Angående å "miste kontrollen" under fødselen...

[Kufiolilla]

Inspirert av linkene på forsiden angående posttraumatisk stressyndrom etter fødsel (har heldigvis ikke det), så tenker jeg litt omkring noe jeg leste i en av artiklene der:

 

"En normal fødsel kan også virke traumatisk. Det å miste kontrollen over seg selv, å skrike og rope, kan være en meget voldsom opplevelse for noen kvinner."

 

Jeg hadde IKKE tenkt til å skrike, tenk å gjøre noe så idiotisk tenkte jeg. Jeg vemtes over tanken på å skulle komme med noe som et lite stønn en gang. Og så ble jeg faktisk en brøler av verste slaget. :op Men til tross for dette føler jeg ikke at jeg mistet kontrollen. Jeg var rett og slett nødt til å skrike og brøle, ellers hadde jeg ikke fått ungen ut, enkelt og greit! Ikke det at jeg greide å la være, så bittelitt flau er jeg jo, men samtidig er følelsen av at DETTE VAR NØDVENDIG så sterk, at det overgår flauheten fullstendig. Jeg gjorde bare det jeg måtte, en ærlig sak. Mens det pågikk følte jeg heller ingen flauhet, jeg blåste i alt bare ungen kom ut, enkelt og greit. Følte aldri jeg mistet kontrollen selv om jeg reagerte fullstendig "uhørt" i forhold til forventningene jeg hadde...

 

Noen fler med synspunkter og/ eller erfaringer omkring temaet?

[adriana78]

Hei. Hadde mange tanker rundt dette under min første graviditet. Kunne jo ikke skrike nei for det var flaut. Men klarte ikke å la være. Men jeg følte at jeg mistet litt kontrollen.spesielt under utdrivningsfasen når jeg kjente hodet komme. I tillegg var det så j.. vondt.

 

Andre gangen hadde jeg et mer avslappende forhold til dette med skriking. Hørtes vel ut som en ordentlig urkvinne denne gangen også men tror ikke jeg skremte noen med det. De er så vant til masse forskjellig. Men må innrømme at jeg var litt flau etterpå fordi jeg rakk såvidt føden og skrek i gangen utenfor føden og jeg jobber på det samme sykehuset. Har ikke hørt noe i ettertid.Heldigvis var det natt når det skjedde. Men synes ikke du kan kalle det uhørt.Hvem har sagt det ikke er lov å skrike?

[Anonym bruker]

Tror de fleste vil si at jeg hadde en veldig lett fødsel. Har hørt andre fortelle før om at de hadde fått beskjed om ikke å brøle eller skrike under fødselen, og at de ikke hadde noe problem med å følge dette. Men denne gangen følte jeg altså at jeg måtte brøle, MÅTTE ja. Så jeg gjorde det mellom riene - føltes som en evighet, men var ikke mer enn en halvtimes tid, slettes ikke slik jeg hadde tenkt meg det nei. Så i ettertid er jeg selvfølgelig litt flau, har avtatt nå, men det henger litt i meg "man GJØR jo ikke slikt!".

 

Jeg har født flere ganger før, og vet derfra at jeg reagerer forskjellig på smertene hver gang, likevel hadde jeg ikke forventet at jeg skulle bli så høylytt av meg denne gangen. Tok meg noen mnder før jeg greide slå det helt fra meg at JEG, av alle, hadde ropt så hele avdelinga hørte meg. Ingen som har tenkt på lydisolerte fødestuer!?

[Anonym bruker]

Jeg skulle ha med vennina mi under fødsel siden min man svimer av når han ser blod. Så ble mannen min med, han nektet å gå ut da fødselen gjorde stort inntrykk på han.

 

Jeg trodde at jeg skulle være den største skrike kjerring på føden men sånn ble det ikke. Av hensyn til min mann som jeg var så stolt av så skrek jeg ikke så mye kun når hodet var ute. Jeg trodde at det var mye mye verre enn det egentlig var. Jeg hadde kanskje det noen kaller lett fødsel men epidural var redningen

 

Jeg kan huske at det var vondt men husker faktisk ikke hvor vondt det var tro det eller ei. Så fødselen var en ny og fantastisk opplevelse både for meg og min man.

[kokelimonke]

Ja, hvorfor i all verden har de ikke lydisolerte fødestuer?!

