Utrygg gutt

[Anonym bruker]

Jeg er så fortvilt.. Har en skjønn liten prins på 2 år som alltid har hatt mest lyst å være sammen med mamma eller pappa.

Skal da sies at besteforelde ikke har vært de flinkeste til å stille opp selv om de bor i nærheten. Det som er så trist er at jeg føler nå at dette begynner å sette sine spor i han.. Han er veldig utrygg på alle situasjoner om ikke jeg eller pappaen er tilstede. Har hatt foreldresamtale i barnehagen nettopp og fikk meg virkeli en vekker... Det viser seg at han oppfører seg svært annerledes der enn hjemme. I barnehagen er han utrygg både inne og ute, vil ikke spise noe særlig og prater lite. Dette er det stikk motsatte av hvordan jeg opplever han. Han er utadvendt, babler og skravler, spiser og er en meget blid og sosial. Skal sies at språket hans ennå ikke er det beste, men han kan mange ord, setter sammen til korte setninger og gjør seg forstått, men dette er kun hjemme. Jeg ble så redd og engstelig når jeg ble klar over dette! Stakkars lille gutten min... Noen som har noen gode råd om hvordan få han tryggere i situajsoner der mamma og pappa ikke er tilstede? Kan det rett og slett være at han mistrives i barnehagen? Ville jeg ikke da merket det bedre på han hjemme?

Ble litt langt dette, men håper noen har noen gode råd å gi meg, eventuelt noen som kan dele erfaringer?

 

[Anonym bruker]

Stakkars gutten din. Får helt vondt inni meg jeg.

Min sønn er helt det motsatte - supersosial. Alle mennesker er forskjellige, men ingen skal gå rundt å være redd og utrygg.

 

Hva om gutten din fikk en kontaktperson i barnehagen. Den samme personen kan møte han om morningen og ta litt ekstra godt vare på han utover dagen. Så langt det gjør seg mulig da. Kanskje to kontaktpersoner også.

 

Ellers er det bare å oppmuntre og være flink til å komme seg utendørs.

La han leke litt alene på lekeplassen, mens dere foreldre holder dere litt i bakgrunnen. Min gutt elsker Lekeland og går på turn. Her finner han mange nye venner.

 

 

[Spire nr2 i magen :)]

Tusen takk for svar

Ja det er helt grusomt, blir så bekymret..

Han har en kontaktperson i barnehagen som er helt fantastisk, og han liker henne veldig godt men ser ikke ut som det er helt nok på en måte.. Er nok for han at der kommer en vikar på avdelingen som han ikke kjenner, da blir han skeptisk med engang..

Det som er merkeli er at når vi er på lekeplassen eller på lekeland så storkoser han seg og er helt seg selv. Han løper avgårde og leker seg med andre ukjente barn. Jeg holder meg da i bakgrunnen, han er nesten litt for modig da om du skjønner Virker som han da tenker at mamma er her så da er det greit.. Ellers er vi mye ute om dagene sammen med våre venner og deres barn, men det er da aldri noen problem...

Sukk... Ikke noe gøy nei.. Håper bare det vil gå seg til..

[Anonym bruker]

Hm, det høres litt leit ut, men jeg vil tro det er god sjanse for at det kan gå seg til. I og med at han er trygg når han har mamma eller pappa der, høres det ut som den grunnleggende tryggheten er til stede. Og det er det viktigste! Han er jo liten, og mange på den alderen kan nok trenge veldig lang tid før de finner seg til rette i for eksempel barnehage. Du skriver ikke noe om hvor lang tid han har gått i barnehage, om han har byttet barnehage eller om personalet har blitt byttet ut. Kan det være noen endringer der han reagerer på?

 

Selv har jeg ei jente som liker seg godt i barnehage, så det er ikke det, men jeg kan noen ganger lure på om hun ikke er ordentlig trygg i seg selv. Det går på at hun ikke blir fornøyd med hvordan hun får til ting, for eksempel tegning, kle på seg osv, eller at hun gjerne vil ha full kontroll over alt og alle. Hvis ikke ting blir akkurat som hun hadde tenkt seg, faller verden i grus, og det kan virkelig være vondt å se på. Og ikke minst en prøvelse å takle på rett måte.

 

Klem

[Anonym bruker]

Hvor lenge har han gått i bhg??

[Anonym bruker]

er han vant til å bli passet av andre? overnatte hos besteforeldre? det er nemlig derfor jeg syns det er viktig at de klarer seg godt borte, enten det er tanter, besteforeldre eller andre venner.. de må lære seg og venne seg til at mamma og pappa ikke alltid er tilstede. må jo være fælt for deg å høre dette og det kan jo hende han ikke trives i bhg. har han begynt der nå i høst? har barnehagen noen tanker om hvordan de skal følge opp dette??

[Spire nr2 i magen :)]

Han begynte i barnehagen for ca et år siden. Dette er en barnhage jeg normalt ikke hadde valgt fordi det innebærer endel ekstra kjøring ved henting og bringing, men det var eneste ledige plassen. Det tok laaang tid før han ble trygg, men da sommeren kom og vi fikk barnehageplass rett ved der vi bor, valgte jeg å ikke flytte han fordi han stortrivdes der han var! Jeg tok heller denne ekstra kjøringen for hans del.

Nytt barnehage år betyr vel ofte nytt personale. Ny pedagogisk leder ble tilsatt i høst og jeg følte av nivået, kreativiteten og oppfølgingen var mye dårligere allerede første mnd. Tenkte at ja ja det har jo bare gått en mnd, men nå er det snart jul og det har ikke blitt noe bedre. Når jeg da i tillegg får denne oppfatningen av hvodan min gutt har forandret seg bare i høst, blir jeg skremt.

Det skal sies at han ikke er mye sammen med andre besteforeldre etc, uten at vi er tilstede. Han overnatter litt med et par av besteforeldrene, men lite med de andre.. Er ikke de flinkeste til å stille opp for å si det sånn..

[Anonym bruker]

OK her får du en litt annen innfallsvinkel enn de andre svarene til nå.

 

Ungen er bare to år. Krever du litt for mye? Kan det være at hans behov for å være i nærheten av foreldrene er naturlig - og ikke noe unaturlig eller et problem?

 

Er det mulig å legge opp livet slik at barnet får mer foreldretid? Kan en av dere ta ulønnet permisjon, selge en av bilene eller på annet vis ordne dere slik at dere kan være der mer for ham?

 

Trene på å være borte fra foreldrene? Jeg stiller spørsmål ved dette. Mine barn skal få lov til å overnatte borte eller dra på helgetur med nær familie eller venners familie når de er store nok til å ytre ønske om dette. Til da holder det i massevis med tantevakt i eget hjem en sjelden gang. Utforske verden gjør nemlig barn helt naturlig når de er trygge og er klar for utfordringen. Vi trenger ikke kaste dem på dypt vann. De legger utpå når de har lært å svømme. Fordi det er gøy. Og spennende.

 

Og fra ei som sjelden får avlastning: Forventer du noe av slekt og venner, så blir du bitter og skuffet. Ikke forvent noenting. Slik er ikke samfunnet vårt lenger. Glem det. Vær glad for det lille du får. Ikke forpest familielivet med "skuffelse" over besteforeldre som ikke stiller opp. Du er ikke alene om å få lite hjelp. Men du bestemmer hvordan du vil takle det selv.

 

Og et godt råd: Følg magefølelsen din. Sier den mer mamma og pappa til gutten, så ville jeg absolutt følge den.

[Anonym bruker]

Og apropos å venne seg til at foreldrene ikke alltid er tilstede:

 

Jeg er tilgjengelig for mine barn. Og jeg skal alltid være det. Den dagen jeg ikke er det, så ligger jeg under torven.

 

Er det en ting barna mine skal lære her i livet, så er det at jeg er der for dem. Og at ingenting betyr mer for mamma enn dem.

 

I jobben kan jeg godt være "indisponert", men for barna mine, aldri.

 

 

[Frogner79]

applauderer siste anonym her!

[Spire nr2 i magen :)]

Hei og tusen takk for gode og kloke ord..

Etter å ha grundet lenge og tenkt frem og tilbake har jeg også kommet frem til at kanskje det beste hadde vært at gutten vår fikk litt mer tid sammen med mamma og pappa. Det er jo ingen hemmelighet at dagene er hektiske og at å være i barnehagen hver eneste dag, kan være slitsomt for han. Kanskje er han inne i en periode i livet der han trenger ekstra omsorg fra oss..? Skal ha en samtal med styrer i barnehagen igjen for å drøfte dette, men tror nok jeg vil kommer til å gå for løsningen å trappe ned på jobben min ja..

Når det gjelder forventninger til familie, besteforeldre etc, så har jeg egentli forstått som du sier at det beste er å ikke forvente noe. Dette hhar jeg nå vendt meg til, og blir glad for det jeg får

 

Jeg håper at dette bare er en periode i livet hans som etterhvert vil gå over.. Du skjønner, da han gikk i barnehagen i fjor storkoste han seg!! Strålte opp når han forstod det var dit vi skulle... Nå vil han ikke...

 

Tusen takk for mange gode meninger og råd

[Anonym bruker]

Jeg har en gutt som er litt lik din. Her er hva vi har gjort og fortsatt gjør::

Vi gjør dagene litt kortere enn nødvendig.

Vi bringer slik at vi har tid til å sitte litt rundt bordet eller på lekerommet og gjerne setter han i gang med noe lek. Ofte kommer de andre barna til og det er stas..

Vi blir litt når vi henter også.

Ikke minst: Vi følger ukesplanen som henger i barnehagen og jazzer han litt opp hver dag for hvilke aktiviteter som skal skje (f.eks turdag torsdager, musikkstund tirsdager) og da gleder han seg litt til det. Vi følger opp med å snakke om hva de har gjort hver dag i bilen hjem.

 

Be også barnehageperosonalet ta det alvorlig og inkludere ham aktivt i leken med alle - de har et klart ansvar for det!

 

Og - jeg følte det litt "flaut" en periode når alle andres barn var outgoing og blide og ville, mens min var stille, høflig, sjenert og trakk seg unna ved mye støy. Det er bare dumt!!! Å pushe ham funker ikke - og det skjønte vi fort. Vi lar ham være den han er og oppmuntrer det han liker og er trygg på.

 

Til slutt (dette ble langt) - han får lov til å ta'n helt ut noen ganger hjemme og være litt pøbel - det som de andre gutta gjør daglig i barnehagen. Ser han vokser på det.

 

Og - enda en ting - finn et par kamerater til ham og prioritere tid med dem - det gir masse selvtillitt!

 

Lykke lykke til!!!

[Spire nr2 i magen :)]

Hei og takk igjen for veldig godt svar

Godt å lese om noen som har vært i samme situasjon..

Jeg har hele tiden prøvd å forberede han godt på dageb i barnehagen. Fortelle han hva de skal gjøre denne dagen osv osv.. Det som har blitt litt problemet som jeg også har tatt opp, er at ukeplanene som blir laget, ikke blir overholdt. Skjer forandringer hele tiden. I tillegg har de kuttet ut å skrive oppsummering hver dag så nesten umulig å vite hva de har gjort om dagen.. Har blitt lovt at dette skal bedre seg..

Får ta litt tiden til hjelp tenker jeg

[camilla^]

Har en jente som er slik også, hun sliter litt med andre ting også men hennes far er veldig bekjymret noe jeg ikke er. For slik var også jeg som liten, og jeg har ingen vonde minner av den grunn. Jeg koste med mest der det var få mennesker rundt meg, jeg syns enda ikke det er noe hyggelig der det er masse mennesker rundt meg. Der det skjer veldig masse, og folk forventer seg en viss oppførsel. Så da kan jeg heller ikke forvente at mitt barn skal like slik.

Barnehage passer heller ikke for alle. Jeg ville kanskje heller vurdert en dagmamma, der det ikke er så mange barn og han kan få mer kontakt og nærhet. En flink dagmamma kan ta tak i dette bedre enn pedagogene i barnehagen, pga at det ikke er så mange barn og dagen er roligere enn i barnehagen.

 

Barn er forskjellige og det må vi nok bare innse, alt passer ikke for alle. Jeg har en veldig sosial og utadvent, som barnehage og alt som har med masse mennesker å gjøre bare er helt topp, mens en annen ikke vil og vil kun sitte i min armkrok.