele og får en større forståelse for andre. Dette får de IKKE ved å være hjemme om de er enebarn og vi har bittelitt problemer med dette i bhg. Han tror alt han leker med er hans og skal han dele så skal han bestemme hva de andre får leke med av *hans* leker.

 

Bønn: La barna vokse opp med andre barn, også de første årene.

Det er utrolig egoistisk av mor (far er sjelden tilhenger av dette uansett) å holde enebarnet sitt hjemme i flere år alene.

 

Kafebesøk er IKKE godt nok som sosial omgang med andre og ville bare nevne det siden jeg blir så fly forbannet da jeg ser 1 åringer osv som sitter på kafe i lange lange tider. (2 timer +)

Totalt understimulert hvorav mange ikke kan stå/gå før de er langt over året og stemplet som ADHD fordi de blir litt hypre..nei fosjamei...hehehe litt ute av sporet der ja...

 

Det er ikke barna som skal være hjemme med mor, men mor som skal være hjemme med barna. Om noen forsto den da.

 

 

[Fabelaktiv]

For et flott innlegg. Jeg har valgt anderledes, men syns du skriver flott og trur du er en super mor.

[Anonym bruker]

 

"Det er utrolig egoistisk av mor (far er sjelden tilhenger av dette uansett) å holde enebarnet sitt hjemme i flere år alene."

 

Vi "holdt" førstemann hjemme i OVER to år før nestemann kom. Egoisme? Nei, egoisme for oss ville vært at begge foreldre realiserte sine karrierer og lange universitetsutdannelser til fulle. For det ville gått på bekostning av barnet. Å ta vare på barna sine selv, er ikke å ta noe fra dem. Tvert om, de får alt de trenger - og mere til. Og her i huset var den stolte far lykkelig over å vite at poden var i de beste hender. Og det var forsåvidt mamma også da hun gikk ut og "realiserte sine behov", mens pappa styrte hus og heim. Alminnelige gode foreldre er slettes ikke blinde for barnas behov for å leke med andre barn. De legger til rette for dette. De trenger ikke sende ungene fra seg for at de skal få venner. For mange er det så enkelt som å åpne døren. Og hokuspokus, vips så har poden venner du. Helt utrolig, men det skjer av seg selv.

 

 

"Det er ikke barna som skal være hjemme med mor, men mor som skal være hjemme med barna. "

 

Nok en typisk sannhet, som folk slenger rundt seg for å nedvurdere mammarollen i dagens samfunn. Mor ER ingen fare for eget barn. Og hennes behov for å være sammen med sitt barn er like sunt, naturlig og grunnleggende nødvendig som barnets behov for å være sammen med mammaen sin (eller den primære omsorgsperson).

 

Jeg har et voldsomt behov for å være der for barna mine. Og det akter jeg å være til jeg ligger under torven. Barna har forskjellige behov alt etter personlighet og alder. Men jeg er der med hele mitt hjerte hver dag. Intet sykt over det.