 

jeg hadde også tenkt mye på dette før fødselen; kunne ikke falle meg inn at jeg skulle brøle disse urhylene andre snakket om. det skremte meg sikkert litt og, det at "naturen" skulle ta over liksom og at jeg bare måtte henge med.. endte jo med at jeg brølte som bare det, jeg også bare "måtte", husker jeg prøvde å la det være noen rier, men da følte jeg nesten at jeg jobbet i mot kroppen. Nå varte min herrlige utpressingsperiode 1 time og 50 min.....så på slutten hadde jeg ikke mye stemme igjen, men hjalp gjorde det =)

 

Når jeg ser tilbake hadde jeg vel en ganske ålreit fødsel, minus den uendelige utpressingen, men å tenke tilbake gjør meg veldig ydmyk og føler jeg var en "annen" der enn jeg er til vanlig.

 

Men den har absolutt ikke avskrekket meg fra å få flere små, så når/hvis nestemann kommer blir det jo spennende å se om kroppen reagerer annerledes!

[Tpop]

Jeg hadde nok ikke klart å ta hensyn til noen som helst nei. Det hadde jeg ikke makta. Jeg har ikke fått pts, men jeg opplevde hele denne fødselen som traumatisk. Ting gikk av seg selv selv om jeg strittet i mot. Det var en normal fødsel akkurat som førstemann, men det skjedde på 2 timer og det var helt jævlig vondt mildt sagt. Pressriene var der hele tiden og de gjorde BARE vondt. Jeg skalv, rista, hyle, brøle og grein av smerte. Det føltes som bekkenet skulle knekke i to, og at urinrør og endetarm hadde vrebngt deg til utsiden. Så jeg knipa igjen da jeg fikk beskjed om at det var klart for å presse. Da fikk flashback fra første fødsel(som jeg syntes gikk vondt, men greit), om det som syntes var værst og det var når hode stod i i fullåpning og sprengte. Jeg fikk rett ogslett angst over at dette skulle skje igjen og knipte igjen beina,. Det tok tre rier for at de fikk overtalt meg til å spre beina og da gjorde det enda vondere(epiduralen sluttet å virke for å ha sagt det, som ingen skjønte hvorfor!)!! De holdt deretter beina mine fra hverandre med makt, og ba meg presse for han var på tur ut. Jeg skreik til dem at jeg visste de måtte holde beina mine, og jeg skal prøve å presse, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Så han kom vel nesten ut av seg selv, klarte rett og slett ikke presse ordentlig da det gjorde så sinnsykt vondt. Det var ikke motiverende i det hele tatt å vite at jeg snart var ferdig, for tanken på hodet i åpningen slapp ikke. Hode stod jo også nå å sprengte i flere rier før det endelig kom ut, og like fordømt vondt var det og han var ganske blå så da var det inn med hånda for jordmora og fiske uten skulder og arm og da klore og brøle jeg av jeg av fortvilelse for det var så vondt. Og jaggumei så hadde jeg ikke like vondt med rier og smerter i bekkenet i litt over en time etterpå så orket ikke se på lillemann som lå på grystet mitt engang. Var i et like smertehelvete fortsatt!

Det tok et par ukers tid for at jeg fikk bearbeidet det hele og kunne tenke på det uten å gråte. Så takkemegtil den første fødselen enn denne. Det føltes som jeg ble kjørt over av et tog!!Null kontroll på det som skjedde med kroppenfor han kom ut om jeg ville eller ikke.

[Gjest]

Kan vel si jeg mista kontrollen ja, men er ikke flau over det i ettertid, jordmødrene har sett det meste, tenker jeg.

 

Hadde helt normal, rask fødsel, men klart det var vondt.

[LadyLuck &]

Hadde de planene om DEN drømmeødselen, men slik gikk det jo ikke.

Der å da dreit jeg i hva,hvem og hvor, samt hvor høyt jeg kreik. Men litt flau i ettertid.

Skal ha en til i mars 08, og begynt å kvi meg litt =(

[Fire småtroll]

Har ikke turt å få epidural jeg, for jeg tenker det er å miste kontrollen å ikke kjenne skikkelig hva som skjer i kroppen. Innbilte meg at uten bedøvelse ville jeg være mer tilstede i kroppen, og med på det som skjer, og evt "kjenne det" om noe er feil...

 

Angrer i ettertid, for jeg måtte igjennom en vanskelig skulderforløsning uten noen form for bedøvelse. Vesla satt bom fast, og 5 voksne måtte til for å bryte henne løs. Det var så ubeskrivelig vondt, jeg skreik rett ut, så de sikkert hørte det i flere etasjer... Er ikke flau over det, men fødselen var virkelig traumatisk, hun var blåsvart og pustet ikke da de endelig fikk henne ut, barnelegen løp avgårde med henne. De fikk pusten greit igang, men hun har blitt varig skadet i skulder og arm etter den tøffe fødselen.

 

Jeg kan nesten ikke tenke på fødselen engang uten å begynne grine, den har nok merket meg for livet. Det var en helt forferdelig opplevelse.

Men det var ikke det at jeg skreik eller mistet kontrollen som gjør at jeg føler slik i ettertid nei...

[lillemor_og_jeg]

Mistet nok litt kontrollen ja, når pressriene begynte så brølte jeg som bare det.. har aldri hørt meg selv lage slike lyder hverken før eller siden ) Blir litt flau når jeg tenker på det men det var ikke noe jeg kunne kontrollere, jeg måtte bare brøle. Hadde ingenting smertelindring og taklet åpningsriene veldig bra, men da pressriene kom møtte jeg overmakta følte jeg. Kreftene tok vel slutt også da etter å ha hatt rier hele natta. Regner med at jordmora er vant til sånt da ;-)

[Gjest]

Min fødsel var kjapp og intens, jeg følte jeg mistet fullstendig kontrollen når pressriene satte inn selv om jeg vet at jeg var ganske rolig egentlig og faktisk pratet under pressriene uten at jeg selv husker det..

Jeg kom veldig fort over alle følelsene omkring fødselen i allefall...

[Kosel]

Jeg datt ut et lite øyeblikk når mini stod fast fordi ahn absoulutt skulle ha med seg armen ut sammen med huet... og da presset og presset og presset jeg i håp om at han skulle løsne (painpainpain-fyyyy ffff det var vondt det..) og glemte da å trekke pusten i det jeg var ferdig med å presse, så da svimte jeg av litt, fikk O2 maske, ble klippet og to press til og mini var ute. Men det var under utdrivelsen av morkaken jeg følte jeg mistet kontrollen, ikke over meg selv, men over situasjonen. Morkaken kom ut, og plutselig kjente jeg bare at spruten stod ut av meg - blodet bare fosset og sprutet utover alt og alle - og barnepleier og jm fikk det veldig hektisk, bp forsvant ut på gangen og hentet noe medisiner og alt gikk veldig kjapt og jeg ble ganske bekymret for hva det var som skjedde... Heldigvis skjønte de at de hadde glemt meg litt oppi dette og forklarte meg hva som skjedde og hva de gjorde, og at det kom til å gå helt fint. Vet ikke hvor mye blod jeg mistet, da det bare sprutet ut,fikk de ikke "målt" mengden, men mamma som var med under fødselen mente det var hvertfall en drøy liter... Skikkelig ekkel følelse.

Ellers fikk jeg beskjed om ikke å skrike - dette fordi jeg brukte opp O2 og energi på og ikke fikk presset effektivt nok. (skrek kun under pressriene, og da ble det ikke nok kraft i trykkinga) - klarte ikke la helt være men klarte å presse ganske lenge FØR jeg slapp ut et par brøl:) Tok bare 15 min med pressrier, så så j*** innefektiv pressing kan det da ikke ha vært på tross av brølingen:)

[Gjest]

Fikk en slik styrtblødning jeg også pga morkaka kosel, husker jeg kjente det fosse ut og jeg skjønte også hva det var, men jeg var tussete lykkelig over gutten min og opptatt med å brøle og kjefte for at jordmor stod å knadde magen min så jeg rakk ikke å bli skremt egentlig, mistet 2 liter blod.

[mayaya]

Jeg tror ingen kan være forberedt på hva en fødsel er. Noen har jo for så vidt greie fødsler, men veldig mange opplever nok det de skriver om her ja. Det utrolige er at de fleste alikevel får flere barn. Flott hvordan kroppen ordner seg :-)

[Anonym bruker]

hadde forestilt meg egentli den fødselen mye værre.... men da ting begynte å skje så var jeg vist helt rolig sa jm. di hlrte ikke ett knyst i fra meg,eneste gangan jeg sa noe det var da jeg var tørst å mamma kom med vann til meg mens gubben var å henta brus til meg etter beskjed fra jm.

 

etterpå kom jm inn til meg å sa at det var lenge siden hun hadde opplevd en slik fødsel. jeg hadde ikke brølt eller noe, jeg gjorde akkurat det jeh selv ville. lå mere på gulvet enn i sengen å vridde på meg å alt det jeg selv følte for. jm sa at det var full k ontroll over kroppen min. Jeg skrudde gutten ned sjøl med at jeg røre på meg. mamma å gubben trodde det skulle bli mye værre di viste ikke hva di skulle gjøre for jeg sa ikke noe som helst itl noen der inne...

[spireliten]

Jeg syntes det verste var da hodet var kommet ut og jeg måtte vente på neste rie for å få den ut. hadde ikke smertelindring, og under pressriene tenkte jeg mye på den epiduralen jeg skulle ha spurt om lenge før. mannen min og barnepleier måtte holde hendene mine for at jeg ikke skulle ned der i panikk og ordne opp selv (he he he...ren refleks..hadde jo ikke greid det). Skreik nok litt, men var så vondt at jeg ikke fikk frem så mye. I dag er dette noe jeg mer eller mindre har glemt. Ser ikke mørkt på en ny fødsel i fremtiden.

 

[Anonym bruker]

Må bare kommentere det med lydisoleringen. Jeg fødte på ullevål, avd A... der pågår jo flere fødsler hver dag, og når jeg skulle føde måtte vi vente noen timer på mottaksrommet, det var så mange fødsler... Så hørte vi WRÆÆÆL - så barneskrik.... Så et nytt WRÆÆÆL fra et annet rom -også barneskrik... Trur 4 rakk å føde mens jeg ventet på fødestue.. Jeg syns det var fine lyder

 

Kanskje det var noen av dere jeg hørte

[Sarah & Marcus mamma]

tenke ikke så mye over det der og da... følte jeg fikk ekstra krefter med å skrike litt...... skrek med riene samtidig som jeg presset....

føler det blir det samme som når andre skriker over et mål i fotball.... de skriker over hvor deiligt det va...

like deiligt som å presse ut barnet....

 

men da jeg lå der å hørte på nabokvinnen.... tenkte jeg litt mer over det... heheM;-)

[Anonym bruker]

hmmmm så rart å lese her inne. har alltid tenkt meg at det var mest normalt å hyle og skrike for å finne krefter...liksom alltid slik på film:) Jeg skrek ikke under fødsel og var egentlig overrasket over at ikke gjorde det...trodde "alle" gjorde.

Er visst noe jeg ikke helt har fått med meg ser jeg nå når jeg leser her:)

[Kufiolilla]

Jeg er HI, og dette var interessant å lese, kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Det var rett og slett urkvinnen som dukket opp, hun tok over styringa, tok kontrollen rett og slett. Så jeg mistet den ikke føler jeg, for urkvinnen var jo meg. Brølene tilhørte en sterk og bestemt kvinne, ikke en ukontrollert vettaskremt en. Urkvinnen finnes i personligheten min fant jeg ut )

 

Ser at mange av dere som har svart snakker om at babyen stod fast, og slik var det med meg også. Mange synes åpningstiden er verst, men for meg var det siste fasen som var verst. Det var da brølene kom. Riene stoppet opp når barnet hadde hodet halvveis ute, de var blitt til små mensen-fislerier, jordmødrene drev og fant fram drypp, hadde rukket å stikke meg i hånden allerede, da jeg likevel greide å trykke ham ut selv med et kjempebrøl.

[FanteGuri]

Jeg tenkte i forkant av fødselen at jeg sikkert kom til å brøle under fødselen, fordi jeg er en brøler av natur, brøler ofte når jeg blir sint i allefall.. Men, under fødselen brølte jeg ikke en eneste gang. Jeg klarte rett og slett ikke å brøle, følte ikke behov for det. Var så konsentrert om å puste og senere presse at det kom ikke så mange lyder egentlig.. Både jordmor og sambo var veldig overrasket over meg.. Jeg var ikke redd for å miste kontrollen, for jeg tror man må slippe løs kreftene hvis man skal få god framdrift i fødselen, men var redd jeg skulle bli hysterisk av smerte, det skjedde heldigvis ikke